<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?><rss xmlns:dc="http://purl.org/dc/elements/1.1/" xmlns:content="http://purl.org/rss/1.0/modules/content/" xmlns:atom="http://www.w3.org/2005/Atom" version="2.0" xmlns:cc="http://cyber.law.harvard.edu/rss/creativeCommonsRssModule.html">
    <channel>
        <title><![CDATA[Stories by Rossland’s rare verden on Medium]]></title>
        <description><![CDATA[Stories by Rossland’s rare verden on Medium]]></description>
        <link>https://medium.com/@Kharon?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
        <image>
            <url>https://cdn-images-1.medium.com/fit/c/150/150/1*cSs3CbgZbUFWmC_CIrujlA.jpeg</url>
            <title>Stories by Rossland’s rare verden on Medium</title>
            <link>https://medium.com/@Kharon?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
        </image>
        <generator>Medium</generator>
        <lastBuildDate>Sun, 22 Nov 2026 09:14:45 GMT</lastBuildDate>
        <atom:link href="https://medium.com/@Kharon/feed" rel="self" type="application/rss+xml"/>
        <webMaster><![CDATA[yourfriends@medium.com]]></webMaster>
        <atom:link href="http://medium.superfeedr.com/" rel="hub"/>
        <item>
            <title><![CDATA[Helhus — BDSM, et moderne Freakshow!!!]]></title>
            <link>https://medium.com/@Kharon/helhus-bdsm-et-moderne-freakshow-733a44e8d879?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/733a44e8d879</guid>
            <category><![CDATA[smil]]></category>
            <category><![CDATA[bergen]]></category>
            <category><![CDATA[bdsm]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Rossland’s rare verden]]></dc:creator>
            <pubDate>Mon, 24 Apr 2017 13:21:46 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2017-04-28T07:28:40.407Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p>For noen uker siden arrangerte Kvarteret i Bergen Helhus med BDSM som tematikk. I ukene etter har jeg kvidd meg for å føre i pennen det jeg nå skriver.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*sPFq-3g61LMCgRMGbmIsZw.jpeg" /><figcaption>Skjermdump: Fetlife.com (Sosialt nettverk for kinkstere)</figcaption></figure><p><em>For å understreke noe før jeg skriver noe som helst: Dette er et partsinnlegg og som alle meninger er den ikke veiledende for andre, eller å betrakte som en fasit på noe vis. Det er derimot en mening som avviker fra det organiserte BDSM miljøets selverklærte promoterings suksess i Bergen: Helhus BDSM<br>Ord med understreking er klikkbare lenker som leder til bakgr. informasjon.</em></p><p>Før vi går innpå temaet må jeg presentere meg for eventuelle nye lesere. De som har fulgt meg i en årrekke, vet selvsagt dette: JEG ER BDSM’er !!!!</p><p>Jeg er og noe så skjeldent som en BDSM’er som står frem med hva og hvem jeg er i offentligheten, og har belyst dette i flere blogger. Og ikke minst gjennom å følge tematikken gjennom mitt fotografiske arbeid i en årrekke. Alle bilder jeg lager signeres med mitt navn og gjemmes ikke i en skuff eller skjules bak et Pseudonym på et undergrunns nettverk, men legges ut slik at “alle” kan se meg i kortene. Det betyr også at en stor del av “offentligheten” , altså du som leser dette, -kan få lov til å mene noe om det jeg lager. Du får også mange ganger lov til å mene noe om hvem jeg er som person — uten at vi noensinne har møttes. Det er ikke alltid like lett……..</p><p>Jeg skal ærlig inrømme at det å høre uvirkelige historier om seg selv noen ganger er en svært tung bør å bære. Men det er en gang slik at skal vi få noen fremgang, så må noen tørre. Jeg er ikke alltid like begeistret av å være den fyren, og ekstra ille blir det når en av de som står i relasjoner til meg berøres. Enten det måtte være min ekskone, eller min kjære samboer. Verst av alt er det når det berører en av barna mine og jeg må sette meg ned å ha den vanskelige samtalen det til tider kan være.</p><p>Meninger krever mot — og det å skrive dette innlegget vil også nok føre til reaksjoner fra BDSM miljøet i Bergen. Et miljø hvor jeg har mange fine venner, som er verdens hyggeligste mennesker. Men akkurat nå svever mange av dem rundt i en boble av villfarelse, fordi de har nesten religiøs tilnærming til det å bli akseptert av samfunnet. Samtidig er de totalt balleløse i forhold til å være meningsbærere i det offentlige rom. De lever sine liv i skjul, med signerte erklæringer om hemmlighold. Og de opptrer under pseudonymer på undergrundsstedet Fetlife.com — som er et sosialt nettverk for kinkstere.</p><p>Kvarteret i Bergen er studentenes samlingssted og eies / drives av Aktive Studenters forening. Huset har et yrende liv og tre ganger i semesteret arrangeres HELHUS der hele bygget fylles med innhold basert på temaer som belyses. Det måtte være seg temaer fra Game of Thrones, Øl og kultur eller politiske temaer som valg / demokrati.</p><p>Den 18 mars skulle HELHUS sette fokus på BDSM og arrangørene skriver: <a href="https://www.facebook.com/events/1481325638568007/?active_tab=about"><strong><em>Aktive Studenters Forening presenterer: Helhus: BDSM // Fetish</em></strong></a><em><br>Fra Bergens underliv har Aktive Studenters Forening hentet frem et Helhus uten like. Vi har gått dypt inn i Bergens historie og lett i de mørke krokene hvor BDSM-kulturen lever sitt spennende liv. Det blir kropp, fetishkultur, quiz, spennende og engasjerende samtaler, demonstrasjoner, kunstutstilling.</em></p><p>Jeg blir naturlig nok interessert og sier begeistret til min bedre halvdel at dette må vi jo få med oss, før vi går inn å faktisk leser <a href="https://www.facebook.com/events/1481325638568007/">programmet</a>. Da begynner skepsisen å melde seg og vi begynner begge å ane at dette kan bli helt feil å presentere for den alminnelige student. Det er nemlig ingen studenter på “talerstolen” og første regel for å snakke til studenter om et tabuemne, er å finne noen av dem selv som snakker til sine jevnaldrende. Her er det derimot “Gamle menn i mørke huler” som skal taes ut i offentligheten, og fetisj fotoer som presenteres under det mer smakelige begrepet “Kunstutstilling”. En ting må vi ha klart for oss — et bilde blir ikke kunst automatisk fordi det passer fotografen. Ei heller mine bilde blir det. Noen ganger er det bare et bilde av en naken dame.</p><p>Såpass bekymret blir vi at vi etter en lang diskusjon bestemmer oss for å kontakte arrangøren og legge frem våre tanker. Noe vi får gjort i en halvtime lang telefonsamtale med Nils Arne Rolland og hvor svaret er at de mener de har god kontroll, men oppfordrer oss til å komme med videre innspill. Noe vi selvsagt gjerne skulle gjøre.</p><p>Men når vi kontakter andre i vårt nettverk som også er studenter, så kommer det raskt for en dag at de ikke ønsker å stille opp. De ønsker ikke å bli assosiert med det som ser ut til å komme. Sammen med flere andre bestemmer vi oss for å ikke gå, fordi vi er bekymret for at dette skal slå dårlig ut. Og i min erfaring er det uhyre vanskelig å forklare BDSM til en “Vanilla” (vanlig person) — når ølglass og konsertlyd er følgesvenner i den samtalen. La meg ikke minst nevne at studenter har et noe høyere alkoholforbruk en folk flest.</p><p>-FJERNET BILDE — FJERNET BILDE — FJERNET BILDE — FJERNET BILDE-</p><p>På tross av at diskusjonen har svirret i ukene før, og vi begge bestemt oss for å ikke gå — så nærmest føler vi at vi MÅ se dette med egne øyne. Vi vil heller vite med sikkerhet hva som har skjedd enn å få det referert som annenhåndsinfo. Så på klokkeslaget 20.00 stiger jeg inn døren, og Vibeke skal komme til programmet starter. Jeg orienterer meg rundt på huset, og sjekker ut litt saker når det første hakesleppet kommer denne kvelden.</p><p>I mot meg kommer Høyrepolitikeren og leder av SM Bergen med en stor plakat på brystet med teksten: SPØR EN PERVO</p><p>Jeg er vantro over at dette er “innpakningen” som skal kjøres denne kvelden, og det blir bekreftet i det neste plakat dukker opp på vei inn i diskusjonssalen Tivoli.</p><p>SPØR EN MASTER blir klesset i trynet på meg på vei inn — og jeg reagerer med ryggmargsrefleksen når jeg spør bæreren om han virkelig er på alvor? Fremtoningen er sjumilssteg fra den sexy Christian Grey som alle vanilla folkene (de vanlige) HAR et forhold til. I steden for dress og pent slips med matchende sko, har jeg tilsynelatende med en svartmetall rocker med fettet langt hår å gjøre. Hvor mange helt vanlige mennesker vil faktisk spørre en Pervo om noe som helst? Har ingen tenkt den tanken? Å være pervo er noe av det samfunnet rundt oss finner mest uakseptabelt og det faller på sin egen urimelighet at noen skal drive opplysning med en slik tekst på brystet.</p><p>Jeg stiger inn i Tivoli — og tenker at navnevalget er syrlig ironisk, uten å vite at det skal bli et virkelig sirkus noen timer senere. I Tivoli kommer det eneste lyspunktet denne kvelden, nemlig paneldebatten som er lagt opp rolig å informativt der tilhørerne får mye god info.</p><p>Samtalen med SMB Lederen og hans kone er godt lagt opp og i bakgrunnen jobber en Bondage Artist og hans rep-partner i det stille med en Shibari performance som er godt lyssatt og som foregår så rolig at det blir et kompliment til den Skavland lignende “paneldebatten”. Både i ord og gjennom det å vise frem elementer fra BDSM verdenen blir det en samtale som belyser flere punkter som er viktige innen det å tilfredsstille behovet for opplysning til de som måtte være nysgjerrige. Alt i alt er denne delen veldig bra og inne på rett spor. Rep-artistens flotte Shibari show har kommet langt de fire årene jeg har fulgt ham tett, og det er virkelig flott å se at han er i ferd med å komme dit at dette er noe som kan vises frem for flere enn de innvidde.</p><p>Det er bare sørgelig at knappe ca 10% av Helhus deltakerne denne kvelden får det med seg. Det er ca 70 besøkende på informasjonsmøtet av de totalt ca 700 som deltar på Helhus i løpet av kvelden. Når lyset i salen kommer på helt på slutten er det også enkelt å se at brorparten av tilhørerene ikke er studenter, men medlemmer i foreningen SM Bergen. Det er altså en debatt som snakker til “sine egne” og ikke de studentene de var der for å informere. Det fremstår som veldig rart og det er ikke rart at applausen sitter løst.</p><p>Nå skjer det også noe annet som gjør at fotografen i meg vrenger meg. Det opplyses fra scenen at det ikke blir tillatt å ta bilder denne kvelden og lapper distribueres raskt over hele Kvarteret med fotoforbud. SM Bergen ønsker åpenbart en informasjon de selv kan kontrollere og det ligger i kortene at det kommer ting som en ikke vil ha “på avveie”. Selv er jeg ikke medlem i noen foreninger for å kunne stå fritt til å skrive å fotografere det jeg vil uten represalier, men har likevel alltid respektert at folk som snakker med meg skal kunne gjøre det trygt og uten at de outes i noen sammenhenger. Men et fotoforbud på et offentlig arrangement? Det hører ikke hjemme noen plass.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*4vfb-s9Ub_pHZVSscC77Xg.jpeg" /><figcaption>Collar ringen til min kjære</figcaption></figure><p>Klokken tikker mot 21.30 og min bedre halvdel er forsinket frem fra bursdagsselskapet hun er i. Såpass mye forsinket at vi aldri rekker å melde oss på kveldens “Kinky Quiz”. Vi blir dermed sittende i blant studentene og ikke med folk vi kjenner fra før. Det blir kanskje nøkkelen til å forstå hva som skjer rundt oss i mye større grad en SM folkene som klynger seg sammen i gjenger hvor de allerede har sosiale nettverk.</p><p>Vi er begge kledd pent for anledningen, og det er ingenting utover Vibekes svært diskre ring som avslører at vi er høyst “normale” folk som tilfeldig er på arrangementet. To studenter kommer i mot oss og spør om stolene ved siden av er ledige, og slår seg ned like ved. Begge studerer <a href="http://www.uib.no/econ">Samfunnsøkonomi ved UiB</a> og den neste timen blir grunnvollene Deres rystet av det de ser.</p><p>Som fotograf er jeg vant til å lese ansikter, det er noe som går hånd i hånd med det å få tatt gode bilder av folk. Som BDSM’er bruker jeg den samme observasjonsevnen til å “lese” en lekepartners reaksjoner på mine handlinger.</p><p>Bare tenk deg om som leser av dette innlegget, hvordan du utfra små ansiktsuttrykk kan sanse at ditt barn har det bra eller dårlig uten at de trenger si noe. Barneansikter er lett å lese og det blir vanskeligere og vanskeligere etter voksnere folk blir. Folk kan lett lyve deg opp i ansiktet, men mikrouttrykkene de ikke greier å skjule vil lett avsløre at de farer med u-sannheter for en som er vant til å se slikt. Det kreves ikke mye trening for å se at studentene som har satt seg ned ved siden av oss har reaksjoner på det de observerer i rommet. Jeg og Vibeke begynner å se oss omkring i lokalet for å se om det er flere. Det vi ser er dårlig nytt. Det er mennesker som sitter med armene i kors, og flere som holder hendene opp fremfor ansiktet.</p><p>Det topper seg da Quizet er over og en Dame kommer inn i salen med en mannlig slave i slutten av 60, begynnelsen av 70 årene ikledd høye hvite lakkstøvler, truse og matchende jakke. Iført lenke og halsbånd blir han leiet rundt som en hund i bånd og våre to naboer blir plommerøde av forlegenhet. Mobiltelefonene kommer frem og kameraene begynner å ta bilder av Freakshowet de er vitne til. Rundt i lokalet skjer det samme i mange av de andre studentgruppene. Ansikter som er vantro og forlegen på vegne av det som utspiller seg fremfor dem. SM Bergen folkene smiler derimot bredt og ser ikke etter hva som skjer rundt seg. Det er som den berømmelige Elefanten i glassbutikken.</p><p>I det flere og flere BDSM folk entrer lokalene i sine Fetish drakter tar jeg kontakt med våre to Økonomistudenter og spør dem om det er vanskelig å forholde seg til det de bevitner, hvor de svarer det ansiktene allerede har sagt en stund: Ja!!!</p><p>De skjønner ikke noe som helst av det de ser, og ikke minst “hvordan en mann som kunne vert bestefaren Deres” er dradd inn på huset i “det kostymet der” (<em>Studentenes egne ord</em>). Vi blir sittende i en timeslang prat med de to karene i håp om å ta ned inntrykket noe i forhold til det som foregår rundt oss. Men de er begge to krystallklare på at det er helt fremmed for dem å gi dama si i rævva. Det er bare helt u-akseptabelt og noe “virkelige menn” ikke driver med. Ikke minst er andre studenter vi snakker med av samme oppfatning. De er kvalme og ille berørt. Det de beskuer er langt over Deres fatteevne.</p><p>Mens vi snakker kommer en annen dame leiende inn med ikke mindre enn tre mannlige slaver i bånd, og både jeg og studentene ser at det er noe som skurrer. Den ene spør meg: “Er det ikke slik at dama ofte er den underdanige da? — slik som i 50 Shades?” Og jeg inser at vi ikke bare et utsatt for en grell presentasjon, men også politikk. Faktum er at det bare presenteres mannlige submissive/slaver. Det er ikke <strong>en</strong> kvinne å se slik. SMB benytter anledningen til å forsterke at dette er samtykkende sex, ikke kvinner som blir mishandlet. Og de bare fjerner bare alle damene fra Submissive rollen i sin helhet. En presentasjonsteknikk som er å lefle med sannheten. Det er IKKE slik at et overtall av menn i SMB sine medlemsrekker er submissive. Legning kan ikke kjønnskvoteres.</p><p>Studentene har en masse spørsmål til oss begge og spør meg om det er slik at de kun kan snakke med meg, eller om de kan spørre Vibeke om noe og. Og selvfølgelig gir hun dem svar at hun fint svarer for seg selv. De spør videre om det bare er “voksne” som driver med slikt, og det er selvsagt vanskelig å påpeke at mange av Deres jevnaldrende også bedriver BDSM men ikke ønsker å være tilstede. Seeing is beliveing heter det — og vår forklaring holder ikke mål i mot det det studentene vi snakker med kan se med egne øyne. Å forklare dem noe i denne settingen blir en håpløs oppgave. De er fysisk uvel av det de ser og velger som svært mange andre studenter, å forlate Kvarteret.</p><p>Det er nemlig det som skjer. Studentene som skulle bli opplyst forlater i større og større grad lokalene og tilbake blir medlemmer og “hang-arounds” av <a href="http://smberg.com/omoss.html">SM Bergen</a>. <em>Klikk på understreket link for å komme til foreningens hjemmeside for mer info.</em></p><p>Tilbake sitter vi å observerer et BDSM miljø som blir stadig mer utagerende og som går på kryss av det allment vedtatte mantraet om at BDSM og alkohol ikke hører sammen. Både Dominante og Subber får flere og flere glass innabords og med det fjernes de allerede skadeskutte sosiale antennene gjengen har med seg denne kvelden. <strong>Selvfølgelig gjelder det ikke alle</strong>, men for en stor del er det tradisjonell norsk helgefylla som tar over. Mange av dem har sorte bånd som betyr at de ikke får kjøpe noe i baren, men naboen spanderer mer enn gjerne viser det seg og flere av dem med sorte bånd drikker.</p><p>Med halvliteren i ene hånden og pisken i andre må det bli en begredelig forestilling videre. Og som programmet sier: Show blir det………</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/721/1*e2Qmyx8R9f1cx2lSIMih-w.jpeg" /></figure><p>Oppe i tredje etasje på Kvarteret er det en “mingle-gang” og rommet som kalles Grøndahls som er viet til utstilling av diverse BDSM møbler. Det er en opphengsrigg i metall for dem som driver med tau. Et Andreaskors (<a href="https://s-media-cache-ak0.pinimg.com/originals/65/a2/80/65a280765a4fadbfbd0f563b96652659.jpg">lenke</a>) og en Spanking bench (<a href="https://www.extremerestraints.com/images/resized/d/dd109-model_400_321.jpg">lenke</a>). Ikke minst har de rigget opp et bur i metall hvor folk kan prøve.</p><p>Dette bildet er et skjermdump fra arrangørens Facebook side og som neppe etterlater mye tvil om studentenes oppfatning.<br>Teksten lyder: <strong>Crazy Metallbur på Grøndahls</strong>. Og ordene Crazy og sykt er ting jeg hører gå igjen blant de studentene som ennå er igjen. Det er moderne variant av godt gammeldags homohat på 80 tallet da byens “ekle homser” møttes på toalettet i Rasmus Meyers allé for å ha sex , bare i BDSM versjon.</p><p>I baren utenfor Grøndals står køen av SMB’ere som feirer med flere drinker den suksessen de opplever, og i beltene til de “dominante” henger piskene løst. Flere av SMB’erene er det jeg vil kalle “kanakas” og så langt går det at en av dem faktisk begynner å tafse på Vibeke. Noe som er helt utenkelig i en “normal” BDSM setting. I vår verden spør vi om lov, og får eller ikke får samtykke til det vi vil. Får vi ikke samtykke, så gjør vi INGENTING :-(</p><p>Det er nå at kveldens mest utagerende “show” finner plass. Subber blir satt på spankingbenken og pisket i alles påsyn og til hujing, tilrop og applaus fra tilskuere. Det blir det jeg oppfatter som en konkurranse som går ut på hvem dasker hardest og hvem av Subbene som tåler mest. Så hardt foregår det at noen må trekke opp kodeordet GULT å gi seg. De tåler ikke det de blir utsatt for. Og det er så fjernt fra BDSM som det kan bli. En av dem som fikk spank i denne salen skriver dette om sin opplevelse:</p><p><strong><em>“Stålsett deg nå, nå kommer det…. Master pisket meg med flogger, med belte, med dragon tail, og med håndflaten sin. Jeg kjente jeg tålte mer idag, kanskje på grunn av adrenalinet av festen, stemningen, folkene og alt det nye. Ville gjøre Master stolt ved at jeg tålte så mye, men jeg merket at han ble ekstra giret selv og tok hardere i. Jeg stivnet, dette gjorde vondt, og det ble med et veldig vanskelig, jeg kjente jeg ikke var klar for å ha det vondt foran ukjente mennesker, i utrygge omgivelser. Her var ikke stedet for å pushe grensene mine. Så langt var jeg ikke klar for å eksponere meg for de ukjente. Jeg måtte si “gult” for å få snakket med han, så han stoppet og strøk meg på rompen mens hans spurte hvordan det gikk og hva som var galt. Jeg forklarte at alt var bra, men at jeg ikke taklet å ha vondt og smerter foran ukjente mennesker. Det var en ganske forskjellig opplevelse av trygghet å leke i klubben fremfor å leke blant “uinnvidde” og “utenforstående” i offentligheten.”</em></strong></p><p>Bloggen hvor dette sitatet er hentet fra ligger offentlig og er dermed dekket av sitatretten. Jeg har derimot ikke lenket til originalinnlegget fordi forfatteren ikke står offentlig frem, men bærer heldekkende maske denne kvelden.</p><p>Både jeg og Vibeke har fått mer enn nok og forlater Kvarteret vel vitende om at BDSM som legning er satt årevis tilbake. Det har blitt sirkus og fremvisning slik man før reiste rundt å viste dverger og folk med misdannelser. Og det har blitt offentlig pisking ikke ulikt det vi hadde på torget i middelalderen.</p><p><strong>Etterord til Dere “vanlige” som følger fotosiden min:<br></strong>For svært mange av Dere som følger meg er jeg han “rare” fotografen som Dere aldri kunne tenke Dere å ta bilder hos, men følger i all hemmelighet via sosiale medier. For mange andre er jeg han fotografen som allerede har “sett alt” og dermed bli en trygg og erfaren fyr å snakke med. Mange av Dere tar kontakt og lurer på ting som relaterer seg til mine mer “kinky” bilder og mange har funnet veien via meg til det mer organiserte miljøet. For både meg og mange av følgerne mine har det blitt minneverdige samtaler der jeg har fått et verdifullt innsyn i privatlivene til ganske mange av Dere.</p><p>Gjennom de siste fem årene har jeg samlet meg en følgerskare på over 5000 mennesker på FaceBook og ytterligere over tusen på Instagram. Det er fordi jeg har greid å balansere hårfint på kanten mellom det smakelige og usmakelige i en årrekke uten å snuble. Det er dette som gjør meg til en god fotograf og de som har snakket med meg sier: <em>“Du greier å si kontroversielle ting på en forståelig måte”</em>. Mange av Dere er modige “Vanilla’s” og tør i ny å ne å dele noen av de tingene jeg legger ut, både i bilder og i blogg versjon. En oppriktig takk til Dere alle sammen :-)</p><p>BDSM er litt som med mat. Liker du overhodet ikke Indisk mat, skal du selvfølgelig ikke oppsøke en restaurant der dette serveres. Det er og skal være helt OK å holde seg til norsk husmannskost om det er hva du liker.</p><p>Skulle det derimot vise seg at du en dag spiser trauste fiskeboller med karri — og synest den Karrismaken absolutt har noe ved seg, så er det gjerne ikke så dumt å prøve seg på den Indiske likevel. Tabben blir om kelneren anbefaler deg det sterkeste de har på Menyen. Da detter du nemlig av lasset og kommer ikke tilbake. Det var ikke menyen eller råvarene det var noe i veien med denne kvelden. Helhus hadde bare dårlige kelnere på jobb :-( som serverte det sterkeste på menyen til forferdelse for mange.</p><p><strong>Etterord til leserne som er aktive på Fetlife.com</strong><br>I etterkant av dette arrangementet skrev min venn Monica Renate Røsland <strong><em>(som også er en av få som er offentlig om sin legning)</em></strong> -et kritisk innlegg om denne kvelden der hun mante til å finne et minste felles multiplum for hvordan en arbeider utad når en skal opplyse. Hun ble enkelt og greit overkjørt av SMB medlemmer som selverklærte “HELHUS” som en gigantisk suksess og hun så seg nødt til å fjerne sitt kritiske innlegg fra Fetlife siden sin. Det er derimot tilgjengelig i gruppen NorwegianBDSM på Fetlife.com på denne lenken: <a href="https://fetlife.com/groups/5442/group_posts/10595852">BDSM som “show&quot;</a> om noen ønsker å lese det. Innlogging på Fetlife krever at du registrerer deg.</p><p>De som måtte være enig med henne har ikke turd å delta i debatten i frykt for represalier. Hun er nå innkalt til et møte med SMB sitt styre. Det er og med sorg en registrerer at leder i SMB oppfordrer til at innlegget skal slettes og at noen inkalles på teppet for sin mening og rett til å ytre seg.</p><p>Monica har i mine øyne samme varslerrolle som Politimannen Robin Schaefer hadde. Han varslet om kritikkverdige forhold og ble innkalt på teppet av Politiledelsen. Senere fikk han Fritt Ord prisen for sitt mot til å avdekke kritiske forhold i saken hvor ingenting stemte.</p><p>Fritt Ord prisen ble også tildelt en annen modig Bergenser i 1978 for hennes innsats for å skape forståelse for de homofiles situasjon. Karen Kristine Friele. Hun tok også den personlige belastning det er å tale samfunnet midt i mot og ble i årevis sjikanert for sin legning. Det skulle ta årtier før hun fikk aksept.</p><p>Nå nær 40 år senere står BDSM’ere i bresjen for den samme kampen. Kampen for aksept av storsamfunnet, og kampen for å ikke bli hetset og gjemt bort under falske navn og i mørke huler der bestefedre i 70 årene går i undertøyet på byens student sted nummer en. Vi må lære en ting fra de homofile, nemlig at den kampen kan kjempes med humor og opplysning. Ikke med fyll og show. Alle vet forskjellen på han litt koselige homsen, og han som bare er creepy.</p><p>Når Dere skriver noe på Fetlife er Dere aktive i et offentlig forum på tross av at Dere opptrer under pseudonymer. Og det er veldig lett å koble hva Dere skriver, bildene Dere ofte legger ut etc. til Deres virkelige identitet. Videre skal Dere vite at SMB er like lekk som en krabbeteine når det gjelder info. Jeg har aldri vert med i foreningen, men kjenner identiteten til de aller fleste av Dere.</p><p>På den annen side — jeg har absolutt ingen interesse av å eksponere Dere.</p><p>Jeg vil minne Dere på at vi har ytringsfrihet i Norge og at Karen Kristine Friele var sterkt medvirkende til at <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/Straffeloven_%C2%A7_213">straffeloven § 213</a> som kriminaliserte homoseksuelle handlinger mellom menn, ble opphevet i <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/1972">1972</a>, at «homofili» ble strøket som <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/Psykiatri">psykiatrisk</a> <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/Diagnose">diagnose</a> i <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/1978">1978</a>, og at Norge i <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/1981">1981</a> utvidet <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/Rasismeparagrafen">straffelovens paragrafer mot rasisme</a> (§§ <a href="https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Straffeloven_%C2%A7_135a&amp;action=edit&amp;redlink=1">135a</a> og <a href="https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Straffeloven_%C2%A7_349a&amp;action=edit&amp;redlink=1">349a</a>) til også å gjelde diskriminering i forbindelse med seksuell legning.</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=733a44e8d879" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Årets bilde 2016— The Abyss…]]></title>
            <link>https://medium.com/@Kharon/%C3%A5rets-bilde-2018-the-abyss-b82b3fc74018?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/b82b3fc74018</guid>
            <dc:creator><![CDATA[Rossland’s rare verden]]></dc:creator>
            <pubDate>Sat, 31 Dec 2016 13:45:40 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2017-01-01T12:04:13.648Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p>Og ikke minst, vinnere av fotovesker er følgende……..</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*b0VWvhB6uBotqUUHW6i8NQ.jpeg" /><figcaption>— The Abyss —</figcaption></figure><p>Vi skriver morgenen 1 august når jeg og Vibeke leier oss en havgående kano i El Nido i øygruppen Palawan på Fillipinene. Etter en haug med forhandlinger med kapteinen, som selvsagt ser den feite hvite fotografen fra Norge som en Oljesheik fra det kalde nord. Så ender vi opp med transport til å komme oss ut på avgrunnen ved Slangeøya.</p><p>Vel fremme er det rett i vannet, og etter ca 30 forsøk sitter bildet som det skal. Vibeke er mer enn svimmel etter alle turene opp og ned på 8 meter, og er lut lei hele prosjektet. Mens jeg trygler og ber: “Bare en gang til da……?”</p><p>Bildet er tatt med et brukt kompaktkamera funnet på finn.no som har mindre oppløsning enn de aller fleste mobiletelefoner man finner i handelen på Julesalget. På tross av at det er brukt særdeles rimelig og avdanket kamerautstyr, så blir bildet plukket ut til det Tyske ukemagasinet STERN sitt redaksjonelle utvalg. Noe som forteller at det er svært lite som har med kameraet å gjøre hvorvidt bildet blir bra eller ikke.</p><p>Dette ser jeg gang på gang når jeg arrangerer kurs i foto. Folk er sinnsvakt opptatt av kameraer, pixler og mega-pixler og helst at det skal være skikkelig dyrt. Mange synest å tro at jo dyrere kamera, jo bedre fotograf. Noe som er helt feil.</p><p>Skal du bli en god eller bedre fotograf, så er det å komme seg på kurs. Lære basics og bruke tid på å trene å bli god. Kameraet har kanskje 5% å gjøre med sluttresultatet å gjøre. Så begynn heller å trygle som meg: “Bare en gang til da……?” — så skal du se du får utrolig fine bilder i 2018.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*OkI2R1Hgif3nNv6_BDtRcQ.jpeg" /><figcaption>Canon GX-11 bruktkamera fra Finn.no</figcaption></figure><p><strong>Vinner av konkurransen ble:</strong></p><p><strong>Kitty Søderstrøm Taule…….<br>Charlotte Herland…….<br> Lena Rufsetufsa Frivik…….</strong></p><p>Fotoveskene kan hentes i nyestudio i Ytre Arna, som Dere vil bli kjent med som Bildefabrikken. Bildefabrikken vil ha lokaler for leie til Bergens fotografer slik at de kan kutte studiokostnader og leie når de trenger.</p><p>Med gode ønsker for 2018 — Bjørn &amp; Vibeke :-)</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=b82b3fc74018" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Shibari Modeller — Non Public !!!]]></title>
            <link>https://medium.com/@Kharon/shibari-modeller-non-public-7372641694c3?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/7372641694c3</guid>
            <category><![CDATA[kinbaku]]></category>
            <category><![CDATA[shibari]]></category>
            <category><![CDATA[bdsm]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Rossland’s rare verden]]></dc:creator>
            <pubDate>Tue, 27 Dec 2016 10:17:12 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2017-06-11T11:43:32.533Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p>La meg si det enkelt…: Jeg kommer til å kle av deg. Blindfolde deg og binde deg så du ikke kan gjøre noe som helst! Høres det ut som din greie ????</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*kCdRsuHV5ON4eHqFvtGIYQ.jpeg" /></figure><p>Som du sikkert skjønner. Her er det rene ord for pengene fordi jeg for tiden holder jeg på med endel tau-møstre som skal brukes i planlagte bilder fremover. Nå trenger jeg noen modeller til rene øvingsformål. Jeg får kroppen din. Du får en opplevelse som ligger litt utenfor allfarvei :-)</p><p>Det vil bli tatt bilder underveis, men bildene blir tatt for å dokumentere / huske. <strong>DERMED BLIR DE IKKE PUBLISERT I SOSIALE MEDIER/NETT.</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/750/1*Y24CuHyyLEn2QP4zTUsHcw.jpeg" /></figure><p>Dette åpner altså opp for at du som har vurdert å prøve det, men ikke turt av forskjellige årsaker, — nå har en mulighet. Jeg har nemlig fått en god del henvendelser fra folk som gjerne kan tenke seg å prøve, men ikke ønsker muligheten til at det blir kjent gjennom publisering av bilder.</p><p><strong>Bildet over</strong> er fra en session hvor min kollega i Berlin, rigger modellen Vanessa. Steven har holdt på med dette i en del år mer enn meg og holder en god del workshops for å lære bort tauteknikker. På tross av at bildet inneholder en god porsjon nakenhet, <strong>vil jeg at du fester blikket ditt på ansiktet </strong>til modellen.</p><p>Prøv å still deg selv spørsmålet: Ser ansiktet hennes ut som om hun er skremt eller føler ubehag på noe vis ??? Hvilken følelse ville du tro hun har dersom du utelukkende ser på fjeset?</p><p><strong>Bakgrunn</strong><br>Shibari er en eldgammel Japansk kunstart, som direkte oversatt betyr “Å binde” — og hvor den ene parten blir bundet opp med tauverk som gjør at det å bevege seg blir enten vanskelig eller tilnærmet umulig. Se gjerne for deg en skulptør som utformer et levende menneske til en statue, ved å plassere armer, ben og kropp i særegne posisjoner.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/500/0*SHDXiRYjRUXOyriR.jpg" /><figcaption>Bilde: Skjermklipp fra Google</figcaption></figure><p>Kunstarten har eksistert i Japan helt siden <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/Edo_period">Edo perioden (1603–1868)</a>, og nedstammer fra kampsporten Hojōjutsu som i all enkelhet går ut på å pasifisere motstanderen med tauverk. Hojōjutsu læres ikke som en kamsport alene, men inngår som et del-studium innen den mer kjente Jujutsu’en. Som Shibariens “far” utpekes den Japanske maleren <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/Seiu_Ito">Seiu Ito</a>, som i sin tid studerte denne kampsporten over mange år.</p><p>Japan ble Shibari viden kjent på 60 tallet med bildene som ble publisert i bladene <em>Kitan Club</em> og <em>Yomikiri Romance, </em>og på tidlig 90 tal kom praksisen til Europa og vesten forøvrig. Den første tiden i undergrunnsmiljøet som sorterer under BDSM paraplyen, men de senere år som en mye mer åpen kunstart.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*T1gGu06CH_uyjSbcRUtpAw.jpeg" /><figcaption><a href="https://www.facebook.com/rendmigiroeven?fref=ufi&amp;rc=p">Bob Helm Petersen</a> i aksjon på Aros Kunstmuseum</figcaption></figure><p>Fordi det også regnes som en stor <a href="http://www.aftenposten.no/norge/Kunsten-a-vite-hva-kunst-er-70520b.html">kontemporær kunstart</a>, er det også mange kunstnere innen eksempelvis Performancekunst som utøver dette. Og mange velrenommerte kunstmuseer i Europa har satt dette på kartet ved å vise det frem til publikum. På <a href="https://aros.safeticket.dk/events/24574-Performance_Japansk_bondage/">Aros Kunstmuseum</a> som er et av Nord Europas største, ble dette gjort som en performance nå i Spetember av mine Danske venner i Klubb Nawa. Og i Sjefsstolen i Aros, finner vi ingen ringere enn Bergenseren og den tidligere KODE Direktøren, Erlend Høyersten. Høyersten har vert medieomtalt for sine mange modige fremstøt i kunstverdenen, og også vert en Direktør som tørr å sette ting som kan tolkes som kontroversielt på plakaten.</p><p>Shibari er Japansk Tau bondage, hvor det stort sett er to deltakende personer. Riggeren og Modellen. I likhet med i fotografi brukes uttrykket Modell om den som blir bundet, og i enkelte miljøer kalles hun Bunny ! På tross av at det ikke alltid er en “hun” som er modell, så følger rollefordelingen stort sett kjønnsmøsntre. Selv har jeg rigget både menn og kvinner, men i all hovedsak har også jeg brukt kvinner, fordi det er dem som jeg synest skaper de aller fineste kontrastene når det kommer til det billedmessige.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*HjdtNra_GkNqoV8Jd42MQQ.jpeg" /></figure><p>Selv begynte jeg med Shibari i det små i 2012, og skulle i utgangspunktet kun lage et bilde. Jeg ble imidlertid så facinert over virkningene av det jeg holdt på med, at jeg satte meg veldig godt inn i det. Både via online research, og ikke minst ved å rett og slett gå på kurs her i Bergen.</p><p>Nå skriver vi øyeblikk 2017 — og med snart 6 års erfaring, begynner jeg å bli “dreven i faget”. I løpet av disse årene har jeg bundet et stort antall personer og det er kanskje “virkningen” som i dag facinerer meg i langt større grad en sluttresultatet som blir festet til fotopapiret. Selv om det å lage gode bilder fremdeles er fokus nummer en, er jeg blitt for gammel til å skylde alt på at det er “kunstnerisk”. Det er det, men det er også en sanselig opplevelse som du aldri kommer til å glemme om du først tar steget inn i det ukjente.</p><p><strong>Så — hvorfor Shibari ???</strong><br>For det første, -kunst er ikke alltid logisk. Det er eksempelvis ingen logikk i at Norges mest kjente kunstmaleri, SKRIK er blitt så omtalt. Det er et verk som det er vanskelig å like med sitt særegne uttrykk og iboende desperasjon.</p><p>For det er menneskets mørke og mindre omtalte side som Munch fører i malerpennen når han i sin tid laget dette bildet. Og med tiden er maleriet blitt så allment kjent at det til og med har blitt en EmojiCon. Du kjenner gjerne denne: 😱? Ikke engang det ikoniske DaVinci’s “Mona Lisa” har fått det.</p><p>Det samme er det med Shibari. — Det er ingen logikk i det at noen ønsker å bli bundet opp slik. Og det er heller ingen logikk i at noen utfører det. Men likevel er det en god del av oss som synes det er vakkert og sanselig. Og sanseligheten i seg selv, er det som gjør det til kunst sammen med de intrikate mønstrene som flettes rundt kroppens lemmer.</p><p>Du som leser dette, har med stor sannsynlighet lest modellinfoen min før, og gjerne vurdert å stille. Men av forskjellige årsaker latt være. Du vet gjerne ikke helt hva du går til eller hva du kan vente deg? Så jeg skal heller prøve å forklare litt ved bruk av et par skjermdumper jeg har fått i årenes løp.</p><p><strong>PRESTASJONSSAMFUNNET — DET ER TYPISK NORSK Å VÆRE GOD!</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/270/1*EvCbXuWMKKrrHqqTOmhK2Q.jpeg" /></figure><p>Gro Harlem Brundtlands ord fra Nyttårstalen i 1992 er meislet i oss Nordmenn.</p><p>Enten det er studier eller jobb, er det mange av oss Nordmenn som higer så mye etter det å være god, eller det å prestere på et veldig høyt nivå — at vi rett og slett aldri blir “skrudd av”.</p><p>Vi kontrollerer hele tiden. Passer på hva vi legger ut på Facebook, og prøver hele tiden å være våre egne “omdømme eksperter”. Barna våre kjøres hit og dit, slik at ingen skal si vi er dårlige foreldre, og vi er konstant “på”. På tross av det urgamle “turer i skog og mark”, er det vanskelig å oppnå total utkobling. Bare se — det ville ikke overraske meg om du leste nettopp dette innlegget midt uti ødemarken. På mobilen din….. På en plass der du ikke skal være på.</p><p>Vi bruker så mye energi på å kontrollere, yte og å passe på å ikke gjøre noe som skiller oss ut av mengden! Ingen skal ha noe å si på oss………</p><p>For tenk om noen visste…? Tenk om det er oss de snakker om når de hvisker?<br>Skjermdumpen ovenfor er selvsagt sladdet, slik at hun som skrev det slipper å tenke på hva hun skrev. Men les det….! Hun slapp kontrollen, helt og holdent.</p><p><strong>KLIKK PLAY PÅ VIDEOEN UNDER FØR DU FORTSETTER LESINGEN !!!</strong></p><iframe src="https://cdn.embedly.com/widgets/media.html?src=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fembed%2FcWypWe9UAhQ%3Ffeature%3Doembed&amp;url=http%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fwatch%3Fv%3DcWypWe9UAhQ&amp;image=https%3A%2F%2Fi.ytimg.com%2Fvi%2FcWypWe9UAhQ%2Fhqdefault.jpg&amp;key=d04bfffea46d4aeda930ec88cc64b87c&amp;type=text%2Fhtml&amp;schema=youtube" width="854" height="480" frameborder="0" scrolling="no"><a href="https://medium.com/media/4aaf24719377f731f7b12cdcd58bbc27/href">https://medium.com/media/4aaf24719377f731f7b12cdcd58bbc27/href</a></iframe><p>I januar møtte jeg en høyst uvanlig mann. Leif Roar bor i en av Bergens omegnskommuner og ville ha sin kone gjennom 13 år til å stille modell for meg. Jeg fikk en distinkt magefølelse av at “her var det noe mer” — så jeg satte meg ned med ham og drakk kaffe i noen timer. Det er bare slik at det er sjelden at jeg hører fra menn i det hele tatt og når jeg først gjør det, har det vist seg å bli interessante samtaler av det.</p><p>Kaffepraten tar endel timer mens Leif Roar konsekvent pakker ting i i bomull, viss-vas og utenomsnakk. Han vet ikke hva han skal tørre å si, men så løsner det i det han ser en utgave av 50 Shades of Grey som ligger på stuebordet i sofagruppen i studio.</p><p><em>“ — Jeg skjønner rett og slett ingenting av det der greiene med 50 Shades”</em>, sier han. <em>“Og hjemme har ting vert lunkent inntil hun begynte å lese serien. Da fikk ting seg en oppsving kan man si”</em>.</p><p>I korthet forteller Leif Roar at han rett og slett sliter med fruen, og hans eneste ønske er at hun skal slappe av. Hun er en av de som er påslått hele tiden, og selv om de har et koselig samliv hjemme — så er det noe som mangler. Han kommer egentlig til poenget at han vil hun skal bindes opp og er villig til å bite i seg eventuell sjalusi som måtte oppstå som følge.</p><p>Vel hjemme forteller han det til sin bedre halvdel, som regelrett blir fly forbanna. Dama går i fistel og tror nemlig det er et slags fremstøt for at Leif Roar skal kunne få seg et “fripass” senere. Det blir en kranglete natt i ektesengen hvor Leif Roar ender ut med å si at han selvsagt skal kansellere hele greiene. Noe han er i ferd med å gjøre når konen våkner opp. Hun rekker akkurat å stoppe ham og sier at hun skal prøve det for hans skyld. Noen dager senere ender hun i samme sofaen som han satt i og vi to prater lenge.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/256/1*iwnC4zAec0ifPpMc2im-Hw.jpeg" /></figure><p>Dette er hva Leif Roar skriver noen timer etter endt “session”.<br>Det han ikke vet — er at det eneste jeg og hans kone gjorde var å prate.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/268/1*MRwBvSEHe-axKlvMXquRzw.jpeg" /></figure><p>Først tre uker senere er det at hun endelig beslutter på egen hånd å prøve det hele ut i praksis. Hun er dødsnervøs når hun ankommer studio. Skuldrene sitter langt opp mot ørene og hun kjederøyker i ett.</p><p>Inni seg har hun en latent panikk, fordi hun føler hun gjør noe ulovlig. Ingen andre menn enn ektemannen har lagt sin hånd på henne på disse 13 årene. Og det å bli bundet fast, skaper en eller annen form for skrekkblandet fryd i henne. Det går noen timer meg prating før hun er klar. Så slipper hun kontrollen helt og holdent og “svevner bort” i sin egen verden. To dager senere skriver hun den innsatte tilbakemeldingen til meg. Hun er en av mange.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*CdSQUUq-sNj0I_0Ma1QQxg.jpeg" /></figure><p>Så tilbake til deg….. Altså du som sitter å leser dette. Enten gjør du det fordi du er oppriktig forskrekket over at noen kan finne på å gjøre noe slikt, ellers så er du en av dem som har en tanke om å prøve. Det er bare de to nemlig ;-)</p><p>De forskrekkede skal jeg vie null tid — for det har likevel ingen hensikt. Du andre derimot — kan jeg prøve å si noe til gjennom disse 5 punktene.</p><ol><li><em>- Du har hatt denne tanken lenge. Det å bli satt fast er noe som du har tenkt på flere ganger. Du synest det er sitrende spennende….. men kanskje “ulovlig”.</em></li><li><em>- Du er organisert i hverdagen. Jeg skal vedde på at du skriver lister, og har en temmelig sirlig ført kalender. Kanskje har du og kjøpt ny årsplanlegger fordi det ble rotete i den gamle? Slik at du kan føre inn alt “ordentlig” en gang til ?</em></li><li><em>- Du er en planlegger. Når du først har lagt planer, skal ting være slik. Ting som tuller med planen er noe du misliker, og det skaper kaos i hodet ditt.</em></li><li><em>- Du er alltid “på” og du opplever at ting går litt fort oppe i hodet og du er litt redd for hva andre sier om deg. Du skjøtter oppgavene dine vel, og elsker når du kan stryke ut noe av listen din. Det gir deg en god følelse.</em></li><li><em>- Det overrasker meg lite om du har en “god stilling” eller høyere utdannelse, selv om det ikke er alle som har. Men du har gode karakterer fra skolegang, det er ganske sikkert. Du er flink pike rett og slett.</em></li></ol><p>Så — hvorfor disse fem punktene ??? Det er langt fra noen fasit, men det er mer enn et fellestrekk på dem som passer best til akkurat det å bli surret. Og selv om ikke alle tingene treffer, så gjør nok i allefall noen av dem det. Det er rett og slett slik at det er endel likhetstrekk som går igjen i de personene jeg har surret opp og ned. Og listen er en slags oppsummering.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/540/1*qNBHH68haAmcE_o1yArs9w.jpeg" /></figure><p>I løpet av årene har jeg sakset mange slike skjermdumper som de over og den på siden her fra folk som har tatt skrittet å prøvd.</p><p>Og det er en fellesnevner i dem alle: De har sittet igjen med en følelse i kroppen som er vanskelig å sammenligne med noe som helst annet. Like uforklarlig for de fleste og selvfølgelig til forundring for dem selv.</p><p>Så — om du nå sitter igjen med spørsmål, så er det slik at det er bare å sende en PM så skal jeg prøve å svare deg direkte og grise-ærlig. Det er en metode som funker for de fleste selv om jeg vet veldig godt at dette er noe du kvir deg for å snakke med noen om.</p><p>Ikke pakk ting inn i bomull eller viss-vass fordi det er ikke til nytte for noen av oss.</p><p><strong>Og er alt rett til slutt — Så gjør vi en bindende avtale……. ;-)</strong></p><p>Og du — det skjer ingenting før du selv tar første skrittet :-)</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=7372641694c3" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Shibari Modeller — Non Public !!!]]></title>
            <link>https://medium.com/@Kharon/shibari-modeller-non-public-eeebae9c3950?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/eeebae9c3950</guid>
            <dc:creator><![CDATA[Rossland’s rare verden]]></dc:creator>
            <pubDate>Mon, 21 Nov 2016 12:37:56 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2017-03-03T08:04:35.274Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p>La meg si det enkelt…: Jeg kommer til å kle av deg. Blindfolde deg og binde deg så du ikke kan gjøre noe som helst! Høres det ut som din greie ????</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*CdSQUUq-sNj0I_0Ma1QQxg.jpeg" /></figure><p>Som du sikkert skjønner. Her er det rene ord for pengene fordi jeg for tiden holder jeg på med endel tau-møstre som skal brukes i planlagte bilder fremover. Nå trenger jeg noen modeller til rene øvingsformål. Jeg får kroppen din. Du får en opplevelse som ligger litt utenfor allfarvei :-)</p><p>Det vil bli tatt bilder underveis, men bildene blir tatt for å dokumentere / huske. <strong>DERMED BLIR DE IKKE PUBLISERT I SOSIALE MEDIER/NETT.</strong></p><p>Dette åpner altså opp for at du som har vurdert å prøve det, men ikke turt av forskjellige årsaker, — nå har en mulighet. Jeg har nemlig fått en god del henvendelser fra folk som gjerne kan tenke seg å prøve, men ikke ønsker muligheten til at det blir kjent gjennom publisering av bilder.</p><p><strong>Bakgrunn</strong><br>Shibari er en eldgammel Japansk kunstart, som direkte oversatt betyr “Å binde” — og hvor den ene parten blir bundet opp med tauverk som gjør at det å bevege seg blir enten vanskelig eller tilnærmet umulig. Se gjerne for deg en skulptør som utformer et levende menneske til en statue, ved å plassere armer, ben og kropp i særegne posisjoner.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/500/0*SHDXiRYjRUXOyriR.jpg" /><figcaption>Bilde: Skjermklipp fra Google</figcaption></figure><p>Kunstarten har eksistert i Japan helt siden <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/Edo_period">Edo perioden (1603–1868)</a>, og nedstammer fra kampsporten Hojōjutsu som i all enkelhet går ut på å pasifisere motstanderen med tauverk. Hojōjutsu læres ikke som en kamsport alene, men inngår som et del-studium innen den mer kjente Jujutsu’en. Som Shibariens “far” utpekes den Japanske maleren <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/Seiu_Ito">Seiu Ito</a>, som i sin tid studerte denne kampsporten over mange år.</p><p>Japan ble Shibari viden kjent på 60 tallet med bildene som ble publisert i bladene <em>Kitan Club</em> og <em>Yomikiri Romance, </em>og på tidlig 90 tal kom praksisen til Europa og vesten forøvrig. Den første tiden i undergrunnsmiljøet som sorterer under BDSM paraplyen, men de senere år som en mye mer åpen kunstart.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*T1gGu06CH_uyjSbcRUtpAw.jpeg" /><figcaption><a href="https://www.facebook.com/rendmigiroeven?fref=ufi&amp;rc=p">Bob Helm Petersen</a> i aksjon på Aros Kunstmuseum</figcaption></figure><p>Fordi det også regnes som en stor <a href="http://www.aftenposten.no/norge/Kunsten-a-vite-hva-kunst-er-70520b.html">kontemporær kunstart</a>, er det også mange kunstnere innen eksempelvis Performancekunst som utøver dette. Og mange velrenommerte kunstmuseer i Europa har satt dette på kartet ved å vise det frem til publikum. På <a href="https://aros.safeticket.dk/events/24574-Performance_Japansk_bondage/">Aros Kunstmuseum</a> som er et av Nord Europas største, ble dette gjort som en performance nå i Spetember av mine Danske venner i Klubb Nawa. Og i Sjefsstolen i Aros, finner vi ingen ringere enn Bergenseren og den tidligere KODE Direktøren, Erlend Høyersten. Høyersten har vert medieomtalt for sine mange modige fremstøt i kunstverdenen, og også vert en Direktør som tørr å sette ting som kan tolkes som kontroversielt på plakaten.</p><p>Shibari er Japansk Tau bondage, hvor det stort sett er to deltakende personer. Riggeren og Modellen. I likhet med i fotografi brukes uttrykket Modell om den som blir bundet, og i enkelte miljøer kalles hun Bunny ! På tross av at det ikke alltid er en “hun” som er modell, så følger rollefordelingen stort sett kjønnsmøsntre. Selv har jeg rigget både menn og kvinner, men i all hovedsak har også jeg brukt kvinner, fordi det er dem som jeg synest skaper de aller fineste kontrastene når det kommer til det billedmessige.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*HjdtNra_GkNqoV8Jd42MQQ.jpeg" /></figure><p>Selv begynte jeg med Shibari i det små i 2012, og skulle i utgangspunktet kun lage et bilde. Jeg ble imidlertid så facinert over virkningene av det jeg holdt på med, at jeg satte meg veldig godt inn i det. Både via online research, og ikke minst ved å rett og slett gå på kurs her i Bergen.</p><p>Nå skriver vi øyeblikk 2017 — og med snart 6 års erfaring, begynner jeg å bli “dreven i faget”. I løpet av disse årene har jeg bundet et stort antall personer og det er kanskje “virkningen” som i dag facinerer meg i langt større grad en sluttresultatet som blir festet til fotopapiret. Selv om det å lage gode bilder fremdeles er fokus nummer en, er jeg blitt for gammel til å skylde alt på at det er “kunstnerisk”. Det er det, men det er også en sanselig opplevelse som du aldri kommer til å glemme om du først tar steget inn i det ukjente.</p><p><strong>Så — hvorfor Shibari ???</strong><br>For det første, -kunst er ikke alltid logisk. Det er eksempelvis ingen logikk i at Norges mest kjente kunstmaleri, SKRIK er blitt så omtalt. Det er et verk som det er vanskelig å like med sitt særegne uttrykk og iboende desperasjon.</p><p>For det er menneskets mørke og mindre omtalte side som Munch fører i malerpennen når han i sin tid laget dette bildet. Og med tiden er maleriet blitt så allment kjent at det til og med har blitt en EmojiCon. Du kjenner gjerne denne: 😱? Ikke engang det ikoniske DaVinci’s “Mona Lisa” har fått det.</p><p>Det samme er det med Shibari. — Det er ingen logikk i det at noen ønsker å bli bundet opp slik. Og det er heller ingen logikk i at noen utfører det. Men likevel er det en god del av oss som synes det er vakkert og sanselig. Og sanseligheten i seg selv, er det som gjør det til kunst sammen med de intrikate mønstrene som flettes rundt kroppens lemmer.</p><p>Du som leser dette, har med stor sannsynlighet lest modellinfoen min før, og gjerne vurdert å stille. Men av forskjellige årsaker latt være. Du vet gjerne ikke helt hva du går til eller hva du kan vente deg? Så jeg skal heller prøve å forklare litt ved bruk av et par skjermdumper jeg har fått i årenes løp.</p><p><strong>PRESTASJONSSAMFUNNET — DET ER TYPISK NORSK Å VÆRE GOD!</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/270/1*EvCbXuWMKKrrHqqTOmhK2Q.jpeg" /></figure><p>Gro Harlem Brundtlands ord fra Nyttårstalen i 1992 er meislet i oss Nordmenn.</p><p>Enten det er studier eller jobb, er det mange av oss Nordmenn som higer så mye etter det å være god, eller det å prestere på et veldig høyt nivå — at vi rett og slett aldri blir “skrudd av”.</p><p>Vi kontrollerer hele tiden. Passer på hva vi legger ut på Facebook, og prøver hele tiden å være våre egne “omdømme eksperter”. Barna våre kjøres hit og dit, slik at ingen skal si vi er dårlige foreldre, og vi er konstant “på”. På tross av det urgamle “turer i skog og mark”, er det vanskelig å oppnå total utkobling. Bare se — det ville ikke overraske meg om du leste nettopp dette innlegget midt uti ødemarken. På mobilen din….. På en plass der du ikke skal være på.</p><p>Vi bruker så mye energi på å kontrollere, yte og å passe på å ikke gjøre noe som skiller oss ut av mengden! Ingen skal ha noe å si på oss………</p><p>For tenk om noen visste…? Tenk om det er oss de snakker om når de hvisker?<br>Skjermdumpen ovenfor er selvsagt sladdet, slik at hun som skrev det slipper å tenke på hva hun skrev. Men les det….! Hun slapp kontrollen, helt og holdent.</p><iframe src="https://cdn.embedly.com/widgets/media.html?src=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fembed%2FcWypWe9UAhQ%3Ffeature%3Doembed&amp;url=http%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fwatch%3Fv%3DcWypWe9UAhQ&amp;image=https%3A%2F%2Fi.ytimg.com%2Fvi%2FcWypWe9UAhQ%2Fhqdefault.jpg&amp;key=d04bfffea46d4aeda930ec88cc64b87c&amp;type=text%2Fhtml&amp;schema=youtube" width="854" height="480" frameborder="0" scrolling="no"><a href="https://medium.com/media/4aaf24719377f731f7b12cdcd58bbc27/href">https://medium.com/media/4aaf24719377f731f7b12cdcd58bbc27/href</a></iframe><p>I januar møtte jeg en høyst uvanlig mann. Leif Roar bor i en av Bergens omegnskommuner og ville ha sin kone gjennom 13 år til å stille modell for meg. Jeg fikk en distinkt magefølelse av at “her var det noe mer” — så jeg satte meg ned med ham og drakk kaffe i noen timer. Det er bare slik at det er sjelden at jeg hører fra menn i det hele tatt og når jeg først gjør det, har det vist seg å bli interessante samtaler av det.</p><p>Kaffepraten tar endel timer mens Leif Roar konsekvent pakker ting i i bomull, viss-vas og utenomsnakk. Han vet ikke hva han skal tørre å si, men så løsner det i det han ser en utgave av 50 Shades of Grey som ligger på stuebordet i sofagruppen i studio.</p><p><em>“ — Jeg skjønner rett og slett ingenting av det der greiene med 50 Shades”</em>, sier han. <em>“Og hjemme har ting vert lunkent inntil hun begynte å lese serien. Da fikk ting seg en oppsving kan man si”</em>.</p><p>I korthet forteller Leif Roar at han rett og slett sliter med fruen, og hans eneste ønske er at hun skal slappe av. Hun er en av de som er påslått hele tiden, og selv om de har et koselig samliv hjemme — så er det noe som mangler. Han kommer egentlig til poenget at han vil hun skal bindes opp og er villig til å bite i seg eventuell sjalusi som måtte oppstå som følge.</p><p>Vel hjemme forteller han det til sin bedre halvdel, som regelrett blir fly forbanna. Dama går i fistel og tror nemlig det er et slags fremstøt for at Leif Roar skal kunne få seg et “fripass” senere. Det blir en kranglete natt i ektesengen hvor Leif Roar ender ut med å si at han selvsagt skal kansellere hele greiene. Noe han er i ferd med å gjøre når konen våkner opp. Hun rekker akkurat å stoppe ham og sier at hun skal prøve det for hans skyld. Noen dager senere ender hun i samme sofaen som han satt i og vi to prater lenge.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/256/1*iwnC4zAec0ifPpMc2im-Hw.jpeg" /></figure><p>Dette er hva Leif Roar skriver noen timer etter endt “session”.<br>Det han ikke vet — er at det eneste jeg og hans kone gjorde var å prate.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/268/1*MRwBvSEHe-axKlvMXquRzw.jpeg" /></figure><p>Først tre uker senere er det at hun endelig beslutter på egen hånd å prøve det hele ut i praksis. Hun er dødsnervøs når hun ankommer studio. Skuldrene sitter langt opp mot ørene og hun kjederøyker i ett.</p><p>Inni seg har hun en latent panikk, fordi hun føler hun gjør noe ulovlig. Ingen andre menn enn ektemannen har lagt sin hånd på henne på disse 13 årene. Og det å bli bundet fast, skaper en eller annen form for skrekkblandet fryd i henne. Det går noen timer meg prating før hun er klar. Så slipper hun kontrollen helt og holdent og “svevner bort” i sin egen verden. To dager senere skriver hun den innsatte tilbakemeldingen til meg. Hun er en av mange.</p><p>Bildet under er fra en session hvor min kollega i Berlin, rigger modellen Vanessa. Steven har holdt på med dette i en del år mer enn meg, og holder en god del workshops for å lære bort teknikker. På tross av at bildet inneholder en god porsjon nakenhet, <strong>vil jeg at du fester blikket ditt på ansiktet </strong>til modellen.</p><p>Prøv å still deg selv spørsmålet: Ser ansiktet hennes ut som om hun er skremt eller føler ubehag på noe vis ??? Hvilken følelse ville du tro hun har dersom du utelukkende ser på fjeset?</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*3AKGo53lVj9wjYzhykW6Tw.jpeg" /></figure><p>Så tilbake til deg….. Altså du som sitter å leser dette. Enten gjør du det fordi du er oppriktig forskrekket over at noen kan finne på å gjøre noe slikt, ellers så er du en av dem som har en tanke om å prøve. Det er bare de to nemlig ;-)</p><p>De forskrekkede skal jeg vie null tid — for det har likevel ingen hensikt. Du andre derimot — kan jeg prøve å si noe til gjennom disse 5 punktene.</p><ol><li><em>- Du har hatt denne tanken lenge. Det å bli satt fast er noe som du har tenkt på flere ganger. Du synest det er sitrende spennende….. men kanskje “ulovlig”.</em></li><li><em>- Du er organisert i hverdagen. Jeg skal vedde på at du skriver lister, og har en temmelig sirlig ført kalender. Kanskje har du og kjøpt ny årsplanlegger fordi det ble rotete i den gamle? Slik at du kan føre inn alt “ordentlig” en gang til ?</em></li><li><em>- Du er en planlegger. Når du først har lagt planer, skal ting være slik. Ting som tuller med planen er noe du misliker, og det skaper kaos i hodet ditt.</em></li><li><em>- Du er alltid “på” og du opplever at ting går litt fort oppe i hodet og du er litt redd for hva andre sier om deg. Du skjøtter oppgavene dine vel, og elsker når du kan stryke ut noe av listen din. Det gir deg en god følelse.</em></li><li><em>- Det overrasker meg lite om du har en “god stilling” eller høyere utdannelse, selv om det ikke er alle som har. Men du har gode karakterer fra skolegang, det er ganske sikkert. Du er flink pike rett og slett.</em></li></ol><p>Så — hvorfor disse fem punktene ??? Det er langt fra noen fasit, men det er mer enn et fellestrekk på dem som passer best til akkurat det å bli surret. Og selv om ikke alle tingene treffer, så gjør nok i allefall noen av dem det. Det er rett og slett slik at det er endel likhetstrekk som går igjen i de personene jeg har surret opp og ned. Og listen er en slags oppsummering.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/540/1*qNBHH68haAmcE_o1yArs9w.jpeg" /></figure><p>I løpet av årene har jeg sakset mange slike skjermdumper som de over og den på siden her fra folk som har tatt skrittet å prøvd.</p><p>Og det er en fellesnevner i dem alle: De har sittet igjen med en følelse i kroppen som er vanskelig å sammenligne med noe som helst annet. Like uforklarlig for de fleste og selvfølgelig til forundring for dem selv.</p><p>Så — om du nå sitter igjen med spørsmål, så er det slik at det er bare å sende en PM så skal jeg prøve å svare deg direkte og grise-ærlig. Det er en metode som funker for de fleste selv om jeg vet veldig godt at dette er noe du kvir deg for å snakke med noen om.</p><p>Ikke pakk ting inn i bomull eller viss-vass fordi det er ikke til nytte for noen av oss.</p><p><strong>Og er alt rett til slutt — Så gjør vi en bindende avtale……. ;-)</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*esCJOx-D6wJEg5Id8yJpwA.jpeg" /></figure><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=eeebae9c3950" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[MODELLER SØKES SEPTEMBER]]></title>
            <link>https://medium.com/@Kharon/modeller-s%C3%B8kes-september-9baf9df1eb1c?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/9baf9df1eb1c</guid>
            <dc:creator><![CDATA[Rossland’s rare verden]]></dc:creator>
            <pubDate>Fri, 02 Sep 2016 06:54:16 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-09-02T09:05:53.319Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p>Har du lyst til å prøve deg som fritidsmodell for en av Norges mest debattskapende fotografer? Da kan du lese mer her……..</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*z1krIJN9yCO8vxcT1Yw-OQ.jpeg" /></figure><p>Her er en lenke til litt mer info som du må klikke på..: <a href="https://medium.com/@Kharon/st%C3%A5-akt-fotomodell-764b0d03cedd">KLIKK</a></p><p>Her er lenke nummer to for deg med 50 Shades i magen: <a href="http://goo.gl/7N2ZWp">KLIKK</a></p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=9baf9df1eb1c" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Aktmodeller — gruppe Mand. 6 juni. Øygarden]]></title>
            <link>https://medium.com/@Kharon/aktmodeller-gruppe-mand-6-juni-%C3%B8ygarden-8010d39e5095?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/8010d39e5095</guid>
            <dc:creator><![CDATA[Rossland’s rare verden]]></dc:creator>
            <pubDate>Sun, 05 Jun 2016 18:45:38 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-06-05T18:45:38.084Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p><strong>Nå haster det sinnsykt. Vi får gode forhold og jeg trenger aktmodeller til Norges “største” aktfoto i havgapet i Øygarden i morgen. DEL PLEASE !!!</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*iQPGwolQ6cHRdCyd2Oj6EA.jpeg" /><figcaption>Sist tur i Øygarden resulterte i dette bildet</figcaption></figure><p>I morgen ser nemlig ALT ut til å klaffe med været, og skal du noen gang vurdere å ta steget å stå aktmodell, — Så er dette kvelden å gjøre det på!</p><p>Jeg trenger damer, MAANGE damer! Så om du har en venninne, eller søster — så ta henne med og bli med i et prosjekt uten sidestykke. Det er ventet 18 grader og nesten vindstille. Så det vil bli en perfekt opplevelse.</p><p><strong>Plassering:</strong> Jeg avslører først endelig plassering til de som ønsker å bli med, så vi slipper “lokale fuglekikkere”. Men vi skal til området Turøy. Nøyaktig oppmøte adresse sendes til de som blir med.</p><p><strong>Tid:</strong> Vi kjører fra NHH kl 19 — og turen ut tar ca 45 minutter. Vi har full bil, og venner oppfordres til å kjøre sammen, slik at vi unngår å okkupere parkeringsplasser.</p><p><strong>Bakomfilm…:</strong> Marius Simonsen er utdannet fra NorOff Film / Media og kommer til å lage bakomfilm på settet. De som IKKE ønsker å stille opp på dette, vil selvsagt ikke bli med :D Marius jobber parallelt med meg og gjør “sin egen greie” :D</p><p><strong>Hva trenger jeg ?</strong><br>Jeg trenger personer med helt normale kropper i alderen 19–29 år. Personene vil bli relativt små i bildet og vanskelig å kjenne igjen. Jeg ønsker personer som er fri for tattoos, men små tattoos går bra. Det er IKKE krav til høyde eller vekt. Dersom du er barbert nedentil, er det OK. Har du hår — så BEHOLD DEM.</p><p>På tross av at personene er små — er det ønskelig at deltakere har Makeup som gjør at øyne fremheves. Du tar på vanlig fest makeup.</p><p><strong>Hva må du ha med?</strong><br>Du trenger klær som er LØSE av typen løs joggebukse og genser. Du kan IKKE ha BH på fra kl 1700. Dette er for å unngå merker. Du bør ha joggesko og sokker som heller ikke har stramme strikker rundt ankel. (Merker her og).</p><p>Du bør ha med drikkeflaske og litt tålmodighet. Vi holder på til 2230 med de siste bildene.</p><p>Send en melding inn om du ønsker å være med. Jeg trenger svar ASAP og oppfordrer deg til å dele denne lenken. Tagg gjerne en venn i kommentarfeltet på FB som du kunne tenke deg å ha med. Dersom du IKKE kan tenke deg å stille, så IKKE tagg noen. Bare del……</p><p><strong>Får VI dette til, så kommer det til å bli et av de aller vakreste akt-bildene Norge og Europa har sett. Vær modig…… ikke stå på sidelinjen. BLI MED</strong></p><p>Aller beste hilsener — Bjørn R ;-)</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=8010d39e5095" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Rossland-X]]></title>
            <link>https://medium.com/@Kharon/rossland-x-fb4628fbc264?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/fb4628fbc264</guid>
            <category><![CDATA[bdsm]]></category>
            <category><![CDATA[fifty-shades-of-grey]]></category>
            <category><![CDATA[photography]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Rossland’s rare verden]]></dc:creator>
            <pubDate>Mon, 16 May 2016 09:47:43 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-09-02T07:25:26.110Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p><strong>Tilbake til den mystiske verdenen av heels, floggere, tau, cuffs og sexy råskap. Dermed søker jeg nå nye modeller til “50 Shades of….. Del-II”</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*ucHEZrbpYapAA5LcL0RukA.jpeg" /><figcaption>— HELLO FREDDY —</figcaption></figure><h4>BAKGRUNN</h4><p>Høsten 2012 er første gang jeg lager et bilde hvor tauverk er et element. En venninne stiller opp på et bilde, fordi jeg får det for meg at jeg skal bruke tau som en dekorasjon. Dagen blir et slags startskudd for oss begge.</p><p>Reaksjonene fra publikum blir todelt. Den ene part mener jeg er Satan selv og at jeg river ned tiår med kvinnekamp, likestilling og frigjøring. Den andre part synes at det de ser, er spennende og at bildene er utrolig sensuelle. Noe i bildene taler til en mørkere del av dem. En del de ikke snakker så mye om. Derimot så snakker de med meg, og jeg får et dypt innsyn i en verden som er ukjent for de aller fleste. En verden hvor menn er menn og kvinner prinsesser.</p><p>Samme høst kjøpte Gyldendal Norsk forlag rettighetene til bokserien som snart ligger på alle nattbord, 50 Shades of Grey….. Og norske damer leser om et mørkt lekerom, der det finnes gjenstander få snakker om. Og der det gjøres ting som gjør at en del av vår innerste nysgjerrighet vekkes. Snart ligger boken i mange vesker, og det er damene som først og fremst er lesere. Ikke menn.<br>Noen få sjeler i Ottar, lager demonstrasjon utenfor Stavanger Kino når filmen vises der. Men summa-sumarum blir filmen den 6&#39;te mest sette i Norge i fjor.</p><p>På nettet blir det furore av bildene jeg lager i 2013. Debattene går høyt og jeg har ikke tall på hvor mange kvelder det er at folk har skrudd av TV’en og heller diskutert hva jeg har lagt ut. Diskusjonen dreier ofte mot å bli en debatt om “hva som sømmer seg”, og i fotomiljøet hviskes det om <em>“den gale fotografen i Bergen, som binder damer i et mørkt studio med pisker på veggene”.</em></p><p>Jeg har ofte latt meg forundre over dette. I mitt tilfelle legges nemlig bildene ut og publiseres. Alle kan se hva jeg lager. De gjemmes ikke “bort i en skuff” med begrunnelse at: <em>“det er et prosjekt jeg jobber med”</em>. Det er transparent.</p><p>Mesteparten av det som sies og skrives er altså ting jeg leser med en viss forundring. Men noe har de rett i: Jeg liker at bildene mine lager debatt! Jeg liker også det faktum at mange flere vet hvem jeg er, enn jeg vet hvem de er. Og jeg liker at jeg får gjort ting i virkeligheten som mange bare såvidt tørr være en tanke de flyktig slipper taket i, før de går tilbake til sitt A4 liv.</p><p>Og i stedet for at debattene skaper et problem med å finne modeller: så gjør diskusjonene til at jeg kommer i kontakt med modeller som selv ser “noe” i bildene jeg lager. En eller annen råskap. Og et eller annet kicker i dem.<br>De har altså en indre motivasjon for deltakelse. Og deltakerne er ofte damer med høyskolebakgrunn, daglige ledere osv. Men damer med ben i nesa altså. Og det er damer som egentlig overhodet ikke “trenger” å stille opp. Mange av dem har jeg brukt som “kroppsmodeller” — fordi de ikke kan bli gjenkjent ift jobb eller andre ting.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*MAH_RdpcL1mQkWXwH7fIQQ.jpeg" /></figure><p><em>“Damekroppen på bildet ovenfor, jobber i et av de mest fancy kontorkompleksene i byen. En sen kveld i august, ender hun opp på en skinnbenk med armer og ben satt fast. Hun har blitt blindfolded, brukt og hun er ikke en uvanlig gjest hos meg.”</em></p><p>Det jeg skal i gang med i Del-II, er en <strong>kryssning av Budoir og BDSM bilder</strong>. Det betyr sensuelle bilder, det en får et hint av det mystiske fra 50 Shades. Det er noe med det å “ikke vite”. Og det skaper en stemning i bildet som både jeg selv og mange andre setter pris på. Det betyr, korsetter, høye hæler, blonder og lakk. Rød, rød lebestift og tung sminke. Det betyr også aftenkjoler, stearinlys, og Champangeglass. Med andre ord Classy &amp; Sexy !!!</p><p><strong>Hvem er så du? Altså den jeg ser etter ?</strong><br>Jeg ser etter folk som er “oppegående” og som interesserer meg å jobbe med. Jeg setter mer pris på en god samtale, enn en perfekt kropp. Og de fleste jeg har tatt bilder av, har en eller annen kroppslig defekt. Strekkmerker, og småting er ganske uproblematisk og blir i realiteten skjult med god posering.</p><p>Din primære alder er mellom 22 og 32. Det hende at jeg velger modeller som er utenfor denne gruppen, men da velges det ofte “oppover”. Altså eldre enn 32. Jeg er opptatt av at den som stiller modell er voksen i hodet, og at vi greier å snakkes åpent. Uten god kommunikasjon funker det ikke å jobbe med dette.</p><p>Jeg ser etter deg som har “guts” til å gå utenfor comfortsonen din, og som er villig til å slippe kontrollen noen timer. Du er typisk den som har kontroll over det meste i hverdagen, og i ditt hode går det alltid litt fort. Eller litt <em>for</em> fort er det vel rett å si. I denne settingen er det min jobb å tenke, og din jobb å la vær.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*cFQOtUOc-4bNIyLAObcnKw.jpeg" /></figure><p><em>“ — mange sier Auuuu, i det de ser dette bildet for første gang. Det er fordi jeg ville at de skulle tenke slik, og trykket på den knappen i hodet Deres som heter AU!”</em></p><p>I virkeligheten var det nemlig ikke vondt. For <strong>det du ikke ser!</strong> Er at det du tror er rød stearin på modellens rygg, i realiteten er en tekstil-matte. Lysene ble støpt på matten på forhånd, og siden lagt på modellen. Det er kun de tynne stripene som du ser på rumpen som ble dryppet direkte på henne. I tillegg er lysene laget av en myk voks med et svært lavt smeltepunkt på 46 grader.</p><p>Med andre ord — det er en forskjell på hva øyet ser og hva som skjer på settet.</p><p>Du som leser dette vil først og fremst tenke over tre spørsmål. De er:</p><p>1 — Er dette noe for meg ?</p><p>2 — Hva vil kjæresten / typen min si ?</p><p>3 — Hva vil andre si ???</p><p>Disse spørsmålene er også gjengangere. Fordi de er relevante.<br>Og svarene på dem er forskjellige fra person til person.</p><p>1: Om dette er “noe for deg” er opp til deg selv å besvare. Om du blir redd, eller føler frykt — så er svaret gjerne nei. Samtidig har jeg jobbet med mer enn en modell som har hatt et eller annet “rusk” i fortiden og velger å utfordre hvem de er som personer i dag. De har altså valgt å stille til shoot som en slags eksponeringsterapi, for å mestre en situasjon hvor de <em>ufrivillig mistet</em> kontroll. Her finnes det ingen ufrivillige ting. Alt diskuteres på forhånd, og grensene blir etablert lenge før noe er et tema. GRENSER BLIR IKKE BRUTT!</p><p>2: Kjæresten er ofte et tema. Hva vil han si, hvordan reagerer han? Mange kommer frem til konklusjonen at de lar det være for å unngå en krangel.<br>De vil gjerne, men frykten for den sjalu krangelen gjør at de lar være. Jeg har opplevd kjærester som klikker i vinkel fordi en dame trykket LIKE på et av bildene mine. Så pass på hva du gjør……</p><p>Jeg har også mer enn en gang måtte ta en kopp kaffe med en mann som ble sint. Men jeg har til dags dato aldri opplevd at de fortsetter med sinnet etter at kaffekoppen er tatt. Flere kjærester har vert med på prøve-shoot, slik at de får se hvordan ting skjer. Og nå og da er det også en mannlig kjæreste som tar kontakt fordi de godt kunne tenke seg å se damen i en litt mer “sexy” utgave. Når jeg gjør selve hovedshooten, kaster jeg kjæresten ut. Jeg vil ikke ha et forstyrrende element tilstede mens jeg jobber :-)</p><p>3: Noen av oss sier at de blåser i “hva andre sier”. Men når alt kommer til alt så tenker vi igjennom det. Ikke alle er komfortabel med et bilde ute i offentligheten. Likevel kunne de gjerne tenke seg å lage en privat serie til “typen” eller “mannen”. Noe som vekker opp igjen “villdyret”. Da blir gjerne valget å lage den morgengaven han aldri fikk til Bryllupet. Da er det i likhet med en hvilken som helst privat fotoserie, et oppdrag som gjøres mot betaling. En slik serie kommer oftest på rundt 2600 kr. Det er også mange menn som tar kontakt for å få laget en privat serie av sin kjære. Men de vil ikke at “naboen skal se”. <strong>Private serier forblir selvsagt private.</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*jf0evwZJp8MjAoTSLAvILw.jpeg" /></figure><p>Nå har du relativt mye informasjon. Om du ønsker å lese mer om det å stå modell, skal du gå videre til min vanlige modell-info. Denne finner du på lenken under her som du kan klikke på. Klikkbare lenker er understreket.</p><h3><a href="https://medium.com/@Kharon/st%C3%A5-akt-fotomodell-764b0d03cedd#.aif8dgv2g">STÅ MODELL</a></h3><p>Har du spørsmål eller ønsker å sende inn noen bilder av deg selv til vurdering, så kan du gjøre det via <a href="https://www.facebook.com/rosslandfoto/">Rossland Foto</a> eller til meg <a href="https://www.facebook.com/brossland/">privat</a>. Du kan også se gjennom bildene mine på <a href="http://instagram.com/rosslandphoto">Instagram</a> eller på den store bildesiden <a href="http://500px.com/rossland">500PX.</a></p><p>Alle modellbilder taes etter TFP modellen. Og alle shoots reguleres gjennom en skriftlig kontrakt som er utformet av Gisle Hannemyr. Hannemyr er en av Norges ledende personer på opphavsrett og juss i forhold til digitale medier. En kopi av kontrakten kan leses på hans nettside her: <a href="http://dpanswers.com/forms/contract_tfp_no.html">HANNEMYR TFP</a></p><p>Beste hilsener, <em>Bjørn Rossland </em><br><em> — :-) fotograf og kinkster :P</em></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*xKcNcL60lKjCq0rzwAZFTQ.jpeg" /></figure><p>Dette bildet er av meg og kjæresten min. Vår historie er at vi traff hverandre i del 1 av 50 Shades prosjektet. Vi jobbet så godt sammen, og hadde så mange samtaler om et emne som interesserte oss begge at vi bare ville snakke mer.</p><p>Dermed — endte fotografen og modellen opp som kjærester. True story ❤</p><p>Under finner du endel bilder fra Del-I av prosjektet. Dette er bare et lite utvalg. Om du “ser” ting du selv merker at din nyskjerrighet pirres av. — Så vurder gjerne å sende en PM med eventuelle spørsmål.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*bMWObVpB6Cg-TgoyPHci3g.jpeg" /></figure><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*GNY2iw3Lg8rO0iMH0wbQMg.jpeg" /></figure><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*b3gyNjGbq_RBIvgD3AsE4g.jpeg" /></figure><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*vBf5WUs0N8uwAnk2vZCkVQ.jpeg" /></figure><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*cGETHLE67XxLAojJpdZmXw.jpeg" /></figure><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*5py63caJ0zVJn_uEa1S4lg.jpeg" /></figure><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=fb4628fbc264" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[COLLAR — Et sosialt experiment “på landet”]]></title>
            <link>https://medium.com/@Kharon/collar-et-sosialt-experiment-p%C3%A5-landet-e9e6ad1951a0?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/e9e6ad1951a0</guid>
            <category><![CDATA[love]]></category>
            <category><![CDATA[friendship]]></category>
            <category><![CDATA[collar]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Rossland’s rare verden]]></dc:creator>
            <pubDate>Sat, 06 Feb 2016 12:48:43 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-02-06T12:56:51.478Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p>Noen ganger trykker vi på folks “knapper” — uten at de helt vet det…….</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*m7XOOabqcNGBcLgQDc2muQ.jpeg" /></figure><p>Det hele begynner som en spøk, da en av mine musikervenner kommer med en humoristisk sleng-kommentar i slutten av mai måned.<br><strong>“Du får ta hun derre damen din med deg i lenke å halsbånd engang”</strong>. Min venn er av typen som er usedvanlig rå i kjeften til tider, og kan gjerne kaste ut en setning han ikke burde. Men hva om vi gjør det på alvor ????</p><p>Jeg måtte selvfølgelig leke litt med tanken…. Og har jeg først tenkt en tanke, så kan ting skje (***knis***) 😂 !!!</p><p>Det har seg nemlig slik at jeg skal være med Nachspielorkesteret på Lindås Brygge i Nordhordland å synge. Og sånn ca 45 minutter fra Bergen sentrum er det kuer og oljeraffeneri som er nærmeste naboer. Jeg og Vibeke kan ikke dyyyyy oss for å se hvilke reaksjoner folk kan ha. Så vi bestemmer oss for å ta Collar’et ut i det offentlige rom, og studere reaksjonene.</p><p>Men først litt om hva et Collar er for noe. Slik at “Vanilla’ene” kan få en liten innsikt bak “forhenget”.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/310/1*t_ZciPmtMszsSFBeFusL1A.jpeg" /></figure><p>Collaret er enkelt forklart en slags giftering om en skal parallellføre det med noe folk kjenner fra før.</p><p>Det er altså et visuelt tegn på at den som bærer det, har et emosjonellt forhold til en spesiell person. Collarer finnes i mange utførelser og flere “grader” i likhet med forlovelsesring, eller kjæresteringer.</p><p>Det er altså enkelt forklart en visuell påminnelse om at bæreren er “opptatt”. Forskjellen ligger gjerne i at Collaret er mye mer visuelt, ettersom det bæres rundt halsen istedenfor på fingeren. Og en annen forskjell er at man uhyre sjelden ser et Collar i det offentlige rom. Først og fremst fordi de som bruker det er redde for de reaksjonene som kan komme fra dem som ikke har innsikt i hvilken symbolsk betydning det har.</p><p>Det medfører at det også finnes “Day Collars” som er mer diskré og som er utformet slik at de gjerne ligner på ordinære smykker. For en “som vet” er det derimot ikke noe problem å se forskjellen på et ordinært smykke og et “Day Collar”.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*TyHk__X3jBcPov5hig5oiA.jpeg" /><figcaption>Day Collar i diskré utførelse…….</figcaption></figure><p>Vibekes Collar er temmelig markant og håndlaget av mykt lær med en utenpåliggende ring i børstet edelstål. (Se bildet på toppen)</p><p>Det er såpass markant at det er supervisuelt — samtidig som det matcher med endel av de festklærne hun allerede har. Med andre ord vil det være såpass synlig at det ikke er noe problem for noen å se det.</p><p>Når vi ankommer uteplassen på landet er det “tjåka fullt” ettersom det er Dragebåtfestival med masse lokale bedrifter som har bedrevet teambuilding på dagen. Og med solskinnet som endelig kommer, er “bryggjo” en selvsagt plass å være for strilene denne kvelden.</p><p>Vi stiger innenfor portene, og jeg setter på henne en solid metall lenke i tillegg til Collaret mens vi begge passer på å få med oss reaksjonene rundt oss i det vi går sammen gjennom den store folkemengden.<br>Vel framme ved musikerbordet gir jeg lenken til Kapt. Nilsen som sitter med haken på knærne når jeg sier: “Kan du passe på henne litt mens jeg går inn å kjøper et par øl?”. Rundt oss måper folk som får øye på hva som skjer……</p><p>Det går noen øyeblikk før musiker-guttene ser den svarte humoren, og det blir selvsagt mye latter fra dem som sitter nær nok til å få med seg hva som blir sagt. De som er utenfor hørselsrekkevidde får selvsagt ikke med seg denne delen, og det er artig å se reaksjonen som brer seg litt som et fenomen fra Matrix filmen. Det hviskes, tiskes og pekes forsiktig rundt oss 😏.</p><p>Når jeg er vel oppe på scenen blir Vibeke sittende på et bord for seg selv i lokalet. Og etterhvert som kvelden skrider frem, begynner det å skje noe som er litt artig. Andre kvinner (<em>og kun kvinner</em>) i lokalet reiser seg fra bordene rundt og går bort til henne og begynner å snakke. En etter en.<br>Damene er fra helt nede i tyveårene til de godt voksne, og de spør:</p><p><strong><em>“Du….. det smykket ditt………. — har det en spesiell betydning?”<br>“Hva betyr det?”<br>“Hvem har du fått det av?”<br>“Betyr det at du tilhører han?”</em></strong></p><p>Spørsmålene blir stilt på en nysgjerrig men svært respektfull måte. Og det er ingen av dem som faktisk går bort som er hverken ufine eller uhøflige. Kanskje stikk motsatt, så er folkeskikken godt innenfor og det vitner om at mange av de nysgjerrige kommer fra møblerte hjem. Og litt senere da Vibeke skal ut i baren for å hente et nytt glass, møter hun en mann som behandler henne helt annerledes en hva kutyme ellers er “på byen”.</p><p>Mannen er i slutten av tyve årene og gir henne et smakfullt kompliment. Han sier noe slikt som: “Du ser formidabel ut… Om det ikke var for du var opptatt, skulle jeg gjerne fått invitert deg på date”. Hun på sin side spør om hvorfor han mener hun er “opptatt”, hvorpå han bare peker kort på Collaret med et smil om munnen 😊.</p><p>Kvelden er ellers kjemisk fri for den “tafsingen” unge kvinner kan oppleve fra menn på fylla. Det er ingen ivrige hender som legges på upassende plasser, eller slengkommentarer av typen: “Dø….. ska vi bolle eller?” Så “noe” er det iallefall sikkert at det markante Collaret gjør med folkene rundt henne.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*Y7foByse6RIwRRa2BoJmTA.jpeg" /><figcaption>Markant “Day-collar” — Bilde fra Etsy.com (Håndlagede kvalitetsvarer fra hele verden)</figcaption></figure><p>I etterkant er det selvfølgelig også noen som ikke turde spørre henne direkte, som kringkaster det som en sensasjons-nyhet. — “Veeet Dere hva…..”<br>“Hun unge søte damen kom i halsbånd og lenke. Haaaaar Dere hørt på makan?” — “Hun er nok heeeelt sikkert blitt fordervet……”</p><p>Slike ting vil selvsagt skje, og det er umulig å imøtekomme ren uvitenhet. Men samlet sett ble altså kvelden en suksess. Mange fikk lov til å spørre, og dersom du ser noe “rart” selv ute en kveld — så spør heller enn å anta ting.<br>Som kjent — dumme spørsmål finnes ikke, og har du lyst. Så spør gjerne i kommentarfeltet under. Så får du svar dersom det ikke er altfor personlig.<br><strong>(Du klikker på “Snakkeboblen” nederst for å kommentere)</strong></p><p><strong><em>Men ser du en person iført Collar — er det altså ikke mer mystisk enn at vedkommende har et spesielt bånd til den som har gitt det.</em></strong></p><p>Collar kan brukes av både menn og kvinner — og er i så måte kjønnsnøytralt.</p><p>MVH Bjørn &amp; Vibeke 😻</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=e9e6ad1951a0" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[STÅ AKT / FOTOMODELL…..?]]></title>
            <link>https://medium.com/@Kharon/st%C3%A5-akt-fotomodell-764b0d03cedd?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/764b0d03cedd</guid>
            <category><![CDATA[fotomodell]]></category>
            <category><![CDATA[modell]]></category>
            <category><![CDATA[rossland]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Rossland’s rare verden]]></dc:creator>
            <pubDate>Mon, 11 Jan 2016 18:09:05 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2017-05-05T05:27:41.819Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p>Endel spørsmål om det å stå Akt-fotomodell for meg er gjengangere.<br>Her er de aller vanligste som folk lurer på…..</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*T8BB6VDFVG7_oLJYpidMag.jpeg" /></figure><p>De aller fleste som ender opp på denne siden er folk som har sett bildene mine, og har gjerne gjort seg noen tanker om det å stå modell for en fotograf.</p><p>Det er min erfaring at svært mange ikke vet helt hva det egentlig går i.</p><p>Mange tar feil når det gjelder “hvor fine” eller vakre de må være.<br>Den samme “feilen” skjer også med hvor tynne eller høye de “skal være”. Så la oss oppklare litt. Jeg begynner med det vanskeligste med en eneste gang</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*gGGyxDilNbq84NT5yQ9R4w.jpeg" /></figure><ol><li><strong>Jeg er akt-fotograf !</strong><br>Det betyr konkret at jeg fotograferer nakne mennesker. For svært mange er det <em>utenkelig</em> å stille opp naken for en annen mann en kjæresten sin. Enten fordi du har komplekser, eller fordi du “bare ikke gjør det” av en eller annen personlig grunn. Da er det slik at <strong><em>du dessverre ikke</em></strong> passer inn hos meg. Selv om jeg tar massevis av påkledd-bilder, er dette et kriterium for å stå modell for meg. Det handler om å skille “hveten fra klinten” for min del. Og akkurat nakenheten fungerer mange ganger som et filter.<br>Den gode nyheten er at det finnes svært mange andre fotografer i Hordaland som du kan ta kontakt med om du ikke er comfy med det :)</li><li><strong>Jeg ser etter deg som “kommer igjennom”!</strong><br>Det er to feil folk ofte begår. Det ene er å anta at de ikke er “fotogene”. Og den andre er at de erklærer seg “tonedøv”. Om det var slik at du var tonedøv ville du ikke høre når noen var sint, eller om de var glade. Når det gjelder din “fotogenitet” så er jeg langt bedre skikket til å mene noe om det enn hva du selv er :-). Jeg har nemlig sett svært mange mennesker i virkeligheten og hvordan de samme menneskene ser ut etter at jeg har tatt et bilde av dem. Ikke minst —<strong> jeg vet nøyaktig hva jeg er på jakt etter.</strong></li><li><strong>Jeg er på jakt etter forskjellige mennesker!</strong><br>Jeg tror at det ligger en stor styrke i det å omgåes å jobbe med forskjellige mennesketyper. Derfor omgir jeg meg med en bukett av mennesker som kan vise sine styrker i forskjellige bilder. Om du ser gjennom bildene mine, vil du oppdage at jeg skiller meg vesentlig ut fra “mainstream” fotografer som tar bilde av <strong>“pen_dame_med_makeup”</strong>. Bildene mine er til tider sære og rare og ligner i så måte på meg selv. Om du selv mener at et portrett med hvit bakgrunn er det som passer deg best. Eg jeg ganske sikkert feil mann å bruke tid på. I denne FB gruppen <a href="https://www.facebook.com/groups/53581188385/?fref=ts">(Klikk her)</a> kan du finne mange andre fotografer som da kanskje passer bedre.</li><li><strong>Jeg er omdiskutert som fotograf</strong><br>Fordi jeg gjør mye som er utenfor mainstream, er det mange som mener noe om meg. Med dette, kommer også meninger som ikke er positive. Dette er for meg bare endel av hverdagen, og ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg konsentrerer meg heller om det jeg kan påvirke. Mange får et litt mer nyansert syn, etter de har tatt en kopp kaffe over bordet med meg. Det eneste jeg kan si er: Ta den kaffekoppen. Etter det er det opp til deg!</li></ol><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*mSDNtjgkZI0_TUEgkIjIcQ.jpeg" /><figcaption>— SATYRESS —</figcaption></figure><p><em>Om du nå ser gjennom de fire punktene over, så vil du se at jeg har summert noen av de hindringene du kommer til å tenke aktivt over. Grunnen til at jeg gjør dette for deg, er at det er viktig for meg å jobbe med målbevisste mennesker. Det er langt bedre for meg om jeg skremmer bort en modell for mye, enn å gjøre en feil med deg som nå leser dette.</em></p><p>Jeg utsetter nemlig modellene mine for temmelig mye rart. Enten dette er å jobbe ute i bitende kulde, eller det er å stå i en foss med stupbratte sider. Da må jeg være sikker på at du er i stand til å takle det.</p><p>Belønningen for oss begge er at vi har det fantastisk gøy sammen. Og vi skaper noe som <strong>få andre har mot til å gjøre</strong>. Det er nemlig det som gjør at du står fremst på et bilde som skiller seg ut av mengden. Og som avgjør om du blir scrollet forbi eller om du blir lagt merke til. Med andre ord:</p><h3>Du får ingenting uten egeninnsats !</h3><p><strong>Så — hvem er egentlig Bjørn Rossland ???</strong><br>Vel, jeg kan selvfølgelig komme med standardsvare at jeg er en fraskilt 3 barns far . Men hvor relevant det er i forhold til foto, vet jeg ikke.<br><strong>Jeg kan derimot si følgende om meg selv:</strong></p><p>Jeg har fotografert siden valgfag-timene på ungdomsskolen. I en alder av 43 vil det si at jeg har en svært lang fotoerfaring. I voksen alder har jeg fokusert på fotografi av mennesker, -fordi det er det mest interessante jeg vet om. Jeg lar meg fascinere av vår kompleksitet. Og synes at mennesker er den mest givende arten på planeten å jobbe med.</p><p>I motsetning til eksempelvis naturfoto. Hvor en slipper å spørre en blomst om hva den synest om å bli tatt bilde av. — <strong>Så må en kommunisere med mennesker når de står fremfor kamera. Uten at en er god på å kommunisere, får en aldri tatt et godt bilde.</strong></p><p>Når jeg så gjør akt-foto er det fordi jeg synes at nakenhet er svært vakkert. Og den sårbarheten man gjerne kan se, er noe av det fineste jeg vet om. Da blir også kravene til god kommunikasjon enda mer forhøyet, og det hele blir vanskeligere. Og jeg digger å gjøre vanskelige ting. Dersom jeg skulle plukke ut en enkeltgrunn til at jeg gjør det jeg gjør. Så ville det være at det gir en ultimat god mestringsfølelse å beherske noe som setter de aller fleste ut av spill. En mestringsfølelse som også modellene kjenner på i stor grad.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*rj65OFdf3rlBICjc_KS_Mg.jpeg" /><figcaption>— STORKEBARN —</figcaption></figure><p>Det er rett og slett utrolig artig å se en dødsnervøs person komme inn døren til studio. For å å gå ut den samme døren noen timer senere, omtrent som om de eier hele verden. Og du — absolutt alle er nervøse når de kommer hit.<br>Og dersom du skulle velge å ta turen — kommer du også til å bli det.</p><p>Den gode nyheten er at jeg har sett flere nakne damer en de fleste fastleger. Og jeg har en erfaring svært få andre kommer i nærheten av. Sagt enkelt:<br>Innenfor dette feltet av fotografi, er jeg en av de dyktigste som finnes.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*cAo2dY8Ww4w3itx7Z2xVnw.jpeg" /></figure><p>Bildene mine har alltid utpekt seg med å være litt spesielle og med en viss form for tristesse i seg. I februar 2013 fikk jeg et massivt hjerteinfarkt — og i tiden etter dette, har de blitt kanskje ennå mer “sære”, kreative og debattskapende. Jeg var over på den andre siden i noen minutter. Og det er ikke tvil om at det har påvirket meg å være så på kanten av liv og død. Jeg bryr meg heller ikke så mye om hva folk mener om enten bildene mine eller meg. Og ja, jeg er kjent med at det finnes endel meninger der ute jeg ikke kjenner meg igjen i. Sett med et litt annet perspektiv, har jeg lært meg å gi ganske mye faen i andres oppfatninger ;-)</p><p>Jeg lager ofte eksperimentelle bilder og prøver ut nye ideer etc. Dette har kastet stort av seg, og bildene er publisert i de største magasiner i Europa. Og ranker høyt i internasjonale fotoforum, sammen med “kanoner” som Jake Olson og Lisa Holloway. Jeg ble også plukket ut som en av de 9 fremste aktfotografene av Europas største ukemagasin STERN i fjor. Nettopp fordi de så noe som hadde særpreg og skilte seg ut av mengden.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/563/1*sqgk94Dub3Ekk2oTEZdONw.jpeg" /></figure><p><strong>Så hvordan foregår dette ?</strong></p><p>Å stå modell er GRATIS og koster ikke noe for deg. Jeg får låne deg og din kropp som modell. Du får min lange erfaring og kunnskap.</p><p>Det er altså bilder som taes på TFP / TFCD basis og dette finner du mer om på <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Time_for_print">Wikipedia</a>, men <strong>Kort fortalt.</strong> Du sørger for ALLE egne utgifter, sminke, klær og event reise (de fleste ting taes lokalt) — Jeg sørger for mine og begge kan fritt bruke bildene i portfolio mm. Det vil si at bildene er vår “lønn” for tiden vi bruker.</p><p>Du kan bruke bildene fritt i bygging av eget modellportfolio, på nett, Facebook, mot eventuelle byråer etc. De aller fleste som stiller er folk som ønsker å prøve seg som fritidsmodell — og rett og slett få proffe bilder uten å ta den kostnaden en slik shoot normalt har og med en spennende opplevelse på kjøpet. Og spennende er det. I promise :P</p><p>Så til en liten liste med spørsmål og svar. Les igjennom nøye er du snill.</p><p>Hva som er nødvendig: Du MÅ oppfylle disse kravene !!!</p><p>1: Være mellom 18 og 32 (øvre aldersgrense er ikke absolutt. Nedre ER!) Jeg foretrekker personer over 21 år på grunn av at de er mer voksne mentalt.</p><p>2: Være klar for å gjøre spennede ting uten å bli redd (vi er mye på locations som kan være farlige)</p><p>3: Være villig til å lære fort og under krevende forhold. (Kaldt — vi jobber ute)</p><p>4: Møte presist til avtale — dersom du kalles inn til en prøveshoot.</p><p><strong>Praktisk info / Ofte stillte spørsmål…: (Q &amp; A)</strong><br>Her er masse svar på alt fra Makeup til klær. Les denne delen av infoen som om den skulle være bibelen. Alle som har endt opp med å jobbe lenge med meg har 1 ting felles. De har lest og gjort som det står i disse.</p><p><strong>Q: Kan jeg ha med en venn eller venninne ?</strong><br>A: Nei ! Vi er veldig konsentrerte og å ha “publikum” er ikke en god ide. Du vil garantert føle deg temmelig “lame” om kjæresten eller en venninne er med. Dersom du trenger “moralsk støtte” er ikke dette noe for deg.</p><p><strong>Q: Nervøs ??? — Du kommer garantert til å bli det….. </strong><br>A: Mange tror de ikke blir nervøs, men når dagen er der svirrer spørsmålene. Kommer det til å gå bra ? Er jeg fin nok ? Og er jeg tynn nok ?? Det er ikke ukjent at alle disse spørsmålene som surrer oppe i hodet gjør at noen kansellerer med tynne unnskyldninger om legevakt, punktering, ble innkallt til jobbintervju kl 23 om kvelden osv. Et godt råd er å heller ringe å si — Du jeg ble plutselig dødsnervøs !!! Det er nemlig noe en forstår veldig godt. <strong>Mens folk som kommer med de lett gjennomsiktige unnskyldningene ALDRI blir brukt igjen. Årsaken er at det går mye tid til forberedelser — og så står en plutselig med en hel dag uten avtaler. OK ?</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*sY4XqD2mKqFK-q-oq74cgA.jpeg" /><figcaption>UTEN MAKEUP TIL VENSTRE — MED MAKEUP OG LYSSETTING TIL HØYRE</figcaption></figure><p><strong>Q: Trenger jeg virkelig sminke ?</strong><br>A: Ja, og relativt mye mer en du er vant til. Legg et godt grunnlag før du kommer og ta gjerne med makeup i vesken. Ikke vær redd for å legge på tykkt. Når du føler deg som en klovn, er det omtrent rett. Med andre ord: Du sminker deg relativt kraftig.</p><p><strong>Q: Jeg er ikke noe flink med make-up — hva gjør jeg ???</strong><br>A: De aller fleste kjenner noen som kan hjelpe dem. Om ikke kan du eks. kontakte The Make Up Store eller andre som gjør dette for deg. Dette er mange som gjør når de først skal på shoot. Makeup er VIKTIG, fordi det fremhever dine aller beste sider.</p><p><strong>Q: Jeg har ingen tidligere erfaring som modell ???</strong><br>A: Flott…. Det er deg jeg ser etter. Jeg liker å forme mine egne modeller og foretrekker en “u-slipt diamant” fremfor en som er så vant til å posere at alt av personlighet er borte. Dessuten mener jeg at en god del andre fotografer jobber feil. De er så såkalt “proffesjonelle” at de blir kjedelige tørrpinner.</p><p><strong>Q: Hva er planen ??</strong><br>A: 95 % av tiden har jeg <strong>ikke en plan</strong>. I allefall ikke første gangen, som i realiteten er en prøveshoot. Men det synest ikke å være et problem ettersom ideene spretter ganske friskt her hele tiden.</p><p><strong>Q: Ingen plan ?? Hva mener du?</strong><br>A: Svært mye blir til utfra den personen jeg møter. Det som er rett for den ene — passer gjerne ikke for den andre. Jeg kan ikke legge en plan uten å vite noe om hva du takler, eller vil. Derfor bruker jeg en god del tid i starten av shooten på å bare prate. Jeg er veldig fokusert på denne samtalen, som forteller mye om hvordan du kan brukes. Eller ikke….</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*JoVTS9BTGhUng7ljZm17Ww.jpeg" /><figcaption>— THE ABYSS —</figcaption></figure><p><strong>Q: Hvordan er du som person ??<br></strong>A: Du vil oppleve meg som svært direkte i måten jeg snakker på, noe jeg er for å komme raskt til poengene. Noen opplever dette som veldig “bust” og mange har tenkt sitt om at jeg er usedvanlig stor i kjeften. Men det viser seg at nesten alle setter pris på å vite nøyaktig hvor de har meg, og at denne direkte kommunikasjonen fungerer.</p><p>Det har i årenes løp vist seg at jeg jobber særdeles godt med personer som selv opplever seg som sjenerte. Og at kanskje endel av den selvsikkerheten jeg har, smitter på et vis. Mange har overraskende opplevd at det å stå modell har hatt veldig positive effekter på hvordan de oppfatter seg selv. <br>Bare en person har noensinne funnet ut i løpet av samtalen at dette ikke passet dem. Da sparte jeg den tiden og det samme gjorde den personen som jeg snakket med. Som nevnt lengre oppe. Det er viktigere for meg å heller skremme bort en modell, enn å komme i en situasjon hvor jeg uforvarende gjør en feil.</p><p>I studio gjelder to regler:<br>1: Du kan når som helst si stopp eller nei. <br>2. Døren er lett å finne. Du kan gå når du måtte ønske.</p><p><strong>Q: Hva ser du etter ??<br></strong>A: Jeg ser etter personer som er i stand til å skille seg ut fra mengden, og som jeg tror kan takle det. En av grunnene til at jeg har ganske lange samtaler med potensielle modeller er at det er viktig for meg å være sikker på modellen. Et bilde fra meg sees gjerne av mer en 60–70 000 mennesker og noen ganger langt flere. Det har skjedd at modeller har fått ubehagelige tilnærmelser fra en eller annen litt for dum klassekompis eller fra sjefen sin. Det er skjelden, men om det først skjer så vil jeg være sikker på at du har ben nok i nesa til å takle det.</p><p>Det har og blitt en trend at det er de litt “smartere” damene som ender opp hos meg. De har ofte høy emosjonell intelligens, har gode karakterer på skole, eller uvanlige jobbkarrierer. Et annet fellestrekk er at de er “guttejenter” som klarer seg selv og tåler en trøkk. Og mest av alt: De trenger ikke gjøre dette!</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/419/1*XExaC7Q2EXUwRX8VBrwczw.jpeg" /></figure><p><strong>Q: Hva bør jeg pakke ??</strong><br>A: Du trenger flere klesskifte. Sko etc. Pakk ikke veldig mønstrete klær mm det er sommerbilder vi snakker om. Bling og smykker kan være kult… men veldig ofte ender jeg med å be folk ta av seg svære blekkplater etc. Du trenger ellers VARME klær og sokker. Ikke glem dette — det er utrolig lett å begynne å fryse. Og da er alt bare veldig tungt. Du bør se ut som Sofie på dette bildet når du ankommer.</p><p>Løse klær som ikke setter merker men som er lett å ta av, og samtidig er gode å varme. Trange jeans, snøresko og BH er å be om trøbbel.</p><h3>Kroppsmodeller​</h3><p>Siste to-tre år har jeg jobbet med endel bilder hvor Japansk Taubondage har vert et sentralt tema. Dette har senere blitt utvidet til bilder som er inspirert av BDSM settingen fra eks. <strong>50 Shades of Grey</strong>. I flere av disse er det brukt “kroppsmodeller” fordi modellen har ønsket å medvirke — men ikke har ønsket å kunne bli gjenkjent av forskjellige årsaker.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*Hpd2GKqbIVbRHumapRWFeg.jpeg" /></figure><p>Den mest vanlige årsaken er at modellen er i familie med en eller annen “viktig person” som de ikke ønsker skal vite at de har stått modell.</p><p>Det kan være fordi de har en “viktig” samfunnsrolle. Det er eks. en av modellene mine som har en nær relasjon til en kjent politiker. En som har en slektning som er høyt oppe i Kirken og en som er datter til en forstander i en Pinsemenighet. I slike tilfeller brukes modellen uten at eks. ansikt er avbildet eller at det er dekket til av badasjer i serien “Bandasjedamene” som vist over. Et godt eksempel er den nylige “Lysdamen” som ingen andre enn hun selv vet hvem er.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*zOUr7SoKhyRRTRz9eb6NoQ.jpeg" /></figure><p>Innenfor 50 Shades serien brukes disse med ansikt vendt bort fra kamera, eller at de brukes til trening på de intrikate taumønstrene. Det har også vert en gjenganger at mange har ønsket å prøve dette, fordi det trigger noe i Deres eget emosjonelle system. De finner det rett og slett spennende. Før du velger å prøve dette er det noe du skal vite om:<br>Legger jeg deg først i tau — så er det litt som i filmen The Matrix.</p><h4>Do you want to take the blue pill or the red pill ?</h4><p>Tar du den røde, vil du oppleve at Shibari, for mange har en Yogalignende effekt. Noe fellestrekk er: De opplever at de mister tidsbegrepet, og at de “slutter å tenke”. De opplever og at de blir sinnsvakt trette uten å gjøre noe annet enn å sitte i ro. Og de opplever en til tider intens varmefølelse i kroppen uten at romtemperaturen har endret seg. De opplever også at de tilsyne-latende mister kontroll over hva som skjer. Fremdeles gjelder at du når som helst kan si stopp eller nei. Og fremdeles: <strong>Det blir respektert!</strong></p><p>Bildet under er av kjæresten min. Og det var under en slik sesjon at vi traff hverandre. Da hun kom hjem den dagen sluknet hun som et lys og sov.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*9iuP1UcRgZ_wz2E6yDKJkw.jpeg" /></figure><p>Som du skjønner — kan kroppsmodeller ikke ha store tatoveringer eller andre spesielle kjennetegn som gjør at de kjennes igjen. Mindre tatoveringer, fødselsmerker etc. vil bli retusjert bort.</p><p>Om du skulle ha videre spørsmål, eller lyst å sende en melding via Facebook. Så kan du klikke denne lenken til <a href="https://www.facebook.com/rosslandfoto/">Rossland Foto</a>. Send en melding ved å klikke på meldingsknappen som vist på bildet under.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/849/1*AO1wJW23vK4om7fWbjz8lw.jpeg" /></figure><p>Se flere av mine bilder på 500PX Fotoforum her:<br><a href="https://500px.com/rossland">https://500px.com/rossland</a></p><p>I Tyske STERN sitt View Fotocommunity her:<br><a href="http://view.stern.de/de/mitglieder/Rossland">http://view.stern.de/de/mitglieder/Rossland</a> (OBS! Tysk språk på sidene)</p><p><a href="http://www.strilen.no/nyheiter/Nakenfoto-suksess-i-Tyskland-255444.html">Artikkel Strilen</a></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*wPAjGtScTohj6q598-qcAQ.jpeg" /><figcaption>SHIBARI BONDAGE PATTERN</figcaption></figure><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*MAH_RdpcL1mQkWXwH7fIQQ.jpeg" /><figcaption>KROPPSMODELL PÅ “BENKEN”</figcaption></figure><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*su04czRfo8_tteXdqU_i-g.jpeg" /><figcaption>DETALJBILDE</figcaption></figure><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/769/1*JGVh8l-n4wKREIV-rVhmrw.jpeg" /><figcaption>Avisartikkel — Utstilling</figcaption></figure><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*lW44M-WJoE9leirORpPh7g.jpeg" /><figcaption>DOWN ALONG THE TRACK — Sonja Grossalber</figcaption></figure><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=764b0d03cedd" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Bondage….. — for dummies (eller noe slikt).]]></title>
            <link>https://medium.com/@Kharon/bondage-for-dummies-eller-noe-slikt-55b6b20513f0?source=rss-c7d990b2a5b3------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/55b6b20513f0</guid>
            <category><![CDATA[medium]]></category>
            <category><![CDATA[danskere]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Rossland’s rare verden]]></dc:creator>
            <pubDate>Thu, 07 Jan 2016 13:46:37 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-01-07T13:46:37.480Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p>Etter siste blogg fikk jeg en haug med meldinger som omhandlet Shibari tau-bondage som jeg har brukt i bildene mine.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*pC54CqFs8uJsF1SGKchSuA.jpeg" /></figure><p>Som de som har lest de andre mer “personlige” bloggene mine vet. Så skulle jeg altså ta et bilde av en dame i tau, og så “snublet jeg” likegodt inn i verdenen av Shibari og bondage. En venn av meg sier det slik: “Snublet?? Nei det gjorde du ikke. Du mer falt, — som et tre i en storm ;-)</p><p>Uansett — flere har sendt private PM’s om dette, både med gode og totalt tåpelige spørsmål. Og spriket er såpass stort, at jeg fant ut jeg skulle prøve å forklare det for “dummies”. Denne bloggen er i så måte ikke fotorelatert, selv om det var bak kameraet det begynte. Den har derimot endel momenter som kanskje kan være interessante om en jobber tett med mennesker……</p><p>Tilgi meg at jeg hopper mellom temaene nedover, og <br><strong>som vanlig: Les videre på eget ansvar, og med åpent sinn.</strong></p><p><em>“Sandra” var en en de som sendte med en melding via fotosiden og ville stå modell. Imidlertid fikk jeg så mange henvendelser den gang, at hun falt mellom to stoler. Og borte vekk var hun. Ikke det at det gjorde så mye, jeg fant nemlig ikke bildene hun la ved særlig interessante. I ettertid må det anføres å være en av flere tabber jeg har gjort oppigjennom. Jeg burde hanket henne inn mye tidligere, men det kunne jeg jo ikke vite.</em></p><p><em>Jeg glemte henne helt i tumultene og et par måneder senere fikk jeg enda en melding fra henne. Denne gangen hadde jeg og hendene fulle, men fordi jeg var blokkert fra ene brukerkontoen min på FB (Ja — jeg har flere) så fikk jeg ikke bildene opp igjen. Jeg spurte henne om hun kunne sende noen nye, rett og slett for at alle selfiene hennes var fra en og samme side. Og med et litt for påtatt smil etter min smak. Det er aldri smilet jeg er på jakt etter likevel.</em></p><p><em>Jeg har for lengst slettet bildet hun sendte….. Men husker det som om det skulle vert i går. Hun står lent oppetter et gjerde utenfor et hus. Øynene lyser som to stjerner, og jeg bestemmer meg for at “deg skal jeg ha”. Ikke minst. Det ene bildet skilte seg diametralt fra de andre selfiene hennes. Det bare oste “Submissive”.</em></p><p><em>Spørsmålet er om det er noe jeg “ser”, eller noe jeg tror jeg ser.<br>Jeg må altså sjekke et par ting først. Det er viktig å ikke drite seg ut totalt.<br>Om du nå anser meg som Norgesmester i rolleblanding. Vær velkommen :P</em><strong><em><br>Men som Gro Harlem Brundtland sa: “Alt, henger sammen med alt!</em></strong></p><p><strong>Tilbake til Shibarien — eller bondagen om du vil……..!</strong><br>Shibari er en eldgammel kunst som har sitt opphav i Japan, og like gammelt som Samuraiene. I starten (ca 1400 tallet) ble det brukt til å gjøre fast fanger, rett og slett på grunn av mangel på metallforekomster i Japan. Det metallet vi hadde rikelig av i Europa, manglet de. Og mye av de gamle samuraienes rustninger ble laget av trevirke og bambus.</p><p>Derimot hadde de rikelig med hamp og jute som ble foredlet til tau. Og selvsagt ble dette “veien å gå”. Kampsporten Hojo-Jutsu vier seg til denne teknikken med taubruk, og Japanske politistyrker har den dag i dag jutetauet med seg bak i bilen på jobb. Som kjent er Japan en plass hvor tradisjoner holdes godt i hevd i det moderne samfunn.</p><p>Senere, kom en eller annen luring selvsagt på at det kunne være “pent” å gjøre surringene mer “kunstferdige” og stille ut fangene til spott og spe. Akkurat slik som vår Europeiske gapestokk fungerte. Bare med lokale materialer. Dermed dukket flere og flere av de mer kunstferdige surringene opp. Shibari har i dag en rekke repeterende mønstre som det er mulig å lære seg. Men ,du finner ikke et kurs på Folkeuniversitetet. Så da må en enten prøve å feile, eller lete opp undervisningsvideoer på nettet. Du kan også delta på workshops, men i Norge så foregår disse primært innen BDSM miljøet. En plass hvor de færreste av oss har noen forbindelser. (De er veldig hemmelighetsfulle :P)</p><p>Shibari betyr direkte oversatt “å binde” og brukes i dag av kampsortutøvere, performance kunstnere, noen få fotografer og innen BDSM miljøet. Dette er selvsagt en ekstremt kortvariant av den historiske betydningen, og Onkel Google har mye mer å si om saken om du lurer videre på bakgrunn etc :-)</p><p>Jeg grep iallefall begjærlig fatt i den “kunstneriske” delen, ettersom dette er veletablert som begrep i store deler av Europa. Og mange europeiske samtidskunstmusér har hatt fotoutstillinger som går innom temaet. Jeg var jo ikke kampsport engasjert, og ei heller noe annet, så det ble til å studere mønstre og teknikker i sammenheng med foto.</p><p>For meg er det en ting som teller mye når jeg jobber. Jeg ønsker å være flink. Dyktig, god, best eller kall det hva du vil. Det er en drivende kraft bak det å ville noe mer. Og jeg elsker å kontrollere vanskelige ting. Enten det måtte være lys. Gjøre flere oppgaver samtidig, eller det måtte være andre elementer. Jeg er altså en kontrollfreak, og mistrives i situasjoner der jeg mangler dette. Derfor liker jeg heller ikke å gjøre feil, eller å utsette andre for noe de ikke ser rekkevidden av. Jeg pleier ofte å si:</p><blockquote><strong>“Man kan ikke knipe kaviaren inn igjen i tuben”</strong></blockquote><p>Bare for å forklare dette litt nærmere. Selv om jeg altså er kontrollfreak, har jeg ingen problemer med å legge det bort, om det er noen andre som “kjører showet”. Og jeg er så oppmerksom på det, at jeg prøver å unngå å “ta over” om det er andres forum jeg er i. Men kontrollfreak er jeg altså. Dermed legger også ekstremt stor vekt på å sortere ut modeller som kanhende ikke passer hos meg. Og mange av disse sender jeg videre til andre fotografer.<br> <br>Bakgrunnen for dette var at jeg for litt over halvannet år siden tok opp en anonym spørreundersøkelse blant tidligere modeller jeg hadde brukt. Det viste seg nemlig at 15% <em>aldri kunne tenke seg å stå fremfor mitt kamera igjen</em>. Selv om den positive nyheten var at 85 % mer en gjerne ville mer — så rystet det meg at 1,5 av 10 følte et ubehag. Det var nemlig slettes ikke meningen.<br>Alle til lags kan ingen gjøre, men det ble et mål å redusere den andelen så nært ned mot null som det er mulig å gjøre.</p><p>Dermed måtte jeg bli flinkere å sile modellene ut <em>før </em>de kom i den posisjonen. Det viste seg nemlig at potensielle modeller gjerne kunne si at de ville stille, og være helt og totalt enig i alt, for så å få “panikk” etter shooten. Og i Norge er det alltid og uten unntak fotografens feil, av en eller annen merkelig årsak. Uansett hvor urimelig den fremstillingen er, så er det alltid fotografen som er “skummel og dodgy”. Jeg hater å gjøre tabber, og jeg hater den fremstillingen. Jeg kan også legge til at ingen av modellene har fått problemer med jobb eller andre ting som det er vanlig å høre om i tabloide aviser. Det har aldri skjedd.</p><p>En veldig relevant fotosituasjon jeg kan erindre er fra Harastølen, der jeg for noen år siden hadde en prøveshoot med en rekke modeller. Den ene av dem ville “såååå gjerne” stå aktmodell, og kom sammen med makeup artisten. Før shooten hadde vi en lang og grundig samtale der jeg fortalte rikelig om meg selv, og hvordan jeg jobbet. Rett og slett for å være over-informativ slik at hun kunne være sikker på hva hun ga seg i kast med. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde <strong><em>en uggen magefølelse helt fra starten</em></strong>. Men…… I og med at makeup damen var med, så ga jeg meg i kast med det likevel. Det var jo “safe” i så måte, i og med at vi var to stykker tilstede. Dermed ble Makeup damen engasjert til å holde blitser etc. og ikke minst være med å kunne finpusse på ting om noe skulle være behov for å endre på.</p><p><strong><em>Men mest av alt, var hun med i tilfelle magefølelsen min skulle slå til. Noe den gjorde ikke lange tiden etter vi var i gang med å lage bilder.</em></strong></p><p>Jeg husket ikke navnet på Makeup Artisten, så det ble til at jeg hele tiden sa “Hei du MUA” ! — men det funket som bare det. Hun stilte seg der hun skulle og kom veldig fort inn i sakene. Den ivrige modellen på den annen side, kunne jeg se ikke trivdes. Bare hold øye med skuldrene til folk — det er en snarvei til det meste. Trives man ikke eller er stresset, holder folk u-bevist skuldrene litt opp. Det er derfor folk får det vi kaller “stress-nakke”.</p><p><em>Med andre ord: Har du stress-nakke, så finn deg noe annet å gjøre.<br>Du trives nemlig ikke med det du gjør i dag. Det kan appliseres til uansett hva du driver med. Kommer du hjem fra jobben med stress-muskulatur dag etter dag…. Bør du absolutt vurdere å finne et annet område å tjene penger på. Det finnes en masse lykkelige mennesker som jobber i kassa på Kiwi.</em></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*o5ixUv27e0CpJjueIL8pWw.jpeg" /></figure><p>Fordi vi brukte blits og en liten telelinse på 85mm, var modellen mer en 10 meter fra meg. Men likevel legger jeg merke til et litt for stort glimt i øyet hennes i det blitsen smeller av.</p><p>Den varer til opplysning i 1/200 dels sekund og de aller fleste greier ikke å se noe slikt i det hele tatt. Jeg skjønner derimot at jeg må få henne nærmere så jeg kan sjekke om alt er som det skal. Jeg er overbevist om at jeg har sett at øyet er litt for vått.</p><p>Så unnskyldningen blir at jeg skal få Makeupdamen til å vise noe, mens modellen ser fra min vinkel hvordan det ser ut. Modellen kommer bort å står like i nærheten, mens MUA’en går i akkurat likt mønster som henne mot blitsen. Jeg fyrer av bildet ved siden av her for “å vise”. Mens det jeg egentlig legger merke til: Er at <em>pusten til modellen</em> ved siden av meg er altfor kjapp. Små korte pust og bare helt i toppen av lungene. En person som puster slik er alltid og uten unntak nervøs.</p><p>I det jeg viser henne bildet ser jeg at overleppa skjelver ganske tydelig, og jeg spør: <em>Er du sikker på at dette er noe for deg ???</em> Ordene har ikke mer enn truffet øret hennes, før den forseggjorte makeupen strømmer nedover kinnene, oppløst av tårer. Noen minutter senere tar jeg initiativet til å avbryte shooten. Jeg fordrar ikke det faktum at jeg ikke greidde å lese henne før vi kom så langt.</p><p>Vel -hva har så dette med Shibari og bondage å gjøre ??? Jo — det handler i stor grad om å lese personen du har fremfor deg korrekt. Og om noe i denne verden er god oppmerksomhetstrening, så er det nettopp Shibari. Under en Shibari session er det svært lite prat og small-talks. Det aller meste foregår med non-verbal kommunikasjon. En ser, hører og kjenner hvor den andre er. Noe en gjør så til de grader, at det er svært lite en kan sammenligne det med. Jeg tror det eneste kan være den ekstreme fokus ekstremsportutøvere føler like før de skal gjøre noe de ikke vet helt resultatet av. De er nødt til å samle absolutt all sin mentale styrke på oppgaven som ligger fremfor dem.</p><p>Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg selv gikk fra det å begynne med dette som foto, til å rigge utenfor denne situasjonen. Selv om jeg enda bare er for en novise å regne. Så oppdaget jeg tidlig et par momenter som Shibari kan sammenlignes med når en skal forklare det til andre. Den helt åpenbare sammenligningen en “Vanilla” kan skjønne er dans. Forestill deg dette..:<br>PS ! Vanilla = person som liker “normale ting” :P</p><blockquote><strong>Du er ute på byen en skikkelig koselig kveld, og etter et par glass hører du favorittsangen din komme ut av høyttalerne. Du har for lengst lagt merke til den stilige fyren på andre siden av rommet, og når favorittlåten er her — så drister du deg raskt til å by ham opp til dans. <br>Det er nå det skal skje…….<br>Alle i det rommet skal se hvem som eier gulvet……..</strong></blockquote><blockquote><strong>Bare et problem: FYREN KAN FADER IKKE DANSE. HAN EIER IKKE TAKT. FOR DET FØRSTE HAR HAN DRUKKET FOR MYE, OG FOR DET ANDRE SÅ FØRER HAN DEG SLIK AT HAN SLENGER DEG VEGG I MELLOM SOM EN OPPBLÅSBAR BARBARA.</strong></blockquote><p>Du har garantert opplevd det. Og det er bare forferdelig. Det eneste som står i hodet på deg er å komme deg unna situasjonen, og du bare håper sangen blir fortest mulig ferdig så du ikke skjemmer deg loddrett ut.</p><p>Shibari er temmelig likt. Det er en som fører, og en som blir ført. I det rollene byttes om, eller utøves dårlig. — Vet ikke den ene hva den andre gjør og alt blir bare ubehagelig. I likhet med dansepartnere, er det noen som passer til det. Og andre som bare overhodet ikke eier hverken takt eller tone.</p><p>Er vi noenlunde enige nå ????<br>Med andre ord: Kunne du overhodet ikke tenke deg å prøve det, skal du heller ikke “by opp til dans”. Hverken hjemme eller i en foto / modellsituasjon.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*9iuP1UcRgZ_wz2E6yDKJkw.jpeg" /><figcaption>Takata-Kote heter denne surringen, og er utgangspunktet for mange av resten av mønstervariasjonene.</figcaption></figure><p><em>“Sandra” er bare perfekt. Klokken er 10 om morgenen, og hun møter på klokkeslettet sharp. Løs grå singlet uten BH under, slaskete joggebukse som ikke setter merker, og en bag med “dill-dall” i favorittfargen min rød. Bare en ting som mangler…… Blikket. Hvor pokker er det blikket jeg så ??? Arg….. tabbe. Feil!! Vel… sangen er begynt, så jeg får vel danse dansen ut. Let’s boogie….</em></p><p><em>Vi tar oss en lang prat, og det er ikke spor av det jeg mente jeg så på bildene hun sendte. Tvert i mot. Her sitter en ung, men voksen dame. Full av selvsikkerhet og ben i nesen. Men det skal hun ha, — praten går kjempe lett. Hun er definitivt typen jeg drikker 10 kaffekopper med. Så vi tar turen ut i et gammelt bygg jeg har brukt endel. Jeg har konkludert med at om damene tåler å stå barføtt i gammel hønseskitt, så skal jeg uansett klare å lage et godt bilde av dem. Destinasjonen er det gamle hønsehuset i Alversund som ble forlatt for ca 30 år siden.</em></p><p><em>Shooten begynner bra, og alt går egentlig etter “skjema” i fotografisk henseende. Men jeg kan jo ikke hjelpe meg selv. Jeg måååå jo se om det kanskje er et spor av det jeg mente jeg så. Så på slutten av shooten, så setter jeg henne i det jeg tror må ha vert den aller mest cheesy poseringen jeg noensinne har bedt noen om. Det er bare så inn i helsike horete at jeg nesten ikke tror at ordene ruller ut av munnen på meg. De neste 9 minuttene forløper slik:</em></p><p><em>12.55.01 Jeg ser rolig på henne, og ber henne bestemt om å bøye seg ned. Legge brystkassen på en kant og ekstremt sakte trekke ned buksen mens stumpen strutter ut i været. I det ordene passerer leppene bare slutter jeg å være fotograf. Jeg er på et øyeblikk et helt annet sted, og må bare erkjenne at slik var det.</em></p><p><em>Hun skal gjøre som hun får beskjed om, fordi jeg har bestemt det. Fordi jeg ønsker å se at hun gjør nøyaktig som hun får beskjed om og fordi hun skal gjøre meg fornøyd. Det er meg som fører denne dansen. Det er mitt dansegulv, mitt orkester og mine regler. I det hun knepper opp buksen og rolig trekker ned glidelåsen, er jeg bare uhyre fokusert. Hennes rolige bevegelser gjør meg glad på et vis det er vanskelig å beskrive. Kamera går klikk etter klikk — men bare fordi jeg skal fange dette på film for min egen del. Dette er mitt og mitt alene. Klikk, klikk, klikk……</em></p><p><em>Gjennom det åpne vinduet slår plutselig sollyset inn gjennom en sprekk i skylaget. Bildet er utbrent og ødelagt. “Faen, faen, faen raller det gjennom hodet mitt”. Ansiktet hennes hviler i mørket, og bildet er overeksponert av sollyset som treffer bakenden hennes. Et kikk ut av vinduet avslører at det vil ta noen minutter før jeg kan få dette til. Det er en ny skydott på vei….</em></p><p><em>Her er det bare å ta seg en røyk å vente……. Satans dritt. Tre timer og så kommer solen å ødelegger hele skiten. Det er rett før jeg begynner å bli alvorlig grumphy. En Prince Mild blir fyrt opp og halveisfortært i det skyene igjen ordner lyset for meg. Nå er det siste tjangs… klokken er 13.03.50 og hun vet hva hun skal gjøre. Hun skal danse, jeg skal føre.</em></p><p><em>Jeg stiller inn kamera på fast fokus, setter meg ned seks meter fra henne og ser hendene søke mot bukselinningen mens hun stirrer i veggen. Knappen åpnes og glidelåsen draes ned med lyden av metall mot metall. Hendene forflyttes med tomlene innenfor linningen bakenfor hoften og armene begynner å rette seg ut.</em></p><p><em>13.04.01 Buksen er kommet halvveis ned på rumpen.<br>Sandra begynner å snu hodet mot meg.</em></p><p><em>13.04.03 Hun nagler blikket i kamera, og jeg bare tenker:<br>Å fitte helvete, der kommer blikket. Got ya ! Munnen er helt rolig. Det oser attraktiv av øynene hennes. Om jeg bare kunne trykke på pauseknappen.</em></p><p><em>13.04.05 Hun fortsetter å trekke buksen nedover, mens et svak smil former seg over ansiktet. Hun ser antakeligvis litt av min reaksjon.</em></p><p><em>13.04.13 Hendene når opp til g-strengen. Tomlene innenfor. Blikket igjen i veggen. Faen — kom an….. klikk, klikk, klikk…..</em></p><p><em>13.04.17 Hun nagler blikket i meg igjen. Pang! Got you again bitch. Inni meg er jeg en eller annen variant av amper, sinna og fokusert. Enormt fokusert.</em></p><p><em>13.04. 32 Hun holder blikket fremdeles. Jeg er meget fornøyd, samtidig som nesen registrerer at det er en annen svak lukt i rommet. Vi kan avslutte å gå hjem. Ferdig ! — jeg fant det jeg lette etter likevel.</em></p><p>Vi tar noen få bilder til. Ene av dem bruker hun faktisk som profilbilde mens denne bloggen skrives. Problemet kl 13.05.00 er bare en ting.<br><strong>Jeg <em>vet</em> at hun er der, hun <em>vet det ikke </em>selv. Det vil si: Hun vet ikke ennå.</strong><br>De aller fleste jeg kjenner ville sagt det helt annerledes: At jeg fantaserte……</p><p>For at du skal kunne trekke en parallel, må jeg dra et sitat fra en viss Mr. Grey. Og ja — jeg innser at noen av Dere som leser, vil dette av lasset nå. Andre vil si at “Jeg er full av meg selv”. Bare slapp av — jeg har lest det meste om mine narsissistiske trekk i debatter online allerede. Så det er pr nå ganske oppbrukt. Her er det iallefall:</p><h3><strong>“I have always been good with people. I have a natural instinct for what makes people tick”</strong></h3><p>Slik er det nemlig. Jeg har alltid hatt et visst “håndlag” med det å omgåes folk, og skjønne hvor det er potensiale i dem. I en helt normal kontekst, vil folk si at jeg er en selgertype. Og om jeg vil - kan jeg godt selge frysebokser på Island. For deg som ikke kjenner meg, får jeg bare fri til håpet om at du er så langt unna at du trygt kan stole på det. Alternativt at du forlater denne bloggen nå.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/360/1*FQ3bY3BUpCqcArkXwk3KOg.jpeg" /></figure><p>Så — igjen: Hva har det ene med det andre å gjøre ? Jo……. i tiden mellom 12.55.01 og 13.04.32 så overførte Sandra all sin tillit til at dette skulle gå bra til meg. Noe hun normalt ikke gjør. Og i det hun begynner å gjøre som hun får beskjed om, skjer det noe med henne. Hun var ikke lengre opptatt av å “se pen ut” eller å ta selfies litt oppe fra sin høyre side. Hun bare <strong>“var”</strong>.</p><p>Bildene vi tok etter dette er makaløse. Og for meg som har anledning til å se det sekund for sekund, så vitner det om at “noe” skjer dersom en greier å fange virkelige emosjoner i linsen. At en greier å få mennesket på andre siden til å slappe fullstendig av.<br>Det som iallefall er sikkert, er at vi begge fremdeles deler samme oppfatning av det. Og for sikkerhets skyld. Mens dette innlegget skrives — har Sandra lest hvert ord. Hun sender meg meldingen over om hvordan hun opplevde det.</p><p>Hun sier også at hun på ingen måte skjønner hvordan jeg “så” det jeg så, og jeg har heller ingen god forklaring på det. Det er bare noe jeg oppfatter veldig lett. Som om det ligger veldig dypt festet i min natur å bare “pakke opp” folk.</p><p>Etterhvert som jeg jobber med Shibari i endel bilder “oppdager” jeg en rekke ting. Ikke minst leser jeg meg opp på mange sider av det. Alt fra det fotografiske, det dominante og via det til tider seksuelle og til Rope-Space.</p><p>For akkurat “rope-space” var noe mange av modellene mine opplevde helt uforvarende. Og fordi jeg “bare skulle” lage et bilde, hadde jeg heller ingen snøring på at det var dit jeg tok mange. Rope-Space er en slags meditativ tilstand som er veldig interessant. For å skjønne litt mer av det hele, må vi innom den grå massen vi kaller hjernen. Der oppe skjer det nemlig interessante ting.</p><p>Du trenger nemlig ikke bruke hverken hasj, alkohol eller ande kjemiske substanser for å få et “kick”. Kroppen din og hodet ditt har nemlig et helt arsenal av stoffer på lager som kan ta deg mye lengre en de to vinglassene du må ha før du går ut på fest. Ikke minst, det er helt gratis og kan ikke kjøpes.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*Hop0rSnz2Ro6JE8bP6wUNQ.jpeg" /><figcaption>Merkene etter tauene har festet seg i huden….. Mange blir stående å “beundre” disse midlertidige tatooveringene etter en session.</figcaption></figure><p>Du har sikkert opplevd å sette en personlig rekord i et eller annet krevende. Enten det er styrkeløft, en prestasjons-sport eller å fremføre et musikkstykke som solist i skolekorpset. Husker du det kicket du hadde da ??</p><p><em>Sosiolog Knut T. Reinås ved Klinikk for rus og avhengighet, Aker Universitetssykehus sier </em><a href="http://forskning.no/hjernen/2008/02/rusa-pa-kroppens-egne-stoffer"><em>i en artikkel på Forskning.no</em></a><em> følgende: “Vi er fra naturens side utstyrt med innebygde, rusfremkallende stoffer, som frigjøres og blir virksomme ved visse aktiviteter og inntrykk. Da starter visse kjemiske aktiviteter i hjernen, og spesielt i hjernens lystsenter”</em></p><p>Det er disse “rusmidlene” som flere og flere mistenker at er årsaken til at folk som avgir kontroll, opplever det samme som Sandra skriver om i meldingen over. Og i likhet med det artikkelen på Forskning.no beskriver — som gjør at en gjentar det og liker det mye mer enn hva man kunne forestille seg. Les hele artikkelen på denne lenken: <a href="http://forskning.no/hjernen/2008/02/rusa-pa-kroppens-egne-stoffer">RUSA PÅ KROPPENS EGNE STOFFER</a></p><p>Det vi også vet, er at det å bli bundet fast er en høyst normal “fantasi” som mange har lekt med. Hvorfor tror du så mange damer har pløyd seg gjennom 50 Shades of Grey ? Det er en bestselger både i bokform og på film som tar for seg noe som er “litt ulovlig” og samtidig som den har en tematikk som mange har hatt en vag drøm om å oppleve. Hele 321 000 mennesker har sett den i Norge, og det er den 6 mest sette filmen i år. Dermed forbigår den Morten Tyldums The Imitation Game og superpopulære Star Wars. For å ikke snakke om The Fast &amp; The Furious. Har du ikke tenkt på “hvorfor det da” ?</p><p>Det er også en av veldig få filmer som fikk OTTAR på bena, i en vaskeekte god gammeldags feminist demonstrasjon — <a href="http://www.aftenbladet.no/kultur/film/Demonstrerte-mot-Fifty-Shades-3634281.html">som i Stavanger</a>. Fire — fem demonstranter altså, og 321 000 besøkende. Hadde en av de damene gitt meg seks timer av sitt liv, så skulle jeg ha……. På den annen side. Ingen av dem er overhodet interessante for meg. Jeg hadde ikke tatt i dem med en fjernstyrt Polakk engang. (Sorry — over kanten, og overhodet ikke meningen å sette den stakkars Polakken i boks :P )</p><h3>Det du egentlig ser, — er tillit !</h3><p>Når du ser et bondage bilde, så er det ikke et bilde av en dame (eller mann) i tau du ser. Det du egentlig ser er tillit. Du bare vet det ikke selv enda.<br>Fordi du ikke vet hva skikkelig tillit er. Du har lært av dine skuffelser å ikke gi din tillit til noen. Fordi den kan bli brukt i mot deg. Du kan få vondt…….</p><p>Bildet nedenfor er av meg i en litt annen situasjon enn den du vanligvis ser meg i. I hånden holder jeg en Bullwhip som kan kappe en ølboks i to deler. Den kan også flerre huden av ryggen din i løpet av kort tid. Synet av den i seg selv, utløser endel faktorer i hjernen din som det har gått automatikk i.</p><p>Ville du stolt på at jeg ville stoppe dersom du stod fremfor meg og sa nei ???<br>Prøv et øyeblikk å se meg inn i øynene og gi svaret på det spørsmålet.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*M2-Q4EDbPVi4Dihf9WmsyQ.jpeg" /></figure><p>Jeg tenker at de aller fleste vil komme til svaret: <strong>Nei !</strong></p><p>Det er iallefall høyst naturlig om du gjør det. På den annen side, hvorfor skulle jeg stille spørsmålet om du i det hele tatt hadde noe å frykte ? Og om du nå kjenner på et snev av frykt. Er ikke jeg såpass langt unna deg, at den frykten du kjenner på er skapt i deg selv? Basert på dine tidligere erfaringer? Og ultimat, er ikke det årsaken til at du ikke vil gi din ubegrensede tillit til noen?</p><p>Den ubestridte parallellen mellom fotografi og bondage er i mitt hode tillit. Tillit er faktisk min viktigste “handelsvare” på begge arenaer. Uten den, klarer jeg aldri å lage bilder av verdi. Nesten alt jeg gjør innen fotografi kommer ned til dette ene vanskelige ordet. Tillit er utslagsgivende for hvor gode bilder jeg kan lage. Det er tillit som gjør at en kvinne kaster klærne. Og det er tillit som er selve nøkkelen til hvorfor noen lar seg sette i en situasjon som egentlig skriker <strong>NEI</strong> i hodet Deres. Når du ser en avbildet person i en “umulig” tenkbar situasjon for deg. Er det en slags påpekelse på <strong>at du selv ikke har noen nær deg som kan forvalte din tillit.</strong></p><p><strong>— Tenk et øyeblikk på det. Kan det være at du ikke liker i mitt bilde, fordi du selv ikke kan plassere deg i en slik situasjon? Fordi du har opplevd tillitsbrudd gang på gang? Og når du ser noen som har en slik tillit mellom seg, så blir du i bunn og grunn sjalu? Igjen — din reaksjon er kun din. Det er ikke meg som har laget den. Jeg blir bare lett å skylde på.</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*UjJJtjdxAHBY45l8w_Xc3A.jpeg" /><figcaption>— WHEN WE ARE ONE —</figcaption></figure><p>Bildet “WHEN WE ARE ONE” er et veldig godt eksempel på hvor nært det er mulig å komme andre mennesker, dersom du innehar nok tillit. Og bildet blir til høsten 2014 da jeg var på shoot med et kjærestepar. Det er ingen planlegging på forhånd av denne scenen. Og det er heller ingen andre indikatorer som tilsier at vi skal ende opp med dette bildet over.</p><p>Men i løpet av dagen så skjer det noe med stemningen oss tre i mellom. Alt glir bare i ett og vi er i en kontinuerlig “flyt-sone” der vi ikke merker at vi jobber. Et ord tar et annet. En seng som er brukt på et annet bilde blir flyttet, og det samme med lampen. Jeg får satt bordet opp slik at det anonymiserer dem så godt det lar seg gjøre — ettersom identiteten er knekkende likegyldig for innholdet i bildet. Min tanke er å ta et bilde av menneskers mest intime stund. Uten at det blir tabloid eller pornofisert. Vil det la seg gjøre?</p><p>Mitt fremste ønske var å kunne formidle den utrolige hengivenheten som kan ligge mellom mennesker når de elsker med hverandre. Og å få det frem på en slik måte at seeren kan se det estetisk vakre i denne handlingen. At en får en slags innsikt i en situasjon av nærhet som vi alle ønsker å oppleve.</p><p>Det du ser i bildet, er det som skjer. Og av 1300 bilder fra denne halve timen, er det bare dette ene som er publisert. Paret har tillit til at jeg ikke kommer til å publisere noe som er “over kanten”. Eller som vil overeksponere dem ovenfor venner, kolleger eller fremtidig karrière. Det blir min oppgave å forvalte denne tiltroen fullt ut, selv om jeg kontraktsmessig har en blankofullmakt til å gjøre hva enn som faller meg inn.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*twuqfQNk1fzxWHV1c8QrRA.jpeg" /><figcaption>— BIRDS NEST —</figcaption></figure><p>Tillit er en forvirrende ting. Den synest så enkel i utgangspunktet — men når du prøver å beskrive det. Så kan du med ett oppdage at det er en illusjon. At du ikke har tillit, eller klarer å gi tillit til noen andre. Eller enda verre, om du ikke har tillit til deg selv og din egen kapasitet.</p><p>Jeg og Vibeke (bildet over) har jobbet sammen i snart et år nå. Gjennom dette året har vi bygget tilliten oss i mellom. Noen ganger overlater hun praktisk talt livet sitt i mine hender. Og veldig ofte, enhver kontroll over hva sluttresultatet vil bli. Hun velger å stole på meg. Men hver gang jeg publiserer et bilde, har det allikevel vert noe i henne som har knytt seg. Hun er forberedt på at reaksjonene kan kan inneholde ondsinnede kommentarer.</p><p>At det “tar av” — og at folk ikke vil skjønne hva bildet er. Og at en håndfull feminister fremstiller henne som dum, utnyttet eller den som ødela kvinnekampen i sin helhet.</p><p>Ikke minst — kan hun tenke at jeg vil jeg slutte å “passe på” ? Jeg følger nemlig opp de fleste av bildene mine dersom det oppstår debatter i Sosiale medier. Jeg forklarer og mener og passer på at om en eller annen av disse Trollene begynner — så er jeg på plass og tar meg av dem og oppkastet Deres.</p><p>Over tid har dette skjedd så mange ganger, at hun stoler på at jeg har kontroll. Og hun slapper mer og mer av selv i situasjoner som for andre virker absurde. For ikke lenge siden valgte hun plutselig selv å kaste seg inn i en debatt som oppstod rundt et bilde. Og jeg skal innrømme at jeg var stolt som en hane av henne da. Hun er normalt sett den lille mystiske typen som holder munn.</p><p>For mange av oss vil følelsen av usikkerhet vedvare over lang tid. Og vi vil bruke utrolige mengder med energi på å se ting an, kalkulere alle mulige ting som kan gå ad dundas. Vi vil forsøke å lese alle mulige signaler i den annen part på at det skal gå galt. Vi forbereder oss på å bli skuffet, forlatt, bli behandlet illojalt eller sveket. Skuffelse har gjerne vert din erfaring, og hvorfor skal ting endre seg ????? Så mye energi brukt på å bekymre seg……..</p><p>Vi snakker om tillit som en bygning som bygges sten på sten. Som om det er en struktur eller en ting. Men i den “bygningen” er det også noe med det å tørre å slippe taket. Og akkurat det medfører at de som tørr får en luksusgave. De slutter å tenke så mye. De slutter å bekymre seg om alle mulige negative ting som kan eller vil gå galt.</p><p><strong>Når du ser et bilde av en kvinne i tau, så er det ikke det du ser.</strong></p><p><strong>Du ser to ting: Hvor mye tillit hun har gitt meg, og hvor mye hun gav slipp på sine egne bekymringer og sin egen tvil. Du ser med stor sannsynlighet en person som har noe du selv gjerne ville hatt.</strong></p><p>Avsluttningsvis så oppfordrer jeg til å klikke DEL ikonet nederst til høyre på siden her, eller direkte på FaceBook om du synest denne bloggen er lesverdig, og om du kanskje nå sitter å gjør deg noen personlige tanker om temaet tillit.</p><p>De “personlige” bloggene mine blir lest mange 1000 ganger mer en både reiseskildringene og det fotorelaterte. Jeg velger å tro at det er fordi de tar opp temaer som flere kan kjenne seg igjen i. Uansett — ta en prat med noen om tillit. Det kan hende det er en god investering for deg selv.</p><p>Og hvordan det gikk med Sandra ??? Kanhende du får vite det i fremtiden. Men hun ble på et tidspunkt kjemperedd…..</p><p>Beste hilsner — Bjørn</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=55b6b20513f0" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
    </channel>
</rss>