Preken holdt i Tøyenkirken 3. januar 2018 over Lukas 2,40–52
Det er sannelig ikke lett å vokse opp. Det er så mye som skal på plass. En skal være den en er og bli det en skal bli. Ikke rart at noen av oss enkelte ganger kan miste motet på halvveien. Men, vi prøver og ofte lærer vi — og de som står rundt oss — nye og nyttige ting også når vi kløner. Vi vokser og blir sterkere og en vakker dag må hvert menneske bryte opp og finne et nytt sted hvor det kan danne nye røtter.
I dagene før jul var jeg ofte i Betlehemsstallen på Jernbanetorget. Og når jeg stod der gikk det opp for meg at jul kanskje mer enn noe annet for mange handler om å reise. Aldri har jeg sett så mange mennesker strømme over Jernbanetorget. Alle bar på noe, store sekker, stappede bagger og kofferter tunge som bly. Flytog, ekspresstog, nattog og fjerntog trakk til seg reisende fra hele byen. Og jeg stod der og spurte meg selv: Hvor skal de alle sammen? Og når jeg av og til våget meg til å spørre noen hvor de var på vei, så fikk jeg samme svaret: Jeg skal hjem.
Get Frode Grøstad’s stories in your inbox
Join Medium for free to get updates from this writer.
Hjem hvor? Hadde jeg spurt videre, for eksempel hun med den enorme sekken, hadde jeg helt sikkert fått høre om hvordan hun nå har fått jobb og har slått seg ned i Oslo — som er hjemme nå — men at hun like fullt skal hjem, hjem til Bergen — der hun vokste opp og fortsatt har slekt og venner. Og sånn er det for mange av oss. Vi har røtter flere steder — noen stikker dypt fordi de har fått tid til å gro gjennom måneder og år — mens andre er tynnere og skjørere — der hvor vi aldri riktig har følt oss vel. Men, vi hører hjemme. Vi trenger å høre hjemme. Og vi kan være hjemme på flere steder og i flere rom. Jeg tenker at det kan være en god ting.
I dagens bibelfortelling hører vi om hvordan Jesus som tolvåring — og nesten tenåring — også hører hjemme flere steder. Han har lagt ut på en reise fra Nasaret, der familien bor, til tempelet i Jerusalem. Byen og huset der Gud er til stede på en særskilt måte — også slik troende ser det i dag. Og vi som leser forstår at Jesus trenger ekstra tid — til å være der, tid til være nær — sin far og det som kjennes som et hjem for ham. Og som alle som strever med å vokse opp viser han med det han gjør og sier at han ikke bare er hjemme her i tempelets hellige bueganger, men også er i ferd med å være hjemme i seg selv — i sin egen kropp og sine egne tanker.
Som Jesus skal også vi vokse og bli sterkere. Som ham må også vi finne steder hvor det er godt å være og steder som forteller oss litt om hvem vi er og hvor vi skal.
Noe av dette handler om å ha en bolig hvor en er trygg. Noe handler om å vite at det finnes steder og mennesker som vil en vel og ønsker velkommen når du trenger å bli tatt imot. Men noen ganger i livet handler det om å finne seg et hellig rom hvor det er mulig å høre Gud hviske sanne og viktige ord som kan gjøre oss hele og fri.
Det er langt til Jerusalem og tempelet Jesus besøkte finnes ikke lenger. Men fortvil ikke, for hellige rom finnes nærmere enn en skulle tro. Hvert menneske bærer inni seg et hellig rom — et tempel så vakkert og lysende at verden aldri har sett noe lignende. Her er du alltid velkommen til å hvile, til å lytte og til å be. Døren inn dit finnes over alt rundt deg — i medmennesker og i alt Gud har skapt. Noen ganger finner du døren inn dit her i Tøyenkirken.
