Barn i oktober
Preken holdt i Tøyenkirken 15. november 2017 over Matteus 18,1–6,10–14.
Da jeg fylte 18 år følte jeg stolthet over endelig å bli myndig. Jeg var allerede i gang med kjøretimer og selv om førerkortet ikke ble mitt akkurat på fødselsdagen så var forventningen om friheten det ville gi meg overveldende. Min 18-årsdag handlet om myndighet, frihet og en stille sitring etter å komme i gang med voksenlivet.
Ikke alle 18-årsdager er fylt av like stort lys og håp som min. De siste dagene er det mange av oss som har fulgt spent med på situasjonen for de som kalles oktoberbarna. De kom hit som flyktninger fra krig og utrygghet i Afghanistan høsten 2015, alene og uten omsorgspersoner. 130 av disse fyller 18 år og blir myndige nå i disse dager. I henhold til norske myndigheter er de derfor i stand til å ta vare på seg selv og er klare for å fortsette livet i Afghanistan. Vi er mange som bekymrer oss og slett ikke er klar for å sette disse 130 menneskene på et fly med enveisbillett til Kabul. Deres 18-årsdager preges av frykt og uro.
Get Frode Grøstad’s stories in your inbox
Join Medium for free to get updates from this writer.
I dagens tekst utfordrer Jesus oss til å ha et særlig blikk for de som er små iblant oss. Han gir oss et forbilde og en modell når han løfter fram et barn og stiller det midt i forsamlingen. Han utfordrer alle som hører på til å se etter det store i det som synes lite og ubetydelig. Han hevder til og med at det å kjenne på å være liten, faktisk er helt nødvendig for å bli et helt og sant menneske.
Liten eller stor. Barn eller myndig. År vi fyller og grenser vi går over. 18 år og uten familie i et land en ikke lenger kjenner og med et språk og en kultur som føles fjern og fremmed. Når Jesus i dagens tekst løfter fram det sårbare og umyndige mennesket ser jeg en ung afghansk flyktning i armene hans. Jeg ser Yosef Andar som er internert på Trandum utlendingsinternat og som snart skal sendes ut av Norge. Han sier: «Afghanistan er ikke mitt land. Jeg forstår ikke hvorfor de vil sende meg dit. Jeg har ingenting der.» Han lengter tilbake til Hemsedal — til tryggheten, framtiden, skolen og kameratflokken der.
«Vi har ingen å miste» sier vi ofte, men hvilket «vi» er det vi da har i tankene? Vår verden er tegnet med utallige grenser. Vår vakre klode, så rik og fruktbar, er stykket opp i nasjoner. Noen er gitt å krysse grenser uten det minste besvær. Vi som har norske pass er blant dem. Andre opplever at grensene og utenforskapet er klistret til kroppen og følger dem livet gjennom. Den som er på flukt lenger bare etter å komme hjem — til et sted, et hvilket som helst sted hvor grensene kan slippe litt etter litt så en kan bli hel — så en kan bli trygg.
I liknelsen Jesus forteller er flokken aldri hel før den siste sauen har kommet helskinnet tilbake. Det er ikke denne ene sauens fantastiske egenskaper som gir grunn til å feire. Den er verken viktigere eller bedre enn de andre. Den er en sau som alle de andre sauene i flokken — ullne og søte som bare det, men altså bare en sau. Det som gir grunn til fest og feiring er at flokken har blitt hel og komplett. Flokken erkjenner at den endelig er blitt det den hele tiden var men å være — et «vi.»
Og i så måte er den med sauer som med folk. Heller ikke vi har noen å miste. Også i flokken vår lengter vi etter å bli det vi var ment å være, et stort hellig «vi.» Et vi som ser det store i det som synes lite og alltid har blikk for hvem som mangler.
