#lagplass
Preken holdt i Tøyenkriken 11. oktober 2023 over 1. Samuel 18,1–4
Jeg tror vi er mange her i kveld som har tatt med oss en stor indre uro til dette rommet. I Israel er befolkningen rystet og i sorg etter Hamas sitt terrorangrep. På Gaza lider befolkningen under Israels gjengjeldelseskrig. Israelere og palestinere, mennesker som oss, store og små, er rammet av en voldsmakt så grenseløs at det ikke er til å fatte. Bildene på netthinnen, rystelsen i vårt indre, bekymringene og sorgen har vi tatt med oss hit — ikke for å forstå eller for å glemme. Vi er her for å være sammen i all vår uro.
Get Frode Grøstad’s stories in your inbox
Join Medium for free to get updates from this writer.
I går ble verdensdagen for psykisk helse markert, en dag som angår alle mennesker fordi vi alle sammen, blant alt vi kan sies å ha, også har en psykisk helse. Årets tema er «Vi trenger å høre til» med #lagplass. Det kunne knapt vært mer relevant for det vi gjør sammen i dette rommet nå i kveld og alle onsdagskvelder. Bunntonen som klinger gjennom dette rommet — den tonen som gir rommet liv — er vår dype anerkjennelse av at alle mennesker trenger å høre til. Men denne tonen bærer også i seg et kall til handling — for hver enkelt av oss er gitt et oppdrag om å «lage plass» til hverandre.
Hvordan lager vi plass til hverandre i vårt felleskap? Torsdag sist uke var noen av oss til stede da Bufdir lanserte sin rapport om Konverteringsterapi — ofte kalt «homoterapi.» Den viser at felleskap som våre ofte oppleves som alt annet enn et trygt sted å høre til. En av fire skeive forteller at kristne felleskap har utsatt dem for sterkt press om å endre på den de er. En forteller «Det var aldri noe som egentlig ble fortalt eller snakka om i menigheten. De konfronterte meg aldri med det. Du bare viste at det var synd å være homofil.» Ei annen ble tatt til side av en leder i menigheten som sa: «Er du homofil er det driftene som driver deg. Du må undertrykke det.» Stemmer som dette viser hvor viktig det er at vi ikke lar dette temaet ligge og murre usagt mellom oss. I stedet må vi bli tydelige på hva vi står for. Ingen av oss som kommer hit skal være et øyeblikk i tvil om at Tøyenkirka er et felleskap hvor alle mennesker, skeive eller streite, er ønsket akkurat sånn som hver enkelt av oss er. Her lager vi plass sånn at alle kan høre til.
Teksten Merete leste for oss var henta fra den jødiske bibelen, fra en av historiebøkene om kongene i Israel. Den stolte kong Saul sitter på tronen og ved hans side sitter den unge sønnen, kronprins Jonatan. Men alt er ikke så streit som det synes ved første blikk. Vi blir fortalt at Jonatan ved sitt første møte med soldaten David blir hodestups forelsket — teksten sier det slik «Jonatan ble nært knyttet til David og han fikk ham så kjær som sitt eget liv.» Så slutter de to en pakt med hverandre — et partnerskap, en slags ektepakt — og som tegn gir kronprins Jonatan alle sine klær til David. Litt etter litt går det opp for faren hvor nært Jonatan er knyttet til David. Det fortelles at faren lager en voldsom scene en dag de sitter til bords og spiser sammen. Faren skjeller Jonatan ut og sier: «Var det ikke det jeg viste at du har utvalgt deg denne David. Det er til skam for deg selv og til skam for din mor.» Jonatan blir både «outet» og skjemt ut for hele familien og hoffet. Fortellingen om Jonatan og David er lang og dramatisk. Vel verd å lese til tross for at en må se langt etter noen «happy ending.» Når David får vite at Jonatan har omkommet på slagmarken flerrer han kappen sin i tegn på sorg og synger en sørgesang: «Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror! Du var meg så inderlig kjær. For meg var din kjærlighet mer underfull enn den kjærlighet jeg fant hos kvinner.»
Opp gjennom hele kirkens historie har prester og teologer jobbet hardt for å konvertere Jonatan og David til to streite kompiser. Selv ikke i tekst har det vært plass til skeive erfaringer og fortellinger. Også dette er en form for konverteringsterapi, fordi når de hellige tekstene vaskes rene for skeive liv blir det heller ikke plass til dem i felleskapene hvor tekstene brukes. Derfor er det så viktig at de fortelles — at vi lager plass til Jonatan og David her hos oss.
Jeg sa at vi er mange i Tøyenkirka i kveld som kjenner på en indre uro. Få ting gjør uroen lettere å bære enn det å være del av et felleskap. Delt uro veier mindre. Om vi skal overleve, den ekstremsporten det er å leve våre menneskeliv, så trenger vi å høre til. Derfor må vi øve oss, dag for dag, uke for uke, på å lage plass — plass for uro — plass for hverandre.
