Vi-et som forsvant
22. juli førte ikke til et norsk vi. Norge ble mer splittet.
Av Hilde Sandvik, sjefredaktør i Broen.xyz
“Blir kvalm av å lese aviser om dagen. Blir kvalm av å lese om all vår godhet, skikkelighet, kjærlighet… Er lei av å se alle aviser gå i flokk!!!”
Brevet var stilet til meg som debattredaktør i Bergens Tidende. Det var datert 28. juli, 2011.
Det hadde ikke gått en uke etter det grufulle massemordet på Utøya. 77 mennesker var myrdet — 69 av dem leirdeltakere på Arbeiderpartiets ungdomsleir på Utøya. Og allerede var sinnet her i form av et brev: “Hvorfor tør ikke en eneste avis gå til bunns i de krefter som skaper en Anders Behring Breivik?”.
Brevskriveren var ikke den eneste. Bare en måned etter at massemorderen kjørte den hvite bilen ut på veien, var innboksen i BT full. Av sorg, av kjærlighet og av uro, ja. Men også av et nagende raseri av den typen som nørte opp Breivik. Et sinne mot sosialdemokratiet, mot et land i endring.
“Det må være lov å spørre om enkelte deler av Aps politikk de senere årene kan ha bidratt til utålelig polariseringer i den politiske hverdagen”, skrev en. En annen stilte spørsmålet om Ap-regjeringen nå skal holde frem med sin store “festtaletoleranse og liksominkluderende kjærlighet”. Han legger til: “I så fall vil vi snart få produsert en ny Anders Behring Breivik. Utøya blir sett på som skoleringssted for nye misjonærer og forfektere av Aps irrasjonelle — og for landet vårt — desperat farlige drømme-ideologi”.
En kvinne skriver om hatet som vokser hver dag blant alle som blir “urettmessig forulempet”. Om Breivik skriver hun: “Han har trolig vanlige politiske meninger”.
Get Broenxyz’s stories in your inbox
Join Medium for free to get updates from this writer.
En fjerde, bare uken etter 22. juli: “Først da meldingene kom inn fra Utøya skjønte jeg sammenhengen: Det var én eller flere som ville markere hva mange nordmenn mener om landssvik og islamisering”.
Bunken er tykk av vemmelse fra mennesker som mener seg misforstått. Tidlig i august settes det i gang en underskriftsaksjon, “Protestaksjon mot Ap. Innføring av islam i Norge”. Flere hundre nordmenn signerer. Jeg printet ut listen. En morgen oppdaget jeg at jeg i løpet av natten hadde blitt medlem av en gruppe på Facebook mot et multietnisk senter på Stiklestad. Oppropet var prydet av noe som kunne forveksles med en tempelridder til hest med korset hevet. Da skrev jeg artikkelen “Vi som slår sprekker”.
Over hele landet var det arrangert rosetog. I avisen VG holdt en million nordmenn hverandre i hendene virtuelt. Vi sang om barn av regnbuen, men like under overflaten var det sprekker i fundamentet.
Brorparten av frustrasjonen mot Ap kom ikke på trykk i Bergens Tidende den første måneden. Av hensyn til de sørgende, for ungdommene på Utøyas del. Noe lot vi likevel slippe gjennom. Skulle vi ha sluppet til mer? Eller mindre?
I dag leste jeg gjennom disse innleggene igjen. Jeg tok dem med meg da jeg sluttet i BT. Som et dokument for ettertiden ligger de der og stiller spørsmålet som har gnaget i meg siden som redaktør: Hvordan skape en bred opplyst offentlighet i en tid med økt splittelse og sterk aggresjon? Hvor går grensen mellom sensur og tilrettelegging? Hvilke stemmer skal slippe til og ikke?
Så lenge jeg har vært redaktør har min grunnleggende drivkraft vært troen på at en opplyst og bred debatt er selve grunnlaget for demokratiet. Men jeg har begynt å tvile.
Begynnelsen på NRK sin prisbelønte dokumentar om 22. juli er en langsom panorering over Oslo. Der nede på veien snegler en hvit varebil seg gjennom gatene, og man tar seg i å rope mot TV-skjermen: Stopp denne bilen, stopp denne mannen. Ikke la det skje!
I bilen sitter Anders Behring Breivik. Kunne han ha blitt stoppet? Kunne Mohamed Lahouaiej Bouhlel ha blitt stanset før han satte seg inn i sin hvite lastebil? Kunne vi ha forhindret mennene bak de grufulle nedslaktingene i Bataclan, Charlie Hebdo eller i Krudttønden i København? Kunne de ha blitt møtt med argumenter på et tidlig tidspunkt? Eller blitt sett av noen som tok dem alvorlig?
Jeg vet ikke lenger. I et landskap der politikk må vike for emosjonell retorikk, som Pål Norheim skriver i Morgenbladet i dag, er det vanskelige kår for rasjonalitet.
Men har vi strengt tatt noe annet valg enn å kjempe for det vi i fellesskap tror på, og at verden faktisk kan bli et bedre sted å leve?
