Preken holdt i Tøyenkirken 10. mai 2017 over Johannes 15,1–8
Jeg håper dere er gode og mette. Brødleiv med godt meierismør og varm suppe med grønsaker pleier å mette godt. Og når vi er gode og mette slapper vi ofte bedre av og noen kan til og med bli litt signe — og det er i grunnen helt greit. Det er helt greit å duppe av litt her i Tøyenkirka. Mat gir energi til alt vi skal gjøre og byggesteiner til det i kroppen som trenger fornying og reparasjon. Kroppen har fått mat og nå kan vi være trygge og hvile.
Sånn var det også for dem som var de første som hørte ordene fra Jesus slik de er gjengitt i dagens bibeltekst. De, som oss, trengte mat for å leve. Derfor brukte Jesus hverdagslige bilder når han snakket til folk — bilder fra en hverdag som for de fleste innebar hardt kroppsarbeid med jorda og husdyr som sauer og kyr. Av erfaring viste mange mye om hva som skulle til for å få mat ut av vekster og budskap. Frø ble lagt i jorden og vannet, dyra fikk bedekke hverandre så de kunne få avkom. Alt sammen helt nødvendig om en skulle få mat på bordet — om en skulle overleve. Likevel viste de lite om hvordan liv ble til. Alt vi i dag vet om blomster, bier og pollen — hvordan pollineringen må skje for at frukten skal kunne vokse — alt dette var ukjent på Jesu tid. At alt nytt liv starter ved befruktning og sammensmelting av arveanlegg hadde de ikke den fjerneste anelse om. Sånn sett så deres verden ut ganske annerledes fra vår egen.
Get Frode Grøstad’s stories in your inbox
Join Medium for free to get updates from this writer.
Kanskje er det derfor jeg kjenner at det er noe som skurrer litt når jeg hører dagens bibeltekst. Jeg kjenner på motstand i meg når Jesus sier at jeg er som en gren på et tre som passivt formidler veske og næring fra roten og opp til blader og frukt. Likedan strever jeg med bildet hvor vi mennesker er som jord hvor ordfrø plantes, spirer og gror. Jeg er et menneske. Vi er mennesker. Og som mennesker eier vi egne ord og en egen stemme. Vi er aktive, handlende og myndige i eget liv.
Språket og ordene våre er levende og henter sin livskraft fra alt vi mennesker bærer i oss og alt som omgir oss. I vårt indre vekker ordene sansene våre slik at drømmer og minner gir ordene kropp. Ordene høres og danner nye bilder inni oss. Når vi kommer sammen og lytter til ord ifra bibelen skjer det noe ganske mystisk — tegn på papir — sendt oss fra fortiden — blir pusta liv i. Ja, de får låne våre stemmer når de leses. Og dette er det store mysteriet, at det som en gang var kan bli befruktet og levende i oss når det får smelte sammen med våre drømmer og våre minner — ja alt som er meg, deg og oss. Ordene Jesus sa den gang får nytt liv inni oss og iblant oss.
Jeg tror Jesus gleder seg over moderne biologi og alt vi i dag vet om hvordan nytt liv blir til på underfullt vis. På Jesu tid tenkte en at barnet ble til i mors liv ved at sæden fra far stivnet og ble til knokler som så ble kledd med muskler, organer og hud. Vi vet at barnet ved sammensmeltning av eggcelle og sædcelle bærer i seg arveanlegg fra både mor og far i fullt monn. Dette er kunnskap som gjør at vi tenker ganske annerledes enn Jesu samtid om forholdet mellom kvinne og mann. Kunnskap som er viktig. Kanskje gjør det at vi også tenker annerledes om det å tro.
For jeg er et menneske. Vi er mennesker — og kropper. Kropper som puster og lever — danser og gråter. Når vi er sammen med hverandre og viser hverandre omsorg, kjærlighet og respekt — da blir også vi noe mer enn summen av kroppene våre — vi blir noe hellig — vi blir en manifestasjon av Guds kjærlighet — vil blir kirke. Dette kan ikke skje om vi legger vekk vårt eget eller forsøker å være noen andre enn oss selv. Alt du bærer i deg av drømmer og nederlag, håp og skuffelser hører hjemme i dette rommet og i dette felleskapet. Her skal vi få være hele — her skal vi søke å bli hele.
Psykiater Finn Skårderud sier at skam er å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket — at det ikke er noe ved ens person og ens egenskaper som er ved å elske. Skam og tro er sånn sett rake motsetninger. Å tro er nemlig å se seg selv, ikke med andres kritiske blikk, men med Guds åsyn, Gud øyne. Å tro er å se seg selv som elsket av Gud. Å tro er å holde for sant at Gud ser deg og gleder seg over det fine mennesket du er. Gud trenger å låne våre øyne, våre ord og våre kropper for at mennesker skal tro. Hvert vennlig blikk, hver klem, hvert varmende ord er med å vekke tro hos våre medmennesker.
