Del 3 av “5% til Ukraina” ytringen
Hvordan en Definerer Krig og Seier
For å kunne diskutere hvordan Ukraina kan seire, må vi først definere hva dette betyr
En del av 5% til Ukraina ytringen, som ber Norges befolkning gi 5% av Oljefondet for å utruste Ukraina til å vinne krigen mot Russland.
Det er vanskelig å beskrive hva som utgjør en seier i krig, men vi må definere dette for å forstå hva som må til for at Ukraina skal vinne. La oss ta utgangspunkt i teoriene til gode gamle Clausewitz, og prøve å forenkle konseptene så mye som mulig.
Kriger handler om ideer.
En krig blir startet fordi to eller flere nasjoner har motstridende meninger, som er så viktige for identitetene til nasjonene at de er villig til å utkjempe en væpnet konflikt for dem.
Ukraina ser på seg selv som en selvstendig stat. Russland mener at Ukraina skal være, og alltid har vært, en del av det russiske imperiet. I begge nasjonene er det politiske systemet villig til å utkjempe en væpnet konflikt for at deres overbevisning skal bevares for fremtiden.
Krig kan derfor betraktes som et politisk redskap som brukes til å påtvinge en annen nasjon meninger de foreløpig motsetter seg.
En krig blir vunnet når:
1: Det politiske systemet til fienden ikke kan opprettholde evnen til å utkjempe den pågående konflikten, og
2: Krigen har ført til en permanent politisk forandring i den tapende nasjonen, hvor identiteten og meningene deres ikke lenger utfordrer vinnerens overbevisninger på en måte som fører til flere konflikter
Det Ukraina nå går gjennom er ikke en ny krig, men en ny eskalering av krigen som startet i 2014, da Russerne invaderte og tok over Krimhalvøya. Å seire betyr slutten på alle fortsettelser av krigen.
La oss ta noen eksempler.
En nasjon mister evnen til å utkjempe en konflikt ved en kombinasjon av at nasjonen mister viljen til å kjempe, som USA under Vietnamkrigen, og at nasjonen ikke har midlene som trengs for å fortsette å kjempe, som nazistene under andre verdenskrig. Det viktige med begge disse eksemplene, og grunnen til at de er tapte kriger, er at den tapte konflikten også førte til permanent politisk forandring.
I nazi Tyskland ble regimet fjernet, landet delt opp og det tyske tankesettet rundt imperialisme, antisemittisme og krig som maktvåpen forandret for evig. I USA førte Vietnamkrigen til at folket mistet troen på at krigen kunne bli vunnet, en sterk motstand mot fremtidig bruk av amerikansk militærmakt i utlandet og vedtagelsen av “The War Powers Resolution” som innskrenket presidentens makt til å involvere USA i fremtidige kriger.
Mindre nasjoner som blir invadert av en stormakt vinner som regel ikke krigen ved å storme hovedstaden til fienden, slike de allierte gjorde under andre verdenskrig. De vinner ved å ødelegge viljen motstanderen har til å fortsette krigen.
Det er dette vi må hjelpe Ukraina å oppnå.
Hvordan en ødelegger fiendens vilje til å kjempe
Å si at en krig er en kamp mellom viljen til nasjonene som utkjemper den høres kanskje heroisk ut, men faktoren som utfordrer en nasjons vilje er lidelsen krigen påfører dem. Det er derfor kanskje mer rett å definere krig som en konkurranse i lidelse. Det konkurreres i hvor mye lidelse hvert av de politiske systemene kan tåle, før ett av dem blir ute av stand til å forsette krigen.
Både graden av lidelse en krig kan påføre, og en nasjons smerteterskel, er avhenging av hvordan nasjonens politiske system er strukturert. Dette utspiller seg over så mange faktorer at vi ikke kan nevne mer enn noen få av dem i denne seksjonen:
- Hvor stabilt er det politiske systemet og hvor mye makt har befolkningen til å påvirke det?
- Hvor mange innbyggere kan det politiske systemet ofre for krigen, før folket krever politisk forandring?
- Hvor mye påvirker krigen og sanksjonene eliten og høytstående medlemmer av det politiske systemet?
- Hvor my penger vil folket la det politiske systemet flytte fra offentlige og ikke-essensielle tjenester, til å støtte krigsinnsatsen?
- Hvor mange slag kan bli tapt, før soldatene mister moralen og krever forandring?
- Hvor stor kontroll har det politiske systemet over informasjonskanalene til befolkningen, og hvor lenge kan de bruke denne kontrollen til å stoppe informasjon som skaper lidelse?
- Hvor lenge er nasjonens venner og allierte villig til å sende dem støtten de trenger for å fortsette kampen?
- Hvor mye lidelse må til før nasjonen begynner å se innover, istedenfor utover, for grunner til lidelsen de blir utsatt for?
La oss se på et diagram med et veldig forenklet eksempel på hvordan lidelse kan påvirke to nasjoner i krig.
I dette eksempelet begynner lidelsen når en krigen starter. Under den første konflikten øker lidelsen til nasjonene, men som i den første invasjonen av Ukraina i 2014, ender denne konflikten før det politiske systemet til en av krigens deltagere blir påtvunget meningene til fienden.
Get Norges samvittighet’s stories in your inbox
Join Medium for free to get updates from this writer.
Våpenhvilen varer en periode, hvor nasjonene aktivt minsker lidelsen konflikten påførte dem, før en ny konflikt bryter ut. Denne konflikten er lengre og blodigere enn den første, og den samlede lidelsen øker til den er så stor at en av nasjonen ikke tillater det politiske systemet å fortsette krigen. Dette er begynnelsen på en permanent politisk forandring i landet, hvor overbevisningene som startet krigen forandres, og gjør det mulig å oppnå varig fred.
Det er viktig å forstå at både Russland og Ukraina er i en konkurranse i lidelse. De har begge sin egen graf, med en egen linje for hvor mye lidelse de kan tåle, og konkurransen vinnes ved å få fienden over grensen som skaper politisk forandring før de selv kommer til dette punktet.
Strategien for å vinne en krig er derfor å minimere din egen lidelse og maksimere lidelsen til fienden — uten å utføre handlinger som hever linjen for hvor mye lidelse fienden er villige til å holde ut.
Hvordan denne definisjonen hjelper oss å forstå krigen
Selv om det kan virke opplagt at kriger vinnes ved å minimere egen lidelse og maksimere fiendens, har vi i Vesten en tendens til å glemme dette. Dette er det vi må hjelpe Ukraina å oppnå. Dette er perspektivet vi må bruke for å forstå uttalelser fra Putin og det russiske statsapparatet, siden alt Russland sier offentlig har dette formålet.
La oss ta et eksempel. Putin sier Russland ikke vil bruke atomvåpen, men Dmitry Medvedev, den tidligere russiske presidenten, truer samtidig med at Russland er villige til å bruke atomvåpen — spesielt hvis Vesten tillater Ukraina å bruke vestlige våpen på russisk jord. Utsagnene fra Russland er bevisst tvetydige, og en taktikk for å maksimere lidelsen til Ukraina og minimere lidelse de selv føler.
Tvetydigheten fører til usikkerhet, usikkerhet fører til diskusjoner og diskusjoner fører til at handling blir forsinket. Vesten vil se på Putins uttalelser og si at Russland ikke eskalerer situasjonen på en måte som krever en vestlig respons. Samtidig får Medvedevs uttalelser Vesten til å bli redd for at vi skal eskalere situasjonen. Resultatet er at de neste våpenforsendingen til Ukraina blir forsinket, mindre enn først ventet og at våpnene som sendes får restriksjoner for hvordan de kan brukes. Alt dette tjener Russland og skader Ukraina.
Neste gang du ser en uttalelse fra Russland, tenk på hva Russland prøver å oppnå. Tenk på hvordan de bruker alle midler de har tilgjengelig for å maksimere lidelsen til Ukraina og redusere lidelsen de påføres.
Dette perspektivet hjelper oss også å forstå hvem som leder i krigen. Selv om ukrainerne, gjennom sin eksistensielle kamp for overlevelse, har en høyere toleranse for lidelse enn russerne, lider de for øyeblikket også mest. Det er Ukraina som er under angrep, deres sivile som blir bombet, deres kjære som er på flukt og en større del av deres befolkning som aktivt kjemper og dør i krigen.
Et annet problem vi står ovenfor, er at russere er flinke til å lide. Det er indoktrinert i dem gjennom utdanningen, historien, litteraturen og kulturen deres. De statkontrollerte Russiske mediene mater russere med en konstant diett av løgner og propaganda slik at de fortsetter å akseptere lidelse. Vi må ikke undervurdere hvor my lidelse som må påføres russerne før de mister viljen til å kjempe. Vi må være forberedt på at dette kan bli en veldig lang krig.
Lidelsen Russland føler er også en av grunnene til at vi ikke kan la dem vinne krigen. Hvis Russland vinner, får plutselig lidelsen deres mening. Den vil bli feiret, på samme måte som Russland årlig feirer Sovjetunionens 27 millioner døde fra andre verdenskrig (hvorav nesten 7 millioner var ukrainere).
I stedet for å skape politisk forandring, vil vi forsterket det imperialistiske tankesettet i Russland med en bekreftelse om at de er et imperium — så lenge de er villig til å lide for det.
La oss sette en endelig stopper for lidelsen. La oss hjelpe Ukraina til seier.
La oss gi 5% til Ukraina.
Alle deler av ytringen
