<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?><rss xmlns:dc="http://purl.org/dc/elements/1.1/" xmlns:content="http://purl.org/rss/1.0/modules/content/" xmlns:atom="http://www.w3.org/2005/Atom" version="2.0" xmlns:cc="http://cyber.law.harvard.edu/rss/creativeCommonsRssModule.html">
    <channel>
        <title><![CDATA[Stories by Broenxyz on Medium]]></title>
        <description><![CDATA[Stories by Broenxyz on Medium]]></description>
        <link>https://medium.com/@broenxyz?source=rss-256f373924c0------2</link>
        <image>
            <url>https://cdn-images-1.medium.com/fit/c/150/150/0*3GmMsTQgqLVcfqXO.jpg</url>
            <title>Stories by Broenxyz on Medium</title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz?source=rss-256f373924c0------2</link>
        </image>
        <generator>Medium</generator>
        <lastBuildDate>Mon, 16 Nov 2026 21:43:30 GMT</lastBuildDate>
        <atom:link href="https://medium.com/@broenxyz/feed" rel="self" type="application/rss+xml"/>
        <webMaster><![CDATA[yourfriends@medium.com]]></webMaster>
        <atom:link href="http://medium.superfeedr.com/" rel="hub"/>
        <item>
            <title><![CDATA[Når sproget smelter væk]]></title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz/n%C3%A5r-sproget-smelter-v%C3%A6k-ff389177b42e?source=rss-256f373924c0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/ff389177b42e</guid>
            <category><![CDATA[nrk]]></category>
            <category><![CDATA[sprogpris]]></category>
            <category><![CDATA[foreningen-norden]]></category>
            <category><![CDATA[skam]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Broenxyz]]></dc:creator>
            <pubDate>Mon, 05 Dec 2016 15:30:11 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-12-05T21:12:48.124Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*TBEw3OF_nNGjh8iZ18kiTQ.jpeg" /></figure><h4>Det er, når vi glemmer, at vi ikke har sat undertekster til, at den virkelige kvalitet i Skam bliver tydelig.</h4><p><em>Av Julie Buur Trærup, journalist på Broen.xyz</em></p><p>I dag overrækker Foreningen Norden deres sprogpris til den norske serie <strong>Skam</strong>. Begrundelsen er, at <a href="https://www.nrk.no/kultur/_skam_-far-sprakpris-1.13258815"><strong>Skam fører Norden tættere sammen</strong></a> — og det er svært at sige imod. Aldrig før har danske seere været så optaget af en norsk ungdomsserie. Aldrig før har så mange af mine venner forsøgt at tale norsk sammen. Og aldrig før har jeg siddet på en bar om fredagen og set tv på min telefon, fordi jeg ikke kunne vente til næste dag. Danskerne reagerer i øjeblikket på nordmænd, som Even gjorde på danskere i det seneste afsnit.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*PhACeZtWEswFxl1L2qhQ8g.jpeg" /></figure><p>Juryen bag Sprogprisen mener, at serien har gjort den nordiske ungdom klar over det sprogfællesskab, de er en del af. Men det er ikke bare sproget, der gør Skam til en af de bedste nordiske ungdomsserier nogensinde. Reelt set taler de jo bare norsk. Godt nok skrevet, som unge nordmænd taler det — med en god mængde “norwenglish” ord og med en vished om det slang, de unge bruger. Det er blevet kult at tale norsk.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/500/1*wkUO9zyb_ulpyUYJ8aOokg.jpeg" /></figure><p>Der, hvor Skam brillerer, er måske endnu mere i det skrevne sprog. Julie Andem har en klar forståelse af, hvor meget kommunikation, der foregår online. Det er ikke blot i de små teasere, vi får imellem afsnittene, men også i de scener, som er larmende stille; når karaktererne sender sms’er, Facebook-beskeder eller ligger i sengen og søger Googles svar på de spørgsmål, de kæmper med. Selv som 27-årig dansker kan jeg læse, hvor meget sproget rammer plet.</p><p>Skam gør sig fortjent til al den hæder, den modtager. Men det skyldes altså ikke kun udbredelsen af sprogforståelse. Det er ikke kun, fordi danskere pludselig ved, hvad vors og doruller betyder, eller fordi vi klæder os ud som Jonas eller Sana, når det er Halloween. Det, der binder os sammen, er forståelsen af en nordisk ungdom, som ligner hinanden på tværs af grænser. En ungdom som vi kan relatere til, uanset om vi er midt i den, på vej ud af den eller står langt på den anden side.</p><p>Uanset om vi er generation x, y eller z. Norsk, dansk eller svensk.</p><p>At mange danske unge nu har en bedre forståelse af det norske sprog er en bonus. Men den egentlige magi opstår, når man som dansker opdager, at man ikke har haft de norske undertekster slået til, fordi man er blevet opslugt af historien. Det er, når sproget smelter væk, at vi rykker os tættere på hinanden.</p><h3><strong>Den danske besættelse</strong></h3><p>Danskerne var seriens første udenlandske gidsel. Svenskerne skulle eftersigende være på vej. Ligeledes breder serien sig til andre europæiske lande, såvel som resten af verden. Skams sprog taler altså ikke blot til de 16-årige nordmænd, der var målgruppen.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*avbN3JkxLl2QVHalG9mhQg.jpeg" /></figure><p>Danskerne er dog alligevel utvivlsomt dem som har taget serien mest til sig, og det er Facebook-gruppen <a href="https://www.facebook.com/groups/1347116358633409/?fref=ts"><strong>Kosegruppa DK</strong></a> det tydeligste eksempel på. Gruppen har i skrivende stund 13.648 medlemmer. Her deles billeder fra folk, der tager på “Skam-udflugt” til Oslo, historier om at få bøde i toget, fordi man var for opslugt af serien til at huske at købe billet, historier om, hvordan ens kræftsyge mor er begyndt at se Skam, fordi hun så kan tale med, når hun kommer ud af hospitalet. Gruppen er et rart (på både den norske og den danske måde) sted på internettet. Med alt hvad det indebærer af memes og fandom. Og så skaber gruppen selvfølgelig også det, som internettet er bedst til: overanalyserede konspirationsteorier.</p><blockquote>Betyder Romeo og Julie referencen, at Even skal dø? Hvad har Julia Roberts og Richard Gere med det hele at gøre? Hvad er det med tallet 21:21? Er Evens forelskelse et resultat af hans mani eller er den ægte?</blockquote><p>Hvis man vil diskutere spørgsmål som disse, så er Kosegruppa DK et godt sted at starte. Og så gør gruppen i sig selv også det som Foreningen Norden mener, at Skam gør. Nemlig binder os sammen. Både med de norske medlemmer, der gerne hjælper danskerne med, at forstå at 75 kr. altså ikke er dyrt for en kebab (med sodavand) eller hvis vi ikke forstår forskel på, hvornår man skriver drit og dritt. Men gruppen binder også andre ligesindende sammen. I Kosegruppa DK fortæller folk ærligt om deres oplevelser med mani, om <a href="http://politiken.dk/debat/debatindlaeg/ECE3495310/skam-har-gjort-mig-til-en-44-aarig-voksenteenager/"><strong>at føle sig som en 44-årig voksenteenager</strong></a>, om at være pårørende til mennesker med psykiske lidelser og om den kærlighed, som de så inderligt håber bliver forløst i løbet af de næste to uger. Serien skaber altså samtaler på tværs af Norden om de problemer, som ungdommen roder med.</p><h3>Hvad skal vi nu skamme os over?</h3><p>Over weekenden har flere af de dedikerede fans grædt med Isak og Even. En minoritet med Sonja. Selv begyndte jeg at se Skam, da 2. sæson var i gang. Her blev jeg mest fænget af det historieforløb, der var omkring pigernes forvrængede kropsbillede. Mest af alt fordi jeg selv har været der. Ligesom flere jeg kendte også var det, dengang vi gik i gymnasiet. Jeg har ligesom Vilde også følt, at jeg ikke var fin nok. Og jeg har ligesom Noora oplevet, hvordan det er, når ens venner kommer en til undsætning og får en overbevidst om, at ens krop trenger potet.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*fJniAkJ44lmhvvCrXE0s8g.jpeg" /></figure><p>På samme måde, sidder der tusindvis af unge, som kan spejle sig i seriens mange andre problematikker. Det gør mig glad at vide, at der er unge mænd, som tidligere ikke har følt sig repræsenteret af de desværre ofte stereotype fremstillinger af homoseksualitet, som nu har nogen at spejle sig i. Derfor krydser jeg også fingre for, at det er i næste sæson, vi får et mere helt billede af Sana, og hvad det kan indebære at være ung, kvindelig muslim i et nordisk land.</p><h3>“Ikke si sånt”</h3><p>16.december ruller det sidste afsnit over skærmen. Og ligesom vi flyttede os videre fra problemerne i de forrige sæsoner, skal vi til at gøre os klar til at gøre det samme med Isak. I første sæson endte Eva med at stå på egne ben. I anden sæson vendte William om i bilen. Og nu venter vi alle sammen på endnu en forløsning. En happy ending. At Even får det bedre. At Isak kommer ud af sengen og til julekoncert med sine accepterende forældre.</p><p>I øjeblikket holdes seeren hen på en næsten torturlignende måde. To sms’er er det blevet til siden lørdag. I denne weekend har flere af os været Isak. Med tonsvis af spørgsmål om, hvordan Even har det, og hvordan det hele kommer til at gå. Som Even sagde i klippet<strong> </strong><a href="http://skam.p3.no/2016/12/02/1515-0101/"><strong>15.15–01.01</strong></a>, som er blevet kaldt Skam’s version af Red Wedding:</p><p>”Du vet den eneste måten å ha noe i uendelig tid, er det å miste det”.</p><p>Og Isak svarer på alles vegne: ”Ikke si sånt”.</p><p>Men måske er det i virkeligheden Julie Andems kommentar til os, om at vi skal til at give slip på Isak og Evens historie.</p><p>…Eller også har jeg brugt for meget tid i Kosegruppa.</p><h3>Hele vejen rundt om skam</h3><p>Selvom der er mange, der begræder, at historien mellem Isak og Even skal til at slutte, så er det skift bærende for, at serien kan fortsætte med det, den gør allerbedst — nemlig at vise os forskellige sider af det at være ung. Derfor håber jeg inderligt, at Julie Andem ikke lytter til dem, som vil have en sæson mere fra samme synsvinkel.</p><p>Igennem tre sæsoner har alle seere været igennem en metamorfose. I første sæson var vi Eva, som kæmpede med sin egen usikkerhed. Så blev hun den irriterende, som drak sig for fuld for ofte. Så blev vi Noora, der kæmpede mod skammen over at blive forelsket i den kjekkeste og kuleste fyr i hele 3. klasse. Så blev hun den whiny roommate. Og nu er vi Isak, der kæmper med at stå ved den person, han egentlig er. På allerfineste vis skifter vi perspektivet fra en til en anden. <em>”Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.”</em> står der på Nooras væg. Man kunne fristes til at tro, at dette har været mantraet for hele serien.</p><p>Igennem det skiftende perspektiv kommer vi nemlig til at forstå, hvorfor Isak sladrede om Evas utroskab, hvorfor Noora holdt sig tilbage i forhold til snak om sex og Eskild fik givet de seere, der ellers syntes han var en tand for meget, en kærlig opsang, da han i en tale til Isak forsvarede retten til at være præcis den man er.</p><p>Og så er det jo sådan set ligegyldigt, om man taler norsk eller dansk.</p><p>Jeg kunne ikke være mere enig med Foreningen Norden i, at Skam har fortjent årets sprogpris. Men Skam er meget mere end sproget. Serr.</p><blockquote>Skrevet af Julie Buur Trærup, journalist på Broen.xyz.</blockquote><blockquote>Foreningen Norden uddeler sprogprisen kl. 17, d. 5. december. Hilde Sandvik, chefredaktør på Broen.xyz, har siddet i juryen.</blockquote><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=ff389177b42e" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Hva om Donald Trump har rett?]]></title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz/hva-om-donald-trump-har-rett-2bc9bb649708?source=rss-256f373924c0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/2bc9bb649708</guid>
            <category><![CDATA[donald-trump]]></category>
            <category><![CDATA[journalistikk]]></category>
            <category><![CDATA[generasjonskløft]]></category>
            <category><![CDATA[mistillit]]></category>
            <category><![CDATA[demokrati]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Broenxyz]]></dc:creator>
            <pubDate>Fri, 02 Dec 2016 13:45:10 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-12-04T16:02:28.506Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*JsgD5q3OOXpgaKthzj3pGw.jpeg" /><figcaption><a href="https://www.flickr.com/people/50125742@N07">Anthony Albright</a> — <a href="https://www.flickr.com/photos/anthonyalbright/30809798152/">Anti-Trump Demonstration</a></figcaption></figure><h4>Den største trusselen mot demokratiet er ikke falske nyheter, men noe mye farligere.</h4><p><em>Av Hilde Sandvik, sjefredaktør og grunnlegger av Broen.xyz</em></p><p>I ukene etter det amerikanske valget anes en desperat, på grensen til tryglende, tone i mediene: Please fortell oss at alt vil bli ved det gamle, at det går seg til.</p><p>Men for hver gang en minister blir utnevnt, er det som en ny kloss faller på plass. Vekten er snart umulig å bære for den som håper på status quo. Man tar seg i å le lett hysterisk over banale vitser, av den kommende presidentens <a href="http://www.washingtonexaminer.com/read-pakistans-statement-about-trump-that-has-everybody-talking/article/2608535?custom_click=rss"><strong>telefonsamtaler med kollegaer verden over</strong></a>: It´s fantastic.</p><p>Igjen på slagmarken sitter de tradisjonelle mediene som ikke lenger bare blør, men fossblør, etterhvert som den ene journalistfiendtlige personen etter den andre blir lukket inn i Det hvite hus — til inspirasjon for populistiske partier verden over.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1002/1*q8nOEaQdeQF_fBwCd7s8MA.png" /><figcaption>Norges finansminister Siv Jensen på Facebook.</figcaption></figure><p>Man ser det også tydelig her nord: De amerikanske valglokalene var knapt lukket før norske Fremskrittspartiets toppolitikere begynte å oppføre seg mer aggressivt. Det toppet seg da selveste partileder — og finansminister — Siv Jensen postet en tiggekampanje på Facebook, ledsaget av ordene: ”Gi et bidrag for en streng innvandringspolitikk”. På bildet — med ryggen til — sto en ung mann med hendene i jern på ryggen.</p><p>At hun er finansminister — med ansvar for å forvalte Norges pengesekk — lot ikke til å affisere henne. Hennes partikollegaer responderte med hjerter. Partiet har siden klatret på meningsmålinger, godt hjulpet av en annen utagerende statsråd, <a href="http://www.aftenbladet.no/innenriks/-Sylvi-Listhaug-bryter-egen-strategi-mot-hatytringer-534361b.html"><strong>integreringsminister Sylvi Listhaug</strong></a>.</p><p>Den vestlige verden opptrer i øyeblikket som mannen som har levd med sammenknepne lepper og streng selvkontroll hele livet. Så blir han gammel og dement, mister alle hemninger, og begynner å skjelle og banne.</p><p>De amerikanske mediene slikker sårene og skriver stadig heftigere lederartikler etterhvert som kontorene i Det hvite hus fylles opp. Men tilsynelatende til ingen nytte. Allerede første dag av sin takketurné brukte <a href="https://www.theguardian.com/us-news/2016/dec/01/donald-trump-victory-tour-ohio-speech-hillary-clinton-media"><strong>Donald Trump til å skjelle ut ”den uærlige pressen</strong></a>”.</p><p>Men hva om det er slik at journalister, satt til å fortelle historier om virkeligheten, har sittet så lenge inne på kontorene at vi er blitt irrelevante?</p><p>Da jeg nylig leste Åsne Seierstads bok ”To søstre”, om to norsk-somaliske søstre som lot seg rekruttere av IS og reiste til Syria, slo det meg at boken blottstiller journalister — viser frem unnlatelsessyndene våre: Hvor mye vet vi om de miljøene jentene har ferdes i — hvorfor lar vi oss sjokkere?</p><p>Gjennom boken møter vi lærere, som burde ha sett, vi møter venner, som burde ha ant. Men først og fremst leser vi en historie som aldri er fortalt før. Hvorfor er det slik?</p><p>En bekjent av meg, som jobber som lærer i en Oslo-skole i en av de innvandrertette drabantbyene, sukket nylig: ”Jeg blir mer og mer sosiallærer, stadig mindre faglærer”. Hun la til: ”Dette kan vi ikke snakke høyt om, men jeg og mine kvinnelige kollegaer opplever det samme: Guttene har ikke respekt for kvinner — de læres opp til ikke å ha det hjemme.”</p><p>Hvem forteller <em>den</em> historien? Ikke i overskrifter, for det skjer jo. Men hvem tar på seg jobben det er å dykke dypere ned i slike samtidsskildringer: Hvor kommer holdningene til kvinnene fra? Hvordan skal de møtes, og <em>kan</em> de i det hele tatt møtes?</p><p>Da Københavner-eliten ble tatt på sengen av Dansk Folkepartis fremgang i valget i fjor, var selverkjennelsen at man slett ikke hadde fanget opp signaler fra resten av landet. Irritasjonen over å bli oversett fra hovedstaden førte til overskriften: “<a href="https://www.information.dk/debat/2015/06/foerst-pisser-paa-bagefter-siger-lugter"><strong>Først pisser de på os, bagefter siger de, at vi lugte</strong></a>r”.</p><p>Altfor få er de journalistene som tar bussen ut av Oslo sentrum og ser byen endre seg mens man kjører mot øst. Hvor sneversynt pressen er, ble tydelig da avisen <a href="http://nordnorskdebatt.no/article/norge-sett-gimle-terasse"><strong>VG nylig presenterte 31 kvinnelige ferske spaltister</strong></a> — samtlige hadde adresse i Oslo. Det er ikke særlig bedre i København og Stockholm.</p><p>Og når journalister en gang i mellom er ute — hva møter de? Et kobbel av informasjonsarbeidere som skal passe på at historiene som fortelles fra myndighetene ikke kommer skeivt ut.</p><p>Politikere fendres opp av konsulenter, budskap fra næringslivet tilpasses og justeres. Jeg har tidligere skrevet at <a href="https://medium.com/@broenxyz/derfor-m%C3%A5-journalister-v%C3%A6re-aktivister-f58bc4899104#.vpahevcbz"><strong>dagens journalister må være aktivister på vegne av det frie ord</strong></a><strong>. </strong>Spørsmålet er om det går altfor sent opp for oss at journalistikken i tiår har blitt dyttet i stadig mer ufri retning. I mellomtiden er omverden i ferd med å miste hemninger og — enda mer skremmende — troen på demokratiet.</p><p>For når det slår sprekker i grunnmuren til den fjerde statsmakt, er det signal om at noe langt mer alvorlig er i gjære. Det vi opplever i etterdønningene etter valget i USA, er en mistillit til hele det fundamentet vårt demokrati hviler på. Under mistilliten bobler en annen utvikling få til nå har snakket om: En verden der generasjonskløftene kommer til å øke i styrke — og der en hel generasjon unge er i ferd med å gi opp — på vei inn i voksenlivet.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*amkCbNMLnJzmhFfNjaAv1Q.png" /></figure><p>I januar presenteres en forskningsrapport som bør skylle som isvann gjennom årene på demokratisk anlagte borgere. Forskere ved Harvard University og University of Melbourne har <a href="http://qz.com/848031/harvard-research-suggests-that-an-entire-global-generation-has-lost-faith-in-democracy/"><strong>kartlagt demokratisyn blant unge i Europa og USA </strong></a>. Funnet, som blir publisert i januar, er nedslående. I en artikkel i amerikanske Quartz denne uken antydes det at en hel generasjon er i ferd med å miste troen på demokratiet som styreform. Unge har blitt mer kyniske og har mindre tro på at de kan gjøre noe for å påvirke. Og det er i millenniumsgenerasjonen at demokratitroen er svakest: De er mindre motstandere av militærkupp enn de eldre. Bare en tredjedel ser på menneskeretter som noe ”absolutt essensielt”. Mer enn en fjerdedel av unge amerikanere mener at frie valg ikke er viktig. På 1990-tallet rapporterte både unge og eldre at de var interessert i politikk — slik er det ikke lenger.</p><p>Konsekvensene av denne nedslående trenden ser vi nå — med Brexit og valget av Donald Trump — to valg der svært mange unge valgte <em>ikke</em> å stemme.</p><p>Så hva om Donald Trump har rett? At journalister ikke har vært på ballen. Vi har ikke fanget opp — eller har i for liten grad vært opptatt — av å skjønne hvor stor tillitsbristen er mellom de styrende og de styrte. Og hvor alvorlig det er at de yngste mister motet.</p><p>For om det er noe som kan komme til å endre det politiske landskapet, så er det dette: en generasjon unge mennesker uten tro på fremtiden.</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=2bc9bb649708" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Historien om et satans lille ord]]></title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz/historien-om-et-satans-lille-ord-ba5461b65197?source=rss-256f373924c0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/ba5461b65197</guid>
            <category><![CDATA[jacob-mchangama]]></category>
            <category><![CDATA[pierre-colligno]]></category>
            <category><![CDATA[fredrik-stjernfelt]]></category>
            <category><![CDATA[ytringsfrihed]]></category>
            <category><![CDATA[kritik]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Broenxyz]]></dc:creator>
            <pubDate>Fri, 11 Nov 2016 10:17:33 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-11-11T10:41:06.880Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1000/1*lSZb3zszCuonaNMKkdZS0Q.jpeg" /></figure><h4><strong>Hvad har N.F.S. Grundtvig, PH og Flemming Rose til fælles? Og hvorfor er ytringsfrihed i det hele taget så vigtig? En ny bog om ytringsfrihedens historie i Danmark giver svarene.</strong></h4><p><em>Af Pierre Collignon, journalist og tidligere chefredaktør for Jyllands-Posten</em></p><h4>Hvorfor ytringsfrihed?</h4><p>Det er et spørgsmål af eksistentiel karakter for et samfund, og det er det spørgsmål, som afslutter forfatterne Jacob Mchangama og Frederik Stjernfelts nye bog, <a href="https://www.saxo.com/dk/men_frederik-stjernfeltjacob-mchangama_haeftet_9788702216172"><strong>MEN, om ytringsfrihedens historie i Danmark</strong></a>.</p><p>Andre spørger også: Hvorfor den forpulede ytringsfrihed? Er den overhovedet truet? Bliver den ikke også misbrugt? Kan vi ikke bare tage lidt mere hensyn til hinanden? Lad os nu få fred, kunne man fristes til at mene efter mere end et årti med danske diskussioner af Muhammed-tegninger, terror og trusler mod demokratiet.</p><p><strong>Les om ny norsk bog </strong><a href="http://www.aftenposten.no/kultur/Historieprofessor-Kjetil-Jakobsen--Ytringsfriheten-er-i-krise---igjen-608161b.html"><strong>om ytringfrihed</strong></a><strong>.</strong></p><p>Forfatternes ståsted er kendt: De forsvarer ytringsfriheden først og fremmest ud fra et moralsk argument om, at ingen har ret til at begrænse det enkelte individs tankevirksomhed og dermed heller ikke udtrykket af disse tanker.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/486/1*yDLpQPzdlQBJpYrrrRPTyQ.png" /><figcaption><a href="https://www.saxo.com/dk/men_frederik-stjernfeltjacob-mchangama_haeftet_9788702216172"><strong>Ytringsfrihedens historie i Danmark</strong></a><strong> udkommer i dag.</strong></figcaption></figure><p>At ytringsfriheden også kan spille en gavnlig rolle for samfundsudviklingen, er vigtigt, men skulle dette utilitaristiske argument komme i konflikt med den moralske forpligtelse, vælger Mchangama og Stjernfelt side til fordel for individets ret til tale, tegne, synge eller hvad den enkelte nu har lyst til. De skelner skarpt mellem ord og handlinger — og mener derfor, at retten til at ytre sig kun kan begrænses, når man opfordrer til alvorlige forbrydelser, truer med vold, fremsætter grove og usande sigtelser eller meget direkte truer den nationale sikkerhed.</p><blockquote>Når jeg stod på sprogcentre og diskuterede ”Life of Brian” med syrere eller andre nyankomne, tænkte jeg nogle gange på, at man også kunne sætte visse danske folketingspolitikere eller debattører på skolebænken.</blockquote><p>Mchangama og Stjernfelt har hver for sig spillet store roller i den danske ytringsfrihedsdebat de senere år. Juristen Mchangama har gjort det i spidsen for tænketanken Justitia, mens idehistorikeren Stjernfelt har sat dagsorden med en lang kommentator- og forfattervirksomhed. Nu har de slået sig sammen for at frembringe en detaljeret og velargumenteret gennemgang af den danske ytringsfriheds historie fra den lutherske reformation til vore dage. Bogen er med sine næsten tusind sider et værk af stor dokumentarisk værdi, og forfatterne håber, at den også vil have en pædagogisk værdi. Det håb deler jeg, og lad mig derfor indskyde nogle bemærkninger om denne anmelder.</p><p><strong>Frederik Stjernfelt om </strong><a href="https://www.information.dk/kultur/2013/06/anstaendige-misforstaar-ytringsfriheden"><strong>de anstendige og ytringsfrihed</strong></a></p><p>Jeg var med til at dække ytringsfrihedsdebatten på Jyllands-Posten Muhammed-krisen igennem, og jeg <a href="http://jyllands-posten.dk/skole/detfrieord/ECE8367448/det-frie-ord/"><strong>har også engageret mig med et undervisningsprojekt om udviklingen af den danske ytringsfrihedstradition</strong></a> med flygtninge som målgruppe.</p><p>Når jeg stod på sprogcentre og diskuterede ”Life of Brian” med syrere eller andre nyankomne, tænkte jeg nogle gange på, at man også kunne sætte visse danske folketingspolitikere eller debattører på skolebænken for at tale om de principper, som for mig har været børnelærdom: <strong>At man må gøre grin med både Gud, konge og flag. At nazister naturligvis må have deres egen radio. At kunstnere naturligvis må male Jesus med stiv pik. Og selvfølgelig — at præster, imamer og andre prædikanter må prædike frit.</strong></p><p>Ytringsfrihedens historie viser, at der ingen ende er på de angreb, som kan indskrænke den frie tale ud fra alle mulige hensyn, og det er også det gennemgående tema i Mchangama og Stjernfelts bog. ”Vi tror på ytringsfrihed, men” … enevælden er ikke til diskussion, Luthers lære er hellig, satiriske socialdemokratiske blade må konfiskeres, vi må tage hensyn til sædeligheden, til Hitlertyskland, til ordentligheden … og vi må vise en særlig respekt for religiøse mindretal.</p><blockquote>Ytringsfriheden kan blive angrebet fra alle sider, og folk har det med at ændre standpunkt til ytringsfriheden, alt efter om de kan lide den ytrede holdning eller ej.</blockquote><p>Mchangama og Stjernfelt genopliver de historiske “men-”diskussioner; fejde for fejde med skildringer af censursager, lovgivning og debatter gennem årene. Deres bog viser, hvordan skikkelser som Holberg, Struensee, P.A. Heiberg, Grundtvig, Orla Lehmann, Georg Brandes, Louis Pio, PH (Poul Henningsen red. mrk) , Hal Koch, Alf Ross og mange andre gennem tiden har påvirket debatten om ytringsfrihedens grænser.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/422/1*bfszWJQ2l66UmIp3vl2wSw.jpeg" /><figcaption>Frederik Stjernfelt</figcaption></figure><p>Man kan indvende, at bogen er for lang og indeholder for mange eksempler på censur, som minder om hinanden. Fordelen er, at man dermed kan bruge bogen som opslagsværk, men vigtigst er naturligvis, at man får den samlede fremstilling, som også viser historiens røde tråd om ytringsfrihedens betydning for vores samfund.</p><p>Bogen kan ses som et indlæg i debatten om ytringsfrihedens oprindelse. Er ytringsfriheden en særlig dansk værdi? Ja, hvis man fx spørger Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard. Nej, argumenterer Mchangama og Stjernfelt. Den er en universel værdi, og selv om en stemme som Grundtvigs har været afgørende for udviklingen af en dansk ytringsfrihedsforståelse, skal inspirationen først og fremmest findes hos oplysningstænkere.</p><p>Mchangama og Stjernfelt får også relativiseret Luthers ”toregimentelære” om skelnen mellem et åndeligt og et verdsligt regimente. I al fald skal man ikke bilde nogen ind, at reformationen i Danmark førte til en adskillelse af kirke og stat — tværtimod førte den til oprettelsen af en stærkt undertrykkende konfessionel stat.</p><blockquote>Samme slags ”tone”-argumenter mødte Jyllands-Posten som bekendt i udbredt omfang efter trykningen af Muhammed-tegningerne i 2005.</blockquote><p>Mødet mellem religion og ytringsfrihed har vedholdende været konfliktfyldt, og Mchangama og Stjernfelt fremdrager de oplagte historiske paralleller mellem 1840’ernes forfatningsdebatter om blasfemi og nutidens diskussioner om Muhammed-tegningerne.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/396/1*q1CSqfmRnuy2JQsQ-6myWg.jpeg" /><figcaption>Jacob Mchangama</figcaption></figure><p>Her kæmper nutidens debattører om den historiske arv. Fx har litteraten Hans Hertel <a href="http://www.b.dk/boeger/hans-hertel-ph-en-biografi"><strong>i sin store PH-biografi</strong></a> kritiseret Flemming Rose for at støtte sig til både Grundtvig og PH i sit forsvar for publiceringen af Jyllands-Postens Muhammed-tegninger. Hans Hertel refererer fra en folketingsdebat Grundtvig for at gå ind for at kriminalisere spot af religioner, men det er for Mchangama og Stjernfelt regulær historieforfalskning. Grundtvig argumenterede tværtimod vedholdende for, at ytringsfriheden og særligt religionskritikken skulle have vide rammer, og Hertel kan ifølge Mchangama og Stjernfelt kun nå til sin misvisende fremstilling ved at citere Grundtvig ude af kontekst.</p><p>Man kommer således vidt omkring.</p><p>Hvordan skal demokratiet forholde sig til demokratiets fjender? Bogen fører læseren grundigt ind i den store demokratidebat, som Koch og Ross stod centralt i efter Anden Verdenskrig. Skulle demokratiet ikke have lov til at forsvare sig mod nazistisk propaganda? Spørgsmålet splittede venstre- og højrefløj på kryds og tværs, ligesom man ser det i dag med debatten om islamisters ytringsfrihed.</p><p>Hvordan har Danmark reageret på pres udefra? Her bliver ytringsfriheden ikke kun et spørgsmål om formalia, men også om en reel grad af frihed eller mangel på samme. Som da et sikkerhedsmæssigt udsat Danmark i 1930’erne lod sig presse af sin store sydlige nabo til at undertrykke kritik af Hitlers nazistiske styre. Eller da en avis som Jyllands-Posten i en leder i 1967 kritiserede Aktuelt for at have bragt en satirisk tegning af Mao med ”racemæssige overtoner”.</p><p>Samme slags ”tone”-argumenter mødte Jyllands-Posten som bekendt i udbredt omfang efter trykningen af Muhammed-tegningerne i 2005.</p><p>Mchangama og Stjernfelts gennemgang af Muhammed-krisen bidrager ikke med nye detaljer om begivenhederne, men debatten bliver sat i en historisk ramme, og det har værdi. Som når man kan se kontinuiteten i holdningerne blandt teologer og i den lutherske verdensorganisation LWF, der ikke tøvede med at slutte sig til radikale islamisters krav om en ”ansvarlig” brug af ytringsfriheden, når den vedrører religion. Hermed fulgte lutheranerne en tradition, som går helt tilbage til reformationen.</p><p>Hvad der overrasker Mchangama og Stjernfelt i højere grad, er den lethed, hvorved store dele af den vestlige opinion, regeringen i USA samt organisationer som FN og EU var parat til at ofre principper om ytringsfrihed for at dæmpe konfrontationen med mellemøstlige diktaturer under Muhammed-krisen. Her kan den nære fortid naturligvis også tjene som spejl, og bogens forfattere fremhæver skiftende danske regeringers evne til under Den Kolde Krig at holde fast i ytringsfriheden. Man afviste dengang både pres udefra (Moskva) om at undertrykke kritik af Sovjet — og hjemmefra om at begrænse danske kommunisters ret til at agitere for afskaffelse af demokratiet.</p><blockquote>Samme konsekvente forsvar for ytringsfriheden finder man ikke i dag, når islamkritikere forsvarer retten til at karikere profeten Muhammed og på samme tid vil forbyde modtagelse af tv-signaler fra Al-Jazeera i danske ghettoområder.</blockquote><p>Læsere, der ikke måtte dele Mchangama og Stjernfelts syn på ytringsfriheden, kan også drage nytte af deres bog, da den udgør en imponerende videnssamling om emnet, men det er klart, at man undervejs må tåle, at forfatterne har et ærinde.</p><p>De vil grundlæggende gøre op med ”men”-argumenterne, og de vil advare mod, at man opstiller forventninger til ytringsfriheden. For de to er ytringsfriheden en værdi i sig selv. Den behøver ikke at gøre en bestemt nytte; at styrke demokratiet, at understøtte en religiøs lære eller at fremme integrationen. <strong>Ytringsfriheden er forudsætningen for de andre demokratiske borgerrettigheder, og den har derfor forrang.</strong></p><p>Og ja, brug af ytringsfriheden kan føre til både provokationer og grovheder, for som Poul Henningsen skrev i 1939:</p><p><strong>”Hvis der ikke foregår udskejelser og misbrug af trykkefriheden, så har vi ingen”.</strong></p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=ba5461b65197" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Som om en mann kunne skape seg selv]]></title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz/som-om-en-mann-kunne-skape-seg-selv-f63d11ebff3e?source=rss-256f373924c0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/f63d11ebff3e</guid>
            <category><![CDATA[inger-merete-hobbelstad]]></category>
            <category><![CDATA[coriolanus]]></category>
            <category><![CDATA[shakespeare]]></category>
            <category><![CDATA[politikk]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Broenxyz]]></dc:creator>
            <pubDate>Wed, 09 Nov 2016 10:31:07 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-11-09T10:33:33.891Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*v-0IsKkD1DFpOs1n0gEnmg.jpeg" /><figcaption><strong><em>Coriolanus viser hvordan folkestyre kan bikke over i pøbelvelde, hvordan populister som er bedre til å spinne renker enn å styre kan ri til topps på en bølge av folkelig raseri, skriver Inger Merete Hobbelstad, forfatter av boken “Å leve med Shakespeare”.</em></strong></figcaption></figure><blockquote><strong><em>Sist uke kom Inger Merete Hobbelstads bok “Å leve med Shakespeare” (Tiden Norsk Forlag). Broen.xyx publiserer i dag kapitlet om det mindre spilte stykket Coriolanus.</em></strong></blockquote><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/290/1*eSDu7SUHQBhvsuN7_Axhwg.png" /></figure><blockquote><strong><em>“Coriolanus viser hvordan folkestyre kan bikke over i pøbelvelde, hvordan populister som er bedre til å spinne renker enn å styre kan ri til topps på en bølge av folkelig raseri, og hvordan de som fjerner seg for langt fra problemer i sin tid skaper et vakuum som destruktive krefter vil fylle. Coriolanus et en komplisert skikkelse, han forakter folket han vil styre, men med sine rigide prinsipper blir han et lett bytte for de som vet hvordan de skal manipulere folkets følelser.”</em></strong></blockquote><blockquote><strong><em>Inger Merete Hobbelstad</em></strong></blockquote><p>I</p><p>Da jeg kom skyflende inn på kjøpesenteret den januarettermiddagen, med skjerfet slepende i bakken og vesken fuktig av sludd, og fant stedet der jeg skulle møte opp, ble jeg overrasket over å se at det allerede var noen der. Et middelaldrende ektepar satt på gulvet og så opp på meg med innforståtte øyne.</p><p>Den gamle murbygningen i Soho i London huser både et butikkompleks og det lille teatret som heter Donmar Warehouse. Den som ikke har billetter til kveldens forestilling, kan troppe håpefullt opp en stund før den begynner, for kanskje å få kjøpt en uavhentet billett. Det er ikke noe annet sted å vente enn det glatte, grelt belyste gulvet utenfor døren som går inn fra kjøpesenteret.</p><p>I desember 2013 var det premiere på Coriolanus. Oppsetningen hadde øyeblikkets mann, Tom Hiddleston, i hovedrollen; den vakre skuespilleren med brønnblått blikk som ble sagt å føre seg med elegansen til en ung Peter O’Toole. Plakatene presenterte ham i lokkende bar overkropp, kritikerne hadde vært over seg, og alle forestillinger var brått utsolgt.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/960/1*vYRA-sFJIoEi5wlgZPqcVw.jpeg" /></figure><p>Jeg hadde dratt til London likevel. Da jeg praiet drosjen fra Knightsbridge tre timer før forestillingsstart, var jeg sikker på å være den første i køen. Men jeg var altså nummer tre. Og like etter at jeg hadde satt fra meg posene, bedt ekteparet passe plassen min og gått for å kjøpe kaffe fra kjedesjappa i kjelleretasjen, kom nummer fire. Jeg så henne fra kaffekøen. En spinkel, asiatisk jente med rosa genser og høye, sorte stilettstøvletter. Da jeg litt unnskyldende slo meg ned på plassen foran henne, spurte jeg om hun trodde vi kom inn. Hun håpet det, sa hun, tidligere samme uke hadde hun vært der en time før og ikke fått plass, så hun ville være sikker denne gangen. Hun mener alvor, tenkte jeg.</p><p>Nummer fire hadde et navn. Hun het Alice og holdt på med doktorgraden sin i jus ved London School of Economics. Hun hadde nylig vært seks måneder i Haag og jobbet som praktikant for forsvarerteamet til Radovan Karadžić, som sto overfor elleve siktelser for krigsforbrytelser. Alice hadde lest mye Shakespeare. Kjærlighetspoesi som Romeo og Julie fikk henne imidlertid bare til å fnyse. «Dette her», sa hun og nikket mot døren som kanskje skulle føre oss inn i teatret. «Dette er hva det egentlig handler om.»</p><blockquote>Historien om ham blir også en diskusjon om lederskap, og om hvilke egenskaper som fører en leder ut i hengemyra når situasjonen tilspisser seg. Det dreier det seg også om noe utagerende og maskulint som har problemer med å finne seg til rette når det ikke lenger finnes naturlige utløp for slike instinkter.</blockquote><p>II</p><p>Coriolanus handler om krig og makt. Det er et voldsomt, støyende skuespill, det foregår i militærleirer og på gater og torg, eller i overklassehjem der politikere og hærførere forsøker å finne ut av hva de skal gjøre for å holde sitt eget samfunn sammen eller lykkes med å ødelegge et annet. Det er et politisk drama som blir et psykologisk drama. Det er fullt av motsetninger og spenninger: mellom befolkningen i en bystat og en ytre fiende, mellom den samme bystatens overklasse og underklasse, og mellom rivalene i det førende sjiktet av samfunnet. Der kjemper opportunistene, de som bruker alle midler for å komme seg til toppen, med de kompromissløse og uforsonlige, de som utfordrer alt og alle snarere enn å jenke seg.</p><p>Det er særlig Coriolanus som ikke firer. Han skal også bli nødt til å slåss med seg selv. Historien om ham blir også en diskusjon om lederskap, og om hvilke egenskaper som fører en leder ut i hengemyra når situasjonen tilspisser seg. Det dreier det seg også om noe utagerende og maskulint som har problemer med å finne seg til rette når det ikke lenger finnes naturlige utløp for slike instinkter.</p><p>Selve fortellingen i Coriolanus er fjern i både tid og sted. Historien Shakespeare brukte, fant sted i det antikke Roma: ikke Augustus’ eller Neros skinnende søyleby, ikke en dynamisk ekspansjonsmakt eller et dekadent verdensrike. Dette er tidligere, på en tid da romerne var et lite folk på den italienske halvøya, uten klare grenser mellom seg og de andre folkegruppene som holdt til på samme flik av land. I år 509 f.Kr. hadde romerne gjort opprør og fordrevet sin syvende og siste konge, Tarkvin den hovmodige, og etablert et famlende førsteutkast til det som skulle bli den romerske republikken.</p><p>For å beskytte seg mot nye tyranner, skapte romerne et system basert på maktfordeling og maktrullering: Statens øverste menn var to konsuler, som ble valgt av sin egen stand for ett år om gangen, med senatet som en rådgivende forsamling av tidligere embetsmenn. Alle embetsmennene tilhørte tidens adel, patrisierne. De gamle, førende slektene holdt hardt på sine privilegier, og årene etter Tarkvins fall var preget av de såkalte stenderkampene, der de vanlige borgerne, plebeierne, sloss for å få være med og styre. På pragmatisk, romersk vis ble det hele sakte lempet til, og etter hvert vant plebeierne retten til å velge folketribuner. Tribunene var ukrenkelige folkevalgte som kunne legge ned veto mot det konsulene og senatet bestemte. Men spenningene i samfunnet varte ved.</p><p>Shakespeare oppdaget sannsynligvis fortellingen om Coriolanus i engelske oversettelser av Plutarks og Livius’ romerske historier. Coriolanus het egentlig Caius Martius, og ifølge Shakespeares kilder vant han seg stort ry som soldat allerede da han som tenåring deltok i opprøret mot kong Tarkvin. Deretter steg han gradvis i de militære gradene. Plutark skriver om hvordan den unge Martius trente seg sterk og overvant alle i idrettskonkurranser og øvingskamper. Videre skriver han:</p><p>Andre beundret ham fordi han var så standhaftig, fordi han aldri ble revet med av forlystelser eller penger, og fordi han syntes å holde ut alle slags smerter og byrder så lett. Denne stautheten hans, dette lynnet, likte de og snakket varmt om. Likevel ble de aldri kjent med ham slik borgere blir kjent med hverandre i en by. Han støtte dem fra seg med oppførselen sin. Han var så respektløs og hard, og bevisst på sin egen overlegenhet, og dette likte de ikke.</p><p>Denne blandingen av begeistring og irritasjon går igjen også i Shakespeares skuespill, som begynner idet hærføreren Coriolanus vender hjem fra krigen mot volskerne og forsøker å lede sitt eget folk i fredstid.</p><p>I Soho er scenen liten og firkantet. Før lyset slukkes, ser jeg den rosa genseren til Alice på motsatt kant av rommet og skjønner at hun også fikk billett. Bedre plass enn meg fikk hun visst også. Iblant er det ikke den som løper for å komme først i køen, som oppnår mest.</p><p>Så blir det mørkt.</p><p>Oppkavede borgere i moderne, slitne klær løper over scenegulvet. De diskuterer heftig. De tegner krittstreker mellom seg selv og andre, som snart skal bli visket ut av trampende føtter og tegnet opp på ny, et helt annet sted. Det er en konstant kamp for å definere hva som er fellesskapet, hvor den enkeltes lojalitet ligger: om den er til nasjonen, til lederne, til den sosiale klassen eller til en selv. Det er en samling høyst forskjellige og høylytte individer som prøver å finne en måte å leve sammen på, og å organisere seg i grupper og institusjoner.</p><p>Idet Coriolanus begynner, er det matmangel og opprør og uro i Roma. Folket vil åpne kornlagrene og bestemme prisen på kornet selv. Caius Martius, som ennå ikke har fått navnet Coriolanus, vil nekte dem det: De har ikke kjempet for maten, ikke gjort seg fortjent til noen gunst, og det er patrisierne, samfunnets ledere, som skal rå med fordelingen.</p><p>Det er dette som er bakgrunnen for at en av plebeierne spør en annen: «Du vet at Caius Martius er folkets fremste fiende?» Caius Martius er ikke selv til stede, men det er ham alle snakker om; den en gang så populære krigeren med en raskt dalende stjerne. Den første borgeren hevder at Martius har utført heltegjerningene sine bare for å vinne ære og for å glede moren sin, og for å blåse opp stoltheten han allerede har for mye av. Andre forsvarer ham og mener at det Martius ikke kan hjelpe for i sin natur, ikke må holdes mot ham. Det er bare slik han er.</p><p>Han som skal bli Coriolanus, fremstår som en bråkjekk popstjerneprovokatør som får folkemengden til å koke, som en Petter Northug med politisk makt, og det lenge før han har vist seg. Han inspirerer luftige teorier og vekker sterke følelser. Alle mener noe om hva han er og hvordan han burde vært. Noen maner til toleranse, andre synes han burde vært tøylet, men ingen klarer å slutte å snakke om ham. Han vekker den særegne fascinasjonen som er forbeholdt dem som virker ubundet av det alle andre er tjoret fast av: behovet for andres aksept. Alle ønsker å fungere sammen med andre mennesker, alle ønsker å bli likt. Den som tilsynelatende ikke bryr seg, blir en rebus, en knute, et uuttømmelig samtaletema. Og får en egen karisma. Det er lett å føle seg underlegen en som trekker på skuldrene av noe du selv vil ha.</p><blockquote>Dette er den beroligende stemmen til status quo, den som har interesse av å fremstille det borgerne lever av, som noe de blir skjenket, ikke noe de har krav på eller har opparbeidet seg. Hensikten er at den som vurderer å gjøre opprør, skal føle seg utakknemlig.</blockquote><blockquote>De fattige og maktesløse ser en verden der overklassen blir rik og fet på andres arbeid, mens de selv ikke sitter igjen med noe. Det er en begynnende universalisme i opprøret: Det må bli bedre.</blockquote><p>III</p><p>I det truede og militaristiske Roma, der ære, lojalitet og tapperhet i strid er de ypperste dydene, kan Caius Martius’ innsats på slagmarken sammenlignes med et rykk på oppløpet i VM-femmila, eller en berusende stadionkonsert: medrivende bragder så ubestridelige at de som står bak dem, kan oppføre seg akkurat som de vil. Nesten, en stund. Det de gjør bedre enn andre, er så ettertraktet at de slipper å ta innover seg at de bråker og provoserer. Nesten. En stund.</p><p>Inn i den opprørte forsamlingen kommer senatoren Menenius Agrippa, en jovial representant for de patrisiske samfunnsstøttene. Han er åpenbart sendt ut nettopp for å være jovial og for å roe gemyttene. Det gjør han ved å fortelle en fabel som sammenligner samfunnet med menneskekroppen.</p><p>Det var en gang, sier Menenius, at alle kroppens lemmer gjorde opprør mot magen, og anklaget den for bare å ligge der som et dovent, umettelig sluk mens de andre kroppsdelene arbeidet. Men det, svarte magen, er fordi jeg er lager og butikk for alle dere andre: Jeg sender næring ut med blodårene til alle som trenger det, selv om det ene organet ikke ser hva det andre får. Vi senatorer, sier Menenius, er som magen, og dere er lemmene som gjør mytteri; hvis dere så alt vi faktisk gjorde, ville dere se at alt dere har av goder, flyter fra oss til dere.</p><p>Dette er den beroligende stemmen til status quo, den som har interesse av å fremstille det borgerne lever av, som noe de blir skjenket, ikke noe de har krav på eller har opparbeidet seg. Hensikten er at den som vurderer å gjøre opprør, skal føle seg utakknemlig.</p><p>De fattige og maktesløse ser en verden der overklassen blir rik og fet på andres arbeid, mens de selv ikke sitter igjen med noe. Det er en begynnende universalisme i opprøret: Det må bli bedre.</p><p>Overklassen, på sin side, fremholder at samfunnet avhenger av at alle har ulike roller og plasser, der det er rimelig at de som har størst ansvar, høster størst bonus. Det er ikke mulig å la alle være alt. Alternativet til det bestående er ikke harmoni, det er kaos. Det kunne vært verre.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/620/1*6HX2Tx19vamlm54j819UtQ.jpeg" /></figure><p>Menenius er ute etter å opprettholde sin egen klasses privilegier. Men han har også et objektivt poeng når han snakker om at et fungerende samfunn forutsetter tillit, også til prosessene en selv ikke er personlig vitne til. Menenius skal gjennom hele Coriolanus være en lirkende hånd og en dempet stemme. Han står i et kjærlig forhold og en skjærende kontrast til mannen som nå stormer ut på scenen.</p><p>I Soho er det en atletisk, nesten katteaktig skikkelse i tynn militærgrønn genser og bronsefarget brystplate i metall som springer frem og dytter en av borgerne utålmodig unna. Det var fra før knyttet en viss tvil til om nettopp Hiddleston og de store, blå øynene hans ville være et godt valg for å spille en mann som kjennetegnes av at han ikke sjarmerer noen. Men Hiddleston, full av kroppslig selvsikkerhet og smidig energi, virker nettopp som om han føler seg høyt hevet over de andre. Han formelig spytter frem Caius Martius’ første ord til menneskemengden.</p><blockquote>CAIUS MARTIUS</blockquote><blockquote>What’s the matter, you dissentious rogues,</blockquote><blockquote>That, rubbing the poor itch of your opinion,</blockquote><blockquote>Makes yourselves scabs?</blockquote><blockquote>2. CITIZEN</blockquote><blockquote>We have ever your good word.</blockquote><blockquote>CAIUS MARTIUS</blockquote><blockquote>Hva er problemet, kranglevorne pakk,</blockquote><blockquote>som gnir på deres egen kløende mening</blockquote><blockquote>og blir til sår?</blockquote><blockquote>ANNEN BORGER</blockquote><blockquote>Du har bestandig gode ord til oss.</blockquote><p>Martius braser inn i krangelen med ulende og blinkende forakt, og den sardoniske kommentaren fra borgeren røper at noe annet ville overrasket ham. Men Martius begrunner gjerne hvorfor bare det å gi opprørerne et godt ord, ville være uutholdelig smiger: Folket liker verken krig eller fred, sier han, de skifter sinn hele tiden, hater den de nylig beundret, og beundrer den de nylig hatet. De angriper den eneste makten, det «edle senatet», som hindrer dem i å gå løs på hverandre. Menenius’ forsøk på å føre en rolig samtale med motparten, rakner så snart Martius kommer til åstedet og avviser alt og alle. Han later til å leve opp til alle ordene som har løpt forut for ham.</p><p>Dette kunne utartet til vold. Men den spente situasjonen blir avløst av nyhetene om en annen krise, som kommer utenfra. Romernes nabofolk, volskerne, har mobilisert på ny under sin hærfører, Tullus Aufidius, og truer med krig. Konfrontasjonen må utsettes, og Martius må i krigen.</p><p>Det er særlig tanken på å møte Aufidius på slagmarken som trekker i Caius Martius. Aufidius er Martius’ nemesis fremfor noen, men han snakker om motstanderen sin med en respekt som ikke finnes i ham når han står overfor sitt eget folk. Martius misunner Aufidius at han er så heltemodig, samtidig som han vet at det for mange er en synd å misunne en dødsfiende. Hvis jeg skulle være noen annen enn den jeg er, sier han, ville jeg vært ham.</p><p>Martius elsker mannen han prøver å drepe, og hater dem han beskytter. Han er en vandrende provokasjon, men kanskje gjør han rett i å mistro den skiftende folkemeningen. I alle fall er denne mistroen, og disse skiftene, noe de to som står igjen på scenen, har tenkt å utnytte. De heter Brutus og Sicinius, og de er tribuner, folkerepresentanter med vetomakt. De mener begge at Martius må dempes. En natur som hans, mener Sicinius, tåler ikke suksess: Den ender med å forakte alle og alt, inkludert sin egen skygge. Det skal være et varsel om det som er i vente.</p><p>IV</p><p>Martius drar til fronten for å slåss mot Aufidius og volskerne. Hjemme i Roma sitter moren hans, Volumnia, og konen hans, Virgilia, som også er mor til parets lille sønn. De venter på nyheter. Den siste er redd for at han skal bli drept eller skadet, den første fnyser av frykten.</p><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>If my son were my husband, I should freelier rejoice in that absence wherein he won honour than in the embracements of his bed, where he would show most love. When yet he was but tender-bodied and the only son of my womb, when youth with comeliness plucked all gaze his way […]. I, considering how honour would become such a person – that it was no better than picture-like to hang by th’ wall, if renown made it not stir – was pleased to let him seek danger where he was like to find fame. To a cruel war I sent him, from whence he returned, his brows bound with oak. I tell thee, daughter, I sprang not more in joy at first hearing he was a man-child than now seeing he had proved himself a man.</blockquote><blockquote>VIRGILIA:</blockquote><blockquote>But had he died in the business, madam, how then?</blockquote><blockquote>VOLUMNIA:</blockquote><blockquote>Then his good report should have been my son […]. Had I a dozen sons, each in my love alike, and none less dear than thine and my good Martius, I had rather had eleven die nobly for their country than one voluptuously surfeit out of action.</blockquote><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>Hvis min sønn hadde vært min mann, ville jeg ha frydet meg mer når han var ute og vant ry og ære, enn når han favnet meg hett og kjærlig i sengen. Allerede da han, min eneste sønn, var en spedlemmet unggutt og hans ungdom og skjønnhet trakk alles øyne mot ham […] tenkte jeg på hvordan æren ville kle en slik skikkelse – at den like gjerne kunne henge som et bilde på veggen om ikke ryet ga den liv – og derfor lot jeg ham oppsøke farer der han kunne vinne seg et navn. Jeg sendte ham ut i en blodig krig, og han kom hjem med en krans av ekeløv om pannen. Det sier jeg deg, min datter, jeg frydet meg ikke mer den dagen da jeg fødte en sønn, enn da jeg fikk se at gutten hadde vist seg som en mann.</blockquote><blockquote>VIRGILIA</blockquote><blockquote>Men om han var blitt drept den gangen, hva da?</blockquote><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>Da skulle hans ærefulle navn ha vært min sønn […]. Jeg innrømmer åpent at om jeg hadde hatt tolv sønner som alle var meg like kjære, og ingen som jeg elsket mindre enn din og min Martius, så jeg heller elleve av dem dø en ærefull død for fedrelandet enn at én skulle leve i overflod som en vellysting.</blockquote><p>Caius Martius’ far er død, og han har ingen søsken. Plutark skriver i sitt portrett at Martius syntes å føle behov for å ære moren i farens sted, og at det var som om han ikke syntes han kunne gjøre nok for å glede henne. Forfatteren nevner det også som bemerkelsesverdig at Martius var blitt boende hos moren også etter at han hadde giftet seg og fått barn.</p><p>Synspunktene Volumnia forfekter, er de romerske verdiene implementert i en ganske ekstrem grad. Samtidig setter nok Volumnia meningene sine på spissen, som en indirekte kritikk av Virgilias mykhet.</p><p>Slik etableres Caius Martius og det som skal bli de fem stemmene som roper høyest til ham. Volumnia er militaristisk og kompromissløs og har vært kilden til de samme trekkene i sønnen. Menenius er også en konservativ stemme, men mer av en pragmatiker og en forhandlernatur, som vil mildne både Martius og andre. Folketribunene Sicinius og Brutus er moderne politikertyper som kommer nedenfra og jafser seg oppover, som ser på makt som et nullsumspill, og står parat til å bruke folket de representerer, som våpen mot de hindringer som står i veien for dem. Og Tullus Aufidius, som hittil bare har vært omtalt, står for Martius som en tvillingsjel på den andre siden av en uoverstigelig grense.</p><p>Den romerske hæren som går mot erkefienden volskerne ved deres egen by, Corioles, får se Caius Martius i sitt ess. Han freser ennå forbannelser mot dem som ikke lever opp til forventningene hans, og som nøler i strid. Men han vinner Corioles nærmest på egen hånd, mens Aufidius og volskerne flykter. Da han kommer tilbake, er han så dekket av blod at de som ser ham, synes det ser ut som han er blitt flådd.</p><p>Tom Hiddleston står alene igjen på scenen idet medsoldatene går, tar av seg på overkroppen og lirker den rødfargede trøya ut av et sår i skulderen. Han er dynket i rødt i den grad at øynene er lyse flekker i ansiktet hans. En vannstråle kommer ned fra taket, og han stiller seg under den for å vaske vekk blodet. Etter at vannet har rent over ham en stund, rister han det av seg så det står en rød sprøyt ut fra kroppen, mens en grimase går over ansiktet hans.</p><p>Caius Martius verken vil eller kan snakke om slagmarken, det eneste som taler om hva som har skjedd der, er vannet som blir stadig mer rødfarget. Han virker som en mann som er blitt smidd til et sverd, men ikke uten at hammerslagene har gjort vondt.</p><p>Etter striden vil han ikke ta imot æresgaver. Han vil ikke fortelle om hvordan han seiret, og nekter generalen å skryte av ham. Det eneste han aksepterer, er æresnavnet «Coriolanus», etter byen som har falt. Og han ber om at en volsker, som en gang i fredstid tok gjestfritt imot ham, og som han så blant romernes krigsfanger, skal bli løslatt. Men da han blir spurt om hva mannen heter, husker han ikke navnet.</p><p>V</p><p>Andre akt innleder en ny fase. Coriolanus og hæren hans vender hjem til Roma. På en av de store plassene i byen står Menenius og familien hans og venter på ham. Idet hun hører trompetene som bebuder sønnens ankomst, utbryter Volumnia:</p><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>Before him</blockquote><blockquote>He carries noise, and behind him he leaves tears.</blockquote><blockquote>Death, that dark Spirit, in’s nervy arm doth lie,</blockquote><blockquote>Which, being advanced, declines, and then men die.</blockquote><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>Foran ham lyder</blockquote><blockquote>seiersrop og bak ham høres gråt.</blockquote><blockquote>Hans arm får kraft av dødens mørke glød,</blockquote><blockquote>han løfter den til slag – og fienders død.</blockquote><p>Coriolanus’ general vil beskrive bragdene hans for senatet i Roma, men hovedpersonen selv vil ikke høre på. Han vil heller pleie sårene sine enn å høre hvordan han fikk dem, som han sier. Men generalen forteller om sin fremste mann at han var «en blodig ting», at han traff Corioles «som en planet». Coriolanus fremstår som noe ikke helt levende, en slags maskin, en ustoppelig og umenneskelig kraft. Volumnia erklærer at alle ønskene hennes nå er oppfylt, så nær som ett – som hun snart skal gi uttrykk for.</p><p>Volumnia er en skikkelse som vekker sterke reaksjoner. En mor som har sendt en ung sønn ut i livsfare fremfor å passe på ham, og som er stolt av det, får ikke mye sympati av et moderne publikum. Hun har med vitende og vilje plukket egenskaper som sårbarhet og følsomhet av sønnen sin, og berømmer ham for å ha blitt en drapsmaskin. Da hun får vite at han har blitt såret i krigen, takker hun gudene, både for at sønnen er blitt skadet, og for at han er blitt skadet på et sted han kan vise frem, og slik vise folket at han har lidd for deres skyld.</p><p>I 2002 spilte palestinske Mariam Farhat fra Gaza inn en video sammen med sønnen Muhammed, der hun befaler ham ikke å komme tilbake fra krigen uten å ha blitt martyr. Ikke lenge etterpå tok Muhammed seg inn på en videregående skole i en israelsk bosetning, med håndgranater og skytevåpen. Han drepte fem tenåringer og skadet tjuetre før han ble skutt selv. Moren visste godt hva han hadde planlagt. Samme morgen hadde hun sneket seg inn på soverommet til sønnen og sittet og sett på ham før han våknet, vel vitende om at det var siste gang hun så ham i live.</p><p>Ti år senere sa Farhat til den norske journalisten Åshild Eidem at hun var glad for at sønnene utførte slike ærerike oppdrag.</p><p>«Hva kan være bedre for meg som muslimsk kvinne enn å ha martyrsønner», sa hun.</p><p>På det tidspunktet var tre av de seks sønnene hennes drept, alle i kamp mot israelerne. Hun håpet de gjenlevende tre vil dø på samme måte.</p><p>«Det er veien til å redde dem, garantere dem Guds velsignelse», sa hun til Eidem.</p><p>Farhat og sønnene tilhører Hamas, som oppfordrer mødre på Gaza til å kjøpe lekeuniformer til de små sønnene sine, og å fortelle dem historier om hvor storslagent det er å bli martyr. Men også blant dem som ikke er like militante, markeres mange dødsfall i Gaza på en måte som virker svært fremmed for dem som ser nyhetssendinger derfra, i en sofa langt unna konflikten. Der kan et foreldrepar få beskjed om at en ung sønn er død i trefning med israelerne. Snart har en menneskemengde stimlet sammen, foreldrene blir gratulert med å ha hatt et så tappert barn, og sammen med de andre bryter moren og faren ut i det som virker som ville gledesrop.</p><p>Den palestinske psykologen Yoa’d Ghanadry er blant dem som mener at omverdenen misforstår når de ser på dette ritualet, gledesutbruddene som kalles ululasjoner, som et tegn på at foreldrene ikke har vært glad i barna sine. Hun har pekt på at kameraet fanger dem i sjokkfasen, og ikke er der en måned senere, i stunden da sammenbruddet kanskje kommer. Ululasjonene er den kulturelt akseptable måten å vise følelser på, og en tilgjengelig ventil for stormen inne i foreldrene.</p><p>En annen psykologisk teori om gledesutbruddene når unge menn dør, er denne: I områder der konflikt og borgerkrig er hverdagen, kan en mor som får sønner, regne det som sannsynlig at noen av dem kommer til å dø i ung alder. Det skjer i de fleste familiene rundt henne. Både for kollektivet og for den enkelte moren kan det være en slags overlevelsesstrategi å innarbeide tanken om at dette er en god død, at det gjør sønnene til beundringsverdige skikkelser, og at det er bedre å dø i kamp enn som et passivt offer.</p><p>Kanskje har Volumnia, ved å oppmuntre Coriolanus til å kaste seg ut i fare, tenkt at det å herde ham er den beste måten å beskytte ham på. Jo sterkere og hardere han blir, desto vanskeligere vil han være å drepe i et samfunn der du må kunne ta de andre for å hindre at de kommer og tar deg.</p><p>VI</p><p>Volumnia trenger ikke å si hva det er hun ønsker for Coriolanus. Han vet at hun vil han skal bli konsul, og en førende mann også i fredstid. Selv er han ikke så sikker.</p><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Know, good mother,</blockquote><blockquote>I had rather be a servant in my way,</blockquote><blockquote>Than sway with them in theirs.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Vit mor, at jeg</blockquote><blockquote>vil heller tjene på min egen måte,</blockquote><blockquote>enn rå med dem på deres.</blockquote><p>Coriolanus vil heller tjene samfunnet enn å lede det, hvis han kan tjene på sin egen måte. Som leder kan han bli nødt til å svinge med å rytmer skapt av andre, og det vil han ikke. Men som alltid føyer han moren, etter først å ha protestert. Da Volumnia foreslår at han skal vise frem skadene sine for å vinne støtte, synes han det er en motbydelig taktikk. Han protesterer også mot tradisjonen som krever at han går ut på Forum for å be folkemassene om støtte til å bli konsul – et hult ritual, siden det ikke finnes andre seriøse kandidater. Forakten er dobbel: for å måtte krype for folket i utgangspunktet og fordi det er et teater.</p><blockquote>Coriolanus’ kritikk og forakt for forstillelse kan leses som en kritikk av alle valgkamper der politikere som egentlig ikke vil lyve, fordreier sannheten overfor en velgerskare som ikke vil bli løyet til.</blockquote><p>Slik Coriolanus ser det, må han nå trygle om det han allerede har gjort seg fortjent til, nemlig en førende posisjon. Det er en side ved den nye tiden som den reaksjonære patrisieren ikke kan forsone seg med: Når stadig flere forlanger å få gi sitt besyv med i spørsmålet om hvem de skal bli styrt av, holder det ikke å handle, man må også formidle hva man har gjort, selge seg selv. Coriolanus er en handlingens mann, han har et vanskelig forhold til språk. I møte med moren og med senatorene, de som er opptatt av at han skal gjøres presentabel for folket, protesterer han mot at formidlingen, fortellingen, er mer vesentlig enn det som faktisk har hendt. Han vil ikke at det skal være viktigere å vise frem arrene enn å ha fått dem.</p><p>På Donmar Warehouse har Tom Hiddleston fått armen i fatle og en tynn seierskrans av eik rundt hodet, men opptrer som om ingen av delene interesserer ham. Han strener vekk fra forsamlingen av senatorer og tribuner så fort han kan.</p><p>Coriolanus’ kritikk og forakt for forstillelse kan leses som en kritikk av alle valgkamper der politikere som egentlig ikke vil lyve, fordreier sannheten overfor en velgerskare som ikke vil bli løyet til. For at ingen skal skyves vekk, oppstår et språklig nivå av ord så generelle at de tømmes for innhold. Alle vet det, og ingen klarer å gjøre noe med det. De som mestrer presentasjonskunsten bedre enn noen, er de populistiske folketribunene Brutus og Sicinius. De er bare språk. Posisjonen deres beror på egenskapene de har som talsmenn og representanter. Senatoren Menenius kaller dem foraktelig for spedbarn som trenger hjelp av folket for å være noe som helst, utrette noe overhodet. De kan umulig kjenne seg selv, sier han, for den som baserer livet sitt på hva andre mener, ender opp uten egne synspunkter og uten egen kjerne.</p><p>Men Menenius undervurderer de to. Tribunene har ikke tenkt å være prisgitt folket, men å få folket til å opprettholde deres posisjon. De antar, helt korrekt, at Coriolanus kommer til å begrense både deres og folkets makt hvis han blir konsul. De planlegger å motarbeide ham med det våpenet krigeren som knuste Corioles, ikke har lært å håndtere: folkemeningen. Dette er en psykologisk situasjon Shakespeare ofte vender tilbake til: Den som vil ødelegge en annen, trenger ikke å bryte ham ned direkte, men å skape en situasjon som utløser den andres verste, mest paranoide egenskaper, slik at de imploderer på egen hånd.</p><p>Det går mot slutten av andre akt og mot det som skal bli dramaets klimaks og vendepunkt: Der anstrengelsene til Coriolanus og de som vil at han skal styre Roma, møter anstrengelsene til dem som vil å hindre det i å skje. I selve forsøket på å befeste posisjonen ligger kimen til Coriolanus’ personlige tragedie.</p><p>VII</p><p>Våren 2013 var jeg selv på vei for å lære noe om maktens mekanismer. Jeg vandret oppover Lexington Avenue på Upper East Side i New York, omgitt av tårnende vegger med glødende vinduer og en lys aprilhimmel høyt over meg. Jeg skulle til det jødiske kultursenteret 92y for å sitte i en sal i gyllenbrunt tre og se kveldens prominente gjest bli intervjuet på scenen, under de innrissede navnene til David, Moses og Jesaja.</p><p>Denne kvelden var det David Brooks, den konservative spaltisten i New York Times, som var på besøk. Han ble spurt om den fastlåste situasjonen i Washington, om det var i ferd med å bli noen oppmykning i de størknede frontene mellom republikanere og demokrater. Brooks mente å se tegn til at noe var i ferd med å løsne. Han minnet om at Barack Obama, en innadvendt mann, hadde måttet lære seg å gjøre de små tingene som får andre til å føle seg verdsatt: å spise lunch med en senator fra motsatt side, å ta borgermesteren med i bilen på vei fra flyplassen når han besøker en annen by. Slike gester betyr noe, mente Brooks. De gjør det lettere å snakke sammen om det som er vanskelig. Jeg satt nede i salen, innhyllet i mørke, og syntes det han sa, hørtes fornuftig ut.</p><p>Uken etter var det David Axelrod, Obamas seniorrådgiver og en av strategene bak valgkampen hans i 2008, som satt i samme stol. Intervjueren var samme journalist som sist. Han konfronterte Axelrod med Brooks’ observasjon. Stemte det at Obama var blitt mer utadvendt, at det gled litt lettere mellom motstanderne på Capitol Hill? Axelrod trakk på skuldrene. Senatorer, påpekte han, er mennesker som mener de har den beste jobben i verden, og som vil gjøre alt de kan for å beholde den. Den absolutte førsteprioritet for dem er å bli gjenvalgt. Han pekte på at republikanerne hadde bestemt seg for å blokkere alt presidenten foreslo, for at velgerne ikke skulle få inntrykk av at det var han som hadde funnet løsningen på problemene i rikspolitikken. «Når du har en strategi som går ut på blokkering og motstand, handler det ikke om hvorvidt man har spist sammen ofte nok. Det handler om at de har gjort sin vurdering», sa Axelrod. Og nede i tilskuermørket følte jeg meg litt naiv som noen dager tidligere hadde syntes at Brooks hadde sånt et godt poeng.</p><p>Axelrod beskrev selvopprettholdelsesdriften som det fremste instinktet i politikken. Alle andre mål enn å beholde og øke egen makt dyttes lenger ned på listen. Kampanjen Axelrod konstruerte, skapte en bølge av begeistring ved å forkynne at det ville være mulig å finne bedre løsninger for samfunnet hvis politikere lærte seg å lytte. Nå beskrev han et klima der spørsmålet om hva som gjør samfunnet bedre, er bortimot irrelevant, der det som sies, først og fremst er instrumentelt; der et utsagn vurderes ut fra effekten det har og ikke ut fra innholdet.</p><p>I et slikt politisk klima kan politikere gi uttrykk for noe ganske annet enn hva de egentlig mener, og forfekte andre normer og verdier enn hva de lever etter når de går ned fra talerstolen. Noe av det som skiller Coriolanus fra alle andre i skuespillet, er at det aldri er noe avvik mellom det han sier og det han gjør. Han blir rasende og skuffet når han aner slike avvik hos andre.</p><p>Hvis tribunene utgjør den opportunistiske ytterligheten av skalaen, befinner den kompromissløse Coriolanus seg i motsatt ende. Han aksepterer ikke å måtte gjøre den minste tilpasning. Slik sørger han for at tordenskyen alltid vil følge ham hver gang han trer inn i et alminnelig menneskelig samkvem.</p><p>På scenen i Soho er Hiddleston, som i de første aktene utfoldet seg med slik kroppslig sikkerhet i rollen som krigeren med sitt andre hjem på slagmarken, blitt anspent i bevegelsene. Han freser og protesterer mot dem som vil få Coriolanus til å opptre mykere og åpnere i møte med folket; til å si det han må si for å få posisjonen han vil ha.</p><p>Coriolanus er en stamfar for dem som bestandig havner i konflikter, de som støter fra seg andre fordi de gjør alt til prinsipielle spørsmål. Meneniusene i verden lemper det til i det stille, de er opptatt av å gjøre konflikter mindre og ikke større, og sørge for at alle kan trekke seg tilbake uten å tape ansikt. Coriolanusene går i motsatt retning. Det som kunne vært lite, blir stort.</p><p>Iblant kan det å ha en ryggrad av herdet titan gjøre deg til en helt. Soldaten som nekter å henrette sivile, borgerrettighetsforkjemperen som utholder slag og ydmykelser for sakens skyld, og varsleren som ødelegger karrieren sin for å avsløre korrupsjon, blir alle hedret i etterkant. Men i det daglige kan slike personligheter være som torpedoer som smeller inn i relasjoner og samarbeid med ødeleggende kraft. I en ung republikk kringsatt av fiender, som prøver å fungere som best den kan, er en person som verken vil eller kan jenke seg, en politisk granat.</p><p>Den som kolliderer med verden, som ønsker å utfolde seg på en måte samfunnet ikke tillater, må forsøke å besvare spørsmålet om hvorvidt det er de andre som tar feil – på en mest mulig rimelig og proporsjonal måte. For torpedoene, granatene, vil svaret være gitt; alt som hindrer dem i å handle på sine impulser, oppleves som undertrykkelse eller knebling og fører ofte til rasende knastring på nærmeste tastatur. Noen forstår integritet som en rett ikke bare til å gjøre og si det man vil, men til å gjøre det uten å bli kritisert eller latterliggjort. Men en forutsetning for sivilisasjonen er at de som utgjør den, er enige om at det er visse impulser de ikke skal handle på. Hvor mange og hvilke impulser som er uakseptable, er en diskusjon som fort kan utvikle seg til en slagmark. Dette er et av dilemmaene som trer frem gjennom Coriolanus’ kamp med omgivelsene.</p><p>I sin fortelling om Coriolanus sammenligner Plutark ham med en åker som ikke blir godt nok dyrket, og som derfor bærer både god og dårlig grøde. Han skriver:</p><p>For å si det som sant er: Den største nytte som vi opparbeider oss ved musenes hjelp, er at de gjennom undervisning og vitenskap mildner vår naturlige råskap, og leder oss til å følge middelveien og sky det overdrevne.</p><p>Coriolanus er ikke blitt kultivert. Han har sterke evner og instinkter, men har ikke lært å tøyle og styre dem. Dette er det nærmeste Plutark kommer en forklaring på hvorfor det går galt.</p><p>VIII</p><p>Så kommer scenen som skal legge hele fundamentet for utfallet av maktkampen. Coriolanus trår ut på Forum for å selge seg selv til folket han skal styre, de samme som var samlet med våpen i hendene i første scene, og skummet av sinne fordi han behandlet dem med slik forakt.</p><p>Det går imidlertid ikke så galt. Borgerne på Forum og Coriolanus nærmer seg hverandre med sterk gjensidig skepsis. Men samtalene som følger, er åpne om denne skepsisen.</p><blockquote>CORIOLANUS:</blockquote><blockquote>You know the cause, sir, of my standing here.</blockquote><blockquote>3. CITIZEN:</blockquote><blockquote>We do, sir. Tell us what hath brought you to’t.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS:</blockquote><blockquote>Mine own desert.</blockquote><blockquote>2. CITIZEN:</blockquote><blockquote>Your own desert.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS:</blockquote><blockquote>Ay, but not mine own desire.</blockquote><blockquote>3. CITIZEN:</blockquote><blockquote>How not your own desire?</blockquote><blockquote>CORIOLANUS:</blockquote><blockquote>No, sir, ’twas never my desire yet to trouble the poor with begging.</blockquote><blockquote>3. CITIZEN:</blockquote><blockquote>You must think, if we give you anything, we hope to gain by you.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS:</blockquote><blockquote>Well then, I pray, your price of the consulship?</blockquote><blockquote>1. CITIZEN:</blockquote><blockquote>The price is to ask it kindly.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Ja, dere vet nok hvorfor jeg står her.</blockquote><blockquote>TREDJE BORGER</blockquote><blockquote>Det gjør vi. Men hva gir deg rett til det?</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Mine egne fortjenester.</blockquote><blockquote>ANNEN BORGER</blockquote><blockquote>Dine egne fortjenester?</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Ja, men ikke min egen vilje.</blockquote><blockquote>TREDJE BORGER</blockquote><blockquote>Hvorfor ikke din egen vilje?</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Nei, min venn, jeg har aldri villet plage fattigfolk med å tigge.</blockquote><blockquote>TREDJE BORGER</blockquote><blockquote>Du må tro at hvis vi gir deg noe, så håper vi å få noe igjen.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Javel, så si meg hva konsulatet koster.</blockquote><blockquote>FØRSTE BORGER</blockquote><blockquote>Prisen er at du ber pent om det.</blockquote><p>Gradvis forsøker begge parter å løse opp den andres fordommer. Borgerne har liten reell makt, men de vil ikke tas for gitt, særlig ikke av mannen som har beskrevet dem som hunder som står klare til å fortære hverandre. Det er som David Brooks’ idealsamfunn, der høflighet og respekt og evne til å lytte, åpner opp det politiske ordskiftet.</p><p>En fjerde borger innvender overfor Coriolanus at det ikke er så enkelt som at han har utrettet store bedrifter: Coriolanus, mener han, har både opptrådt fortjenstfullt og ikke. For samtidig som han har beseiret Romas fiender, har han ønsket å straffe innbyggerne selv. Coriolanus forsvarer seg med at det er et adelsmerke ikke å ødsle med kjærlighet og beundring. Partene står langt fra hverandre, men dette er begynnelsen på en samtale.</p><p>Den Coriolanus som litt kantete går i direkte tale med undersåttene, vinner frem. Én etter én får borgerne sans for ham. De gir ham støtten det folkelige ritualet er ment å gi ham, i håp, sier de, om at han vil være en venn av folket. Lettet forlater Coriolanus Forum og går til senatsbygningen for å bli innsatt i sitt nye embete.</p><p>Men Sicinius og Brutus blir igjen i folkemengden og begynner spillet sitt. Så snart fienden deres er ute av syne, påpeker de overfor borgerne hvor travelt Coriolanus hadde det med å komme seg vekk så snart han hadde fått det han trengte av dem.</p><blockquote>BRUTUS:</blockquote><blockquote>We pray the gods he may deserve your loves.</blockquote><blockquote>2. CITIZEN:</blockquote><blockquote>Amen, sir. To my poor unworthy notice,</blockquote><blockquote>He mocked us when he begged our voices.</blockquote><blockquote>3. CITIZEN:</blockquote><blockquote>Certainly, he flouted us downright.</blockquote><blockquote>1. CITIZEN:</blockquote><blockquote>No, ’tis his kind of speech; he did not mock us.</blockquote><blockquote>2. CITIZEN:</blockquote><blockquote>Not one amongst us, save yourself, but says</blockquote><blockquote>He used us scornfully. He should have shown us</blockquote><blockquote>His marks of merit, wounds received for’s country.</blockquote><blockquote>SICINIUS:</blockquote><blockquote>Why, so he did, I am sure.</blockquote><blockquote>ALL THE CITIZENS:</blockquote><blockquote>No, no; no man saw’em.</blockquote><blockquote>BRUTUS</blockquote><blockquote>Vi håper kjærligheten er fortjent.</blockquote><blockquote>ANNEN BORGER</blockquote><blockquote>Amen. Som selv min ringe evne fattet:</blockquote><blockquote>Han hånte oss da han ba om vår støtte.</blockquote><blockquote>TREDJE BORGER</blockquote><blockquote>Javisst, han gjorde rett ut narr av oss.</blockquote><blockquote>FØRSTE BORGER</blockquote><blockquote>Han hånte ikke, det er slik han snakker.</blockquote><blockquote>ANNEN BORGER:</blockquote><blockquote>Men alle her, så nær som deg, er samstemt:</blockquote><blockquote>Han var foraktfull. Og han burde vist</blockquote><blockquote>oss sårene han fikk for fedrelandet.</blockquote><blockquote>SICINIUS</blockquote><blockquote>Det gjorde han vel.</blockquote><blockquote>ALLE</blockquote><blockquote>Nei, nei, ingen så dem!</blockquote><p>Den lange scenen ute blant borgerne viser hvor forskjellig motstanderne snakker offentlig. Coriolanus, som er oppriktig, er en slags murrende idealist. Tribunene er det motsatte. Coriolanus forsøker å bygge tillit, tribunene går inn for å rive den ned ved å få borgerne til å tenke annerledes om Coriolanus’ motiver. Uenigheten borgerne imellom viser ikke bare hvordan folkemeningen er i ferd med å flytte seg, men også hvordan den er mangfoldig og bølgende. Borgerne er ingen mobb, de er individer med forskjellige oppfatninger som prøver å korrigere hverandre.</p><p>Tribunene gir ikke sitt eget standpunkt til kjenne. De later som om de forsvarer Coriolanus for å oppildne kritikerne hans. Da Sicinius får folket til å spørre seg om hvorfor de ikke fikk se sårene hans, viser det at Volumnia hadde et poeng da hun håpet at sønnen ville bli skadet i krigen: Hun forsto at det mistenksomme folket ikke ville akseptere propaganda om hvem som var heltemodig i krigen, de vil ha håndfaste bevis.</p><p>Med sine små stikk av mistenksomhet får tribunene folket gradvis til å skifte mening om embetet de har gitt ham. De påpeker hvor skadelig Coriolanus’ forakt kan bli når han ikke lenger trenger å tigge folket om støtte, men har makt til å knuse dem. De som forsvarer konsulkandidaten, blir færre, og stemmene deres drukner i koret som blir mer og mer forarget. Coriolanus har ikke gått inn i det nye embetet ennå, og nå stiger ropene fra hopen om at det ennå er tid til å nekte ham det.</p><p>Men tribunene er opptatt av at de selv ikke skal fremstå som arkitektene bak omslaget i opinionen. Sicinius formaner derfor folkemengden, som vil trekke tilbake støtten sin til Coriolanus, om ikke å røpe at dette er noe tribunene har anbefalt. Han foreslår at de skal si at de nå vender ham ryggen fordi de har innsett hva han egentlig vil.</p><p>Tribunene manipulerer folket til å snu og til å late som om det var det opprinnelige valget som var manipulasjonen, slik at det andre valget vil bli vanskeligere å omgjøre. Dette skal skje flere ganger i løpet av Coriolanus: En folkegruppe skifter sinn etter å ha fått nye opplysninger eller nye perspektiver og overbeviser umiddelbart seg selv om at de har ment det samme hele tiden.</p><p>I senatsbygningen har Coriolanus kommet til sine egne. På scenen i Soho sitter samfunnsstøttene på rekke og rad, gratulerer ham og applauderer alt han sier. Men så styrter tribunene inn, skyver Coriolanus vekk fra talerstolen og forteller ham at folket ikke lenger tenker som før, at de frykter at han vil ta friheten fra dem.</p><p>Konfrontasjonen som følger, er et av de dramatiske toppunktene i Coriolanus. Først har tribunene sørget for å nøre oppunder folkets mistenksomhet mot Coriolanus. Idet folkemengden stormer mot senatsbygningen for å øse sitt sinne over mannen de nettopp støttet, bekrefter de også hans fordommer mot dem. Folket gjør det Coriolanus egentlig hele tiden trodde de ville gjøre, og som han avskyr dem for: De forlanger det motsatte av det de gjorde kort tid tidligere. Og politikken viser seg å være akkurat som han fryktet: Der vinner man ikke frem på grunn av meritter, men med retorikk og manipulasjon.</p><p>Menenius og vennene, som skjønner hvordan Coriolanus kan komme til å reagere, forsøker fåfengt å holde ham rolig. Men Coriolanus svelger sluken og lar alt rase.</p><blockquote>CORIOLANUS:</blockquote><blockquote>For the mutable, rank-scented meinie, let them</blockquote><blockquote>Regard me, as I do not flatter, and</blockquote><blockquote>Therein behold themselves. I say again,</blockquote><blockquote>In soothing them we nourish ’gainst our Senate</blockquote><blockquote>The cockle of rebellion, insolence, sedition,</blockquote><blockquote>Which we ourselves have ploughed for, sowed and scattered,</blockquote><blockquote>By mingling them with us, the honoured number,</blockquote><blockquote>Who lack not virtue, no, nor power, but that</blockquote><blockquote>Which they have given to beggars.</blockquote><blockquote>MENENIUS:</blockquote><blockquote>Well, no more.</blockquote><blockquote>1. SENATOR:</blockquote><blockquote>No more words, we beseech you.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>How? No more?</blockquote><blockquote>As for my country I have shed my blood,</blockquote><blockquote>Not fearing outward force, so shall my lungs</blockquote><blockquote>Coin words till their decay against those measles</blockquote><blockquote>Which we disdain should tetter us, yet sought</blockquote><blockquote>The very way to catch them.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>… den ustadige, stinkende hopen</blockquote><blockquote>som vet jeg ikke smigrer, de kan speile</blockquote><blockquote>seg selv i meg! Jeg sier det igjen:</blockquote><blockquote>Å degge for dem nærer opprørsspiren</blockquote><blockquote>imot Senatet; oppvigleri og frekkhet</blockquote><blockquote>som vi selv pløyet for og sådde ut ved</blockquote><blockquote>å la dem blande seg med oss utvalgte,</blockquote><blockquote>som ikke mangler annen dyd og makt</blockquote><blockquote>enn den vi ga til tiggerne.</blockquote><blockquote>MENENIUS</blockquote><blockquote>Det holder.</blockquote><blockquote>FØRSTE SENATOR</blockquote><blockquote>Si ikke mer, vi ber deg.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Ikke mer?</blockquote><blockquote>Liksom jeg fryktløst har utøst mitt blod</blockquote><blockquote>for fedrelandet, slik skal mine lunger</blockquote><blockquote>til siste slutt spy ord mot denne skabb</blockquote><blockquote>som vi er redd for å bli smittet av,</blockquote><blockquote>men søker mot.</blockquote><p>Coriolanus ser for seg en fremtid som vil være en evig dragkamp, der de kloke ikke kan fatte noe vedtak uten at de uvitende sier ja eller nei. Han avviser blankt at folket skal få det som de vil, bare fordi de er i flertall.</p><p>Sicinius har fått alt han trenger, og erklærer den tidligere krigshelten for å være en forræder. Hans kollega Brutus har hørt på Coriolanus og utbryter: «Du snakker som om du var en straffende Gud, ikke et menneske som er like skrøpelig som dem.» Kanskje er det slik Coriolanus’ egen fiende som mest presist beskriver hva problemet hans består i.</p><blockquote>Folk vil ikke ha store ledere, de vil ha politikere som er gode til å snakke, som tegner opp bilder og urealistiske drømmer for dem. Slik blir de så lette å manipulere. Et stykke som Coriolanus viser hvordan politikere leker med andre menneskers sinn.</blockquote><p>Coriolanus’ fall er en illustrasjon av det utilstrekkelige i David Brooks’ tro på menneskelige bånd. Ingen forhandlinger med folket hjelper Coriolanus når han står overfor dem som har sin egen posisjon å beskytte. Tribunene har plassert ham i en posisjon der hans verste side garantert vil komme frem.</p><p>Noen uker etter teaterkvelden i Soho tikker det inn en e-post. Den er fra Alice, som jeg utvekslet adresser med før vi dukket inn i teatermørket. Det viser seg at hun har gått tilbake og sett Coriolanus på nytt etter at vi skilte lag. To ganger til, faktisk.</p><p>«For meg viser det hvor naive folk er», skriver hun.</p><p>«Folk vil ikke ha store ledere, de vil ha politikere som er gode til å snakke, som tegner opp bilder og urealistiske drømmer for dem. Slik blir de så lette å manipulere. Et stykke som Coriolanus viser hvordan politikere leker med andre menneskers sinn. De søker makt, og det beskrives med spenning og intelligens, på en måte som har lært meg mye, særlig i skildringen av tribunen, Sicinius. Og Shakespeare dømmer ikke. Ofte er det lett å skjønne hva som er moralen eller budskapet til den som skriver historier om krig og makt. Slik er det ikke med ham.»</p><p>IX</p><p>Første gang jeg leste Coriolanus, var i 2011, på et hotellrom i Friedrichstrasse i Berlin. Fra vinduet var det vid urban utsikt, med et flimmer av heisekraner i det fjerne, som en påminnelse om at jeg befant meg i en by i en slags konstant gjenoppbyggingsfase.</p><p>Det var filmfestival og februarslaps. Noen dager senere skulle Ralph Fiennes presentere sin filmatisering av Coriolanus sammen med medspillerne Gerard Butler og Vanessa Redgrave. Jeg skulle skrive om filmen og lå på magen på en snøhvit hotellseng og leste meg opp for å være forberedt.</p><p>Iblant måtte jeg legge fra meg boken og følge med på en av de mange løpende nyhetssendingene på nettet. Kameraene var åndeløst rettet mot Tahrir-plassen i Kairo, der en enorm menneskemengde, et løfterikt fellesskap som favnet både kristne og muslimer, var i ferd med å felle president Hosni Mubarak. Det var bevegende, og ga en følelse av at det var mulig for en del av verden som hadde virket så fastlåst, å gjøre et rykk i retning av noe friere og likere. Komikeren Jon Stewart sa under sin sending kvelden etter at nå, nå kom islam til å bli forbundet med de håpefulle unge menneskene på Tahrir-plassen, og ikke terroristene i al-Qaida.</p><p>Situasjonen i boken som lå oppslått på sengen, var egentlig ikke så forskjellig fra det jeg så på skjermen på macbooken. Begge steder fulgte jeg fortellingen om et samfunn som var havnet i støpeskjeen, der forskjellige krefter og agendaer trykket på fra flere kanter. Begge steder satt militære ledere med en makt de mente var rettmessig deres, og forstod ikke alvoret i kravet fra folket om mer innflytelse og flere rettigheter – ikke før havet av mennesker vendte seg mot dem. Begge steder tok en døv herskerklasse sine privilegier for gitt. Begge steder brøt opprøret ut uten at det fantes en langsiktig plan eller stabile institusjoner et nytt samfunn kunne bygges på. Rebellene ser for seg en ny orden, men det som oppstår, er vakuum, og i vakuumet kaos.</p><p>Begge steder hadde sine avventende populister som bare ventet på å utnytte misnøyen og mobilisere en bølge som var stor nok til å drukne de mer moderate og måteholdne stemmene blant dem.</p><p>Så var situasjonene også svært forskjellige. I Roma blir den folkelige murringen i begynnelsen av dramaet avbrutt av en krig mot nabofolket, i Egypt var revolusjonen et indre anliggende. Folketribunene i Coriolanus har få idealer eller prinsipper. De er hyperpragmatikere som er svært ulike Det muslimske brorskap, som etter flere tiår med undertrykkelse, og trass i at de kjempet for andre politiske mål enn de liberale demonstrantene, lyktes med å vinne det første valget etter Mubaraks fall.</p><p>Men de som overtar initiativet, er en i alle tilfeller en ny gruppe sterke menn som står klare til å kanalisere energien inn i sin egen agenda. Det som oppstår, er ikke mangfold og meningsbrytning, men et nytt tyranni, denne gang med en mobilisert folkeopinion som drivstoff.</p><p>Coriolanus fråder mot bermen. Men det han ville forstått, hvis han hadde hatt følerne ute, var at nettopp egenskapene som gjorde ham til en seierrik leder i krigen, gjør ham til en svak leder i sivil tid. Han var uovertruffen da han kunne lese situasjonen på en slagmark, bjeffe ordre til soldatene sine og kaste seg selv inn i oppgavene som trengte mest mot og styrke. Når han må lytte til og forhandle med noen han bestemt mener er mindre opplyste og verdige enn ham selv, er han klønete, ubekvem og utålmodig.</p><p>Og nå, med den lunefulle folkemengden mot seg, føler Romas forsvarer igjen at Roma er truet, denne gang av sine egne. I dette tar han ikke helt feil. Pøbelveldet han rasende advarer mot, oppstår foran øynene på ham, og mengden blir stadig større og mer rasende. Den bekymrede Menenius, som ser at makten er i ferd med å skifte, ber Sicinius, folkets talsmann, om å roe dem ned. Men Sicinius har ingen slike planer. I stedet roper han til folket at de står i fare for å miste sine friheter, og at det er Caius Martius, han som nesten har lyktes med å bli konsul, som truer dem.</p><p>Menenius innser at tribunene er en del av kaosmaktene. De vil skape mer sinne og mer blodtørst, ikke mindre. Mengden de har hisset opp, kaster seg over Coriolanus, som trekker sverdet. Men før det kommer til åpen kamp, insisterer Menenius på at vennen må trekke seg tilbake, noe han motstrebende gjør. Med folkets buldrende bifall i bakgrunnen forkynner tribunene at Coriolanus er en infisert kroppsdel som staten må amputere. De vil ha ham kastet utenfor den tarpeiske klippen og i døden. Menenius står igjen og argumenterer alt han kan for at Coriolanus må få en anledning til å forsvare seg mot anklagene om at han er en forræder. Det får han såvidt gehør for. Mobben lar seg stagge for en stakket stund, og Coriolanus skal få en sjanse til å forsvare seg.</p><blockquote>Gjennom skildringene av lettantenneligheten mellom folk og leder er Coriolanus et litterært eksperiment med tanken om folkestyre, som på den ene side kan være rettferdig, og på den andre siden farlig.</blockquote><p>X</p><p>Gjennom skildringene av lettantenneligheten mellom folk og leder er Coriolanus et litterært eksperiment med tanken om folkestyre, som på den ene side kan være rettferdig, og på den andre siden farlig. Perspektivet tilhører en tid da dette bare var en teori, da den eneveldige monarkens makt var ubestridelig, og det ikke fantes noen alternativ styreform. Men kong James I., som hadde overtatt kronen etter dronning Elizabeth I da Shakespeare skrev Coriolanus, var en relativt åpen og opplysningsivrig konge. Forfatterne han beskyttet, kunne gi seg hen til litterære og politiske utforskninger.</p><p>Skuespillet ble trolig skrevet i 1607 og 1608. På den tiden var det i Storbritannia stadige tilløp til opprør som kunne minne om opprøret i begynnelsen av Coriolanus. Det var år preget av dårlige avlinger og hungersnød. Prisen på hvete gikk opp, og spekulanter hamstret korn som de solgte til smertefullt høye priser – til tross for at både Elizabeth I og senere James I sendte ut edikter for å hindre landeierne i å utnytte matmangelen. Det sultende folket ble provosert både av spekulantenes hensynsløshet og av adelens insistering på å bruke hvete til å lage stivelse, slik at de kunne stive kragene på klærne sine. Den kollektive følelsen av nød og urettferdighet som til slutt får folk til å gripe til våpen og forlange at overklassen gir dem det de trenger for å overleve, var noe Shakespeare ville ha kunnet observere på nært hold.</p><p>I hundreårene som fulgte, ble skuespillet lest ivrig av tenkere som var fascinert av ideen om demokrati, men vare for faren for at myndighetene kunne ende som gisler for en følelsesstyrt hop. Det ble også en favoritt for politikere som fullstendig avfeide tanken om folkestyre og menneskerettigheter.</p><p>I 1747 tok atten år gamle Edmund Burke ordet i diskusjonsklubben han selv hadde startet ved Trinity College i Dublin. Møtets tema var spørsmålet om hvorvidt Shakespeares Coriolanus kunne forsvares, og den bleke studenten med det rødlige håret og den lange, smale nesen mente at det kunne han. Burke argumenterte for at det både var utakknemlig og kortsiktig av folket å angripe mannen som hadde spilt en så essensiell rolle i forsvaret av Roma, og at de lot sin egen krangel med patrisierne komme i veien for det som var i samfunnets interesse.</p><p>Tre år senere dro den engasjerte studenten til London, der han skulle bli parlamentsmedlem og politisk tenker og forfatter av bøker som i ettertiden skulle gi ham tilnavnet «konservatismens far». Den merkelappen ville muligens vært for spesifikk for Burke, som representerte Whig-partiet i parlamentet og var en nennsom pragmatiker, som kjempet mot alle former for maktmisbruk, enten det kom fra en brølende menneskemengde, en despotisk konge, eller et grådig handelsselskap. Shakespeare forble en av hans favorittforfattere.</p><p>I 1789 var Burke blitt seksti år og fulgte nøye med da revolusjonen brøt ut i Frankrike. Frihetstrangen til franskmennene hadde han sympati for, men han bekymret seg over den begynnende villskapen. Allerede året etter skrev han Tanker om revolusjonen i Frankrike. Der forutså han hvordan det revolusjonære prosjektet, som var vokst frem av verdige idealer, ville rase ut i terror og blodbad. Gutten som var kritisk til folkets angrep på Coriolanus, var blitt en grånende samfunnsstøtte som ble forskrekket og frastøtt av giljotinens opphakking av adel og opposisjonelle i kjølvannet av omveltningen i Frankrike.</p><p>«Hvor lykksalig om alle hadde bevart vissheten om sine ubrytelige bånd og om sin rette plass i forhold til hverandre!» skriver Burke om stendene og gruppene i samfunnet, som et ekko av Menenius’ fabel om samfunnet som kropp, der alle organer virker sammen. Han advarte også mot konsekvensene hvis borgerne til enhver tid skulle forlange at representantene deres adlød deres minste ønske, i stedet for å gjøre det som var til samfunnets beste. «Din representant skylder deg ikke bare arbeidet sitt», skrev Burke. «Men også dømmekraften sin, og han svikter deg i stedet for å tjene deg, hvis han ofrer den for din velvilje.»</p><p>Dette er nærmest et ekko av Coriolanus’ advarsel mot et samfunn der de kunnskapsløse vil styre de kyndige, og der menneskemengdens følelser er viktigere enn makthavernes fornuft.</p><p>Coriolanus er ikke bare blitt bifalt av moderate politiske filosofer som var skeptiske til populisme, men også av ekstreme, av undertrykkere og folkemordere. Det har inspirert både den konservative stemmen som ville advare mot brå og aggressive omslag, og nazister som oppmuntret til det samme, og selv brukte massesuggesjon for å nå målene sine.</p><p>Joseph Goebbels, som senere skulle bli propagandaminister i det nazistiske Tyskland, var en gang en skrøpelig litteraturstudent med klumpfot som haltet lett rundt ved universitetet i Heidelberg. Professoren han beundret mest, var Friedrich Gundolf, en jødisk Shakespeare-ekspert som hadde gitt ut den innflytelsesrike boken Shakespeare og den tyske ånd. Det var Gundolf Goebbels helst ville ha som veileder da han skulle skrive doktorgradsavhandlingen sin om tysk 1800-tallsdramatikk. Goebbels fikk doktorgraden i 1922, under en annen veileder, også han jødisk.</p><p>Gundolf døde i 1931, to år før partiet Goebbels var en del av, forbød alle bøkene hans. Goebbels selv skulle forbli teaterelsker hele livet og tok sin venn Adolf Hitler med seg på forestillinger. Kanskje hadde hans innflytelse noe å gjøre med den skinninnbundne utgaven av Shakespeares samlede verker som Hitler hadde i biblioteket sitt. Da Goebbels i 1937 hadde sett en oppsetning av Coriolanus, kom han ut og utbrøt at Shakespeare var «… mer relevant og moderne enn alle moderne forfattere. For et enormt geni! Han reager over Schiller». Og da alle «fiendens dramatikere» ble bannlyst fra tyske teatre i 1939, fikk Shakespeare bli værende på repertoaret.</p><blockquote>“Over disse sveklingene tårner skikkelsen av den sanne helt og Führer, Coriolanus, som ønsker å lede det villedede folket til gjenoppreising, akkurat slik Adolf Hitler gjør i disse dager for vårt elskede fedreland.”</blockquote><p>I en av utgavene av Coriolanus som kom ut under nazitiden, tegner redaktøren et foraktelig bilde av folket som reiser seg mot hærføreren. Deretter forsikrer han:</p><p>Over disse sveklingene tårner skikkelsen av den sanne helt og Führer, Coriolanus, som ønsker å lede det villedede folket til gjenoppreising, akkurat slik Adolf Hitler gjør i disse dager for vårt elskede fedreland.</p><p>Både Burke og Goebbels kunne vise til Shakespeare og se på ham som en medsammensvoren. Det er imidlertid vanskelig å si hva dramatikeren selv tenkte om utsikten til folkestyre. Egentlig virker det som om han er mindre opptatt av å trekke konklusjoner, og mer av å sette forskjellige krefter opp mot hverandre og se hva som skjer. De som tolker Coriolanus som en historie om en heroisk manns kamp mot en berme som ikke forstår hvor mye de trenger ham, tar ikke høyde for hvor grove Coriolanus’ haranger virker på alle andre enn ham selv.</p><p>Og de som leser Coriolanus som historien om en menneskefiendtlig protofascist som får sin rettmessige straff av menneskene han avfeier som skadedyr, overser at det følelsesstyrte pøbelveldet Coriolanus advarer mot, er en reell trussel.</p><p>Om forfatteren av Coriolanus er vanskelig å plassere, synes han uansett svært oppmerksom på faren ved å bli oversvømt av det vulgære og kaotiske, og ved at det er slike krefter som styrer viktige avgjørelser. Han synes også å kunne leve seg lett inn i utmattelsen og ubekvemheten til en politiker som strever med å forstå et publikum som ikke deler samfunnsstøttens referanser, erfaring eller utdannelse – og som kanskje uunngåelig kommer til punktet der han røper denne utålmodigheten, denne fremmedheten, og får unngjelde for det.</p><p>XI.</p><p>Det ble kveld i Berlin. På macbook-skjermen hadde demonstrantene eksplodert i glede etter at det var blitt kunngjort at Hosni Mubarak ville gå av som Egypts president. I boken min virket det som om Coriolanus var på vei mot et lignende fall.</p><p>Han har søkt tilflukt hjemme hos mor for å finne ut hva han skal gjøre nå. Volumnia virker ikke fornøyd med opptredenen hans. Coriolanus, som bemerker at moren alltid har vært enig med ham i slike spørsmål, at hun også har ment at folket er til for å tie i forsamlinger og stirre på dem som er av høy byrd med storøyd forundring, lurer på hvorfor hun ikke bifaller.</p><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>I talk of you.</blockquote><blockquote>Why did you wish me milder? Would you have me</blockquote><blockquote>False to my nature? Rather say I play</blockquote><blockquote>The man I am.</blockquote><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>O sir, sir, sir,</blockquote><blockquote>I would have had you put your power well on</blockquote><blockquote>Before you had worn it out.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Let’s go.</blockquote><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>You might have been enough the man you are</blockquote><blockquote>With striving less to be so. Lesser had been</blockquote><blockquote>The tryings of your dispositions, if</blockquote><blockquote>You had not showed the how ye were disposed</blockquote><blockquote>Ere they lacked the power to cross you.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Let them hang.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Nå snakker jeg om deg.</blockquote><blockquote>Si hvorfor vil du jeg skal være mild?</blockquote><blockquote>Vil du at jeg skal svikte min natur?</blockquote><blockquote>Jeg spiller helst meg selv.</blockquote><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>Min sønn, min sønn.</blockquote><blockquote>Jeg ville se deg ikledd makten før du</blockquote><blockquote>fikk slitt den ut.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Å, la det fare.</blockquote><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>Du trenger ikke streve for å være</blockquote><blockquote>den mann du er. Din vilje ville ikke</blockquote><blockquote>blitt krysset på den måten hvis du ikke</blockquote><blockquote>lot dem få se hva du hadde i sinne</blockquote><blockquote>før de sto uten makt.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>De skulle henges!</blockquote><p>Moren som sender Coriolanus ut i kriger av så forskjellige slag, er også opptatt av at han skal passe på seg selv, og ikke stille seg så lagelig til for direkte og verbale hugg.</p><p>Coriolanus pukker på sin kompromissløse identitet. Moren antyder derimot at autentisitet ikke nødvendigvis er veien til å kunne være seg selv – særlig ikke når det kan brukes mot ham. Det er noe av et paradoks i dette: Ærlighet og integritet kan på et plan være et spill. Coriolanus har ikke bare vært seg selv, han har stilt seg selv demonstrativt opp som kontrast til de andre. Volumnia gjør sønnens selv til et strategisk spørsmål. Også det Coriolanus ser på som sin faste kjerne, kan ha blitt smidd til ved å gnisse mot andre. Også det som oppleves som konstant, kan være relativt. Autentisitet kan være en reaksjon. De egenskapene som lever i friksjon mot andres, vil ofte være dem man er seg mest bevisst. Coriolanus er instinktivt klar over dette selv. Såpass røper han da han sier at han heller vil spille den han er, enn å spille en annen.</p><p>Volumnia og Menenius vil først og fremst redde den strie mannen fra å bli stemplet som forræder av den uforutsigbare mengden. For å få til det må de få den ærekjære og ubøyelige til å gå ut i offentligheten og ta tilbake det han har sagt.</p><p>Volumnia prøver å påvirke ham. Du er for absolutt, sier hun til sønnen. Og så forklarer hun at det kan være ærerikt å fordreie sannheten, på samme måte som det kan være ærerikt å lure befolkningen i en fiendtlig by med milde ord, for deretter å innta den. Coriolanus, sier hun, kan ikke ofre sin families og klasses posisjon for retten til å rynke øyebrynene når han vil. Det å gi avkall på sin integritet er et edelt offer når det tjener en høyere hensikt. Volumnia instruerer Coriolanus om å gå til folket og si at han, fordi han er soldat og har tilbrakt livet i brakker, ikke er vant til å snakke mykt, på den måten man bør når man ber om hengivenhet – men at han heretter vil la seg forme av rammene de setter for ham. Og da Coriolanus ennå er motvillig, henter hun frem det skarpeste våpenet hun har, for å redde situasjonen:</p><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>My praises made thee first a soldier, so,</blockquote><blockquote>To have my praise for this, perform a part</blockquote><blockquote>Thou hast not done before.</blockquote><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>Min ros har gjort deg til soldat – hvis du</blockquote><blockquote>vil ha min ros i dette, spill da rollen</blockquote><blockquote>du ikke før har spilt.</blockquote><p>Volumnia bruker morskjærligheten som pressmiddel. Og det virker, igjen.</p><p>Berlin-kvelden ble til hvit vinterdag, og jeg vandret hutrende langs restene av Berlinmuren mot Potsdamer Platz for å høre Ralph Fiennes fortelle om filmatiseringen sin av Coriolanus. Fiennes var blitt oppslukt av Coriolanus’ verden da han spilte ham på scenen første gang. Siden da hadde han gått med planer om å bruke stykket i sin debut som spillefilmregissør. Tittelpersonen skulle han beskrive slik:</p><p>Det er en tragedie om en liten gutt som bare har fått gjøre én ting, og det med en slik rigid holdning. Det er så mange erfaringer han aldri har kunnet gjøre seg. Så blir han denne stivnede tingen. Det eneste han kan være, er et sverd.</p><p>Coriolanus er brutal og barnlig på samme tid. Han er oppfostret til å identifisere seg fullstendig med statens behov og verdier og ikke til å mestre de raske skiftene og den tilpassede kommunikasjonen som er en del av alle relasjoner og all politikk. Og han stritter fremdeles imot, selv om han går med på å gjøre det moren ber om.</p><blockquote>CORIOLANUS:</blockquote><blockquote>Well, I must do’t.</blockquote><blockquote>Away my disposition and possess me</blockquote><blockquote>Some harlot’s spirit! My throat of war be turned</blockquote><blockquote>Which choired with my drum, into a pipe</blockquote><blockquote>Small as an eunuch or the virgin voice</blockquote><blockquote>That babies lull asleep! The smiles of knaves</blockquote><blockquote>Tent in my cheeks, and schoolboys’ tears take up</blockquote><blockquote>The glasses of my sight! A beggar’s tongue</blockquote><blockquote>Make motion through my lips and my armed knees</blockquote><blockquote>Who bowed but in my stirrup bend like his</blockquote><blockquote>That hath received an alms! – I will not do’t,</blockquote><blockquote>Lest I surcease to honour mine own truth</blockquote><blockquote>And by my body’s action teach my mind</blockquote><blockquote>A most inherent baseness.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Ja, det må til.</blockquote><blockquote>Vik, faste sinnelag, en skjøges ånd</blockquote><blockquote>skal ta din plass! Min krigerrøst, så samstemt</blockquote><blockquote>med trommene, skal nå bli til et hvin,</blockquote><blockquote>lik stemmen til evnukken eller piken</blockquote><blockquote>som bysser barn i søvn! La skurkens smil</blockquote><blockquote>få pryde kinnet, skoleguttens tårer</blockquote><blockquote>få dimme øyet og en tiggers tunge</blockquote><blockquote>gi form til mine ord! Jeg bøyet aldri</blockquote><blockquote>mitt kne uten til hest, og skal nå knele</blockquote><blockquote>lik en som får en almisse! Nei, aldri,</blockquote><blockquote>slik kan jeg ikke overgi min sannhet,</blockquote><blockquote>og la min kropps bevegelser skolere</blockquote><blockquote>min sjel i nedrigheter.</blockquote><p>Det å skulle forstille seg opplever Coriolanus som deformerende og degraderende. Det tar fra ham alder, seksualitet, kjønn og stilling i samfunnet. Det er hele identiteten han føler han er i ferd med å gi opp. Det er en antydning om at det han kanskje frykter, er at det ikke er rom for ham i den verdenen han skal leve i, at han er en anomali. Det er ikke rart han kjemper imot med alt han har. Og han gir et svar som er foruroligende, i alle fall for Menenius:</p><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Let them accuse me by invention, I</blockquote><blockquote>Will answer in mine honour.</blockquote><blockquote>MENENIUS</blockquote><blockquote>Ay, but mildly.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Well, ’mildly’ be it then, ’mildly’.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>La dem få finne på anklager, jeg</blockquote><blockquote>skal svare for min ære.</blockquote><blockquote>MENENIUS</blockquote><blockquote>Ja, men mildt.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Så blir det mildt, da – mildt.</blockquote><blockquote>Så går de ut for å møte folket.</blockquote><p>XII</p><p>Menenius’ formaning skal vise seg å være bortkastet. Den Coriolanus som nok en gang trer frem for folket, klarer ikke å være mild særlig lenge. Han makter ikke å la være å anklage dem for å ha trukket tilbake støtten, så kort tid etter at de ga ham den.</p><p>Folkemengden svarer med å brøle sitt bifall idet tribunene erklærer at han er en forræder og må vises vekk fra Roma.</p><blockquote>BRUTUS</blockquote><blockquote>There’s no more to be said, but he is banished</blockquote><blockquote>As enemy to the people and his country.</blockquote><blockquote>It shall be so.</blockquote><blockquote>ALL CITIZENS</blockquote><blockquote>It shall be so, it shall be so!</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>You common cry of curs whose breath I hate</blockquote><blockquote>As reek o’ th’ rotten fens, whose loves I prize</blockquote><blockquote>As the dead carcasses of unburied men,</blockquote><blockquote>That do corrupt the air, I banish you.</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>Despising</blockquote><blockquote>For you the city, thus I turn my back.</blockquote><blockquote>There is a world elsewhere.</blockquote><blockquote>BRUTUS</blockquote><blockquote>Her er alt sagt, nå er han blitt forvist</blockquote><blockquote>som fiende av folk og fedreland.</blockquote><blockquote>Og sånn er det.</blockquote><blockquote>PLEBEIERNE</blockquote><blockquote>Sånn er det, sånn er det!</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Et kor av kjøtere hvis pust jeg hater</blockquote><blockquote>som stank fra sumpene; hvis gunst jeg priser</blockquote><blockquote>lik et kadaver som blir liggende og</blockquote><blockquote>forpeste luften – jeg forviser dere!</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>I forakt for dere vender jeg Rom ryggen.</blockquote><p>Det finnes en verden annetsteds.</p><p>Coriolanus svarer med å snu situasjonen på hodet: Det er ikke romerne som bannlyser ham, det er han som bannlyser dem. Han vil melde seg ut og finne en annen verden, et annet sted, som vil ta imot ham som han er. Han har levd etter en kode, et sett av prinsipper og idealer, som er blitt fremstilt for ham som kvintessensen av Roma. Da han ser seg rundt og ikke finner dem i menneskene det var meningen at han skulle leve blant, er det de som ikke hører hjemme. Roma er ikke bare et geografisk sted, det er også et indre landskap, et sjelelig anliggende. For hvis verdiene som skulle forene dem, ikke lenger er å finne der, hva har da vært grunnen til å utgyte alt det blodet på slagmarken, det som en gang fikk ham til å se ut som en flådd mann?</p><p>Coriolanus er bannlyst som en folkefiende, sier Brutus. I sin bok Das Moderne Drama fra 1852 trekker den tyske dramaforskeren Hermann Hettner spesielt frem Coriolanus og de romerske tragediene som Shakespeares mest modne og kanskje fremste verk. Hettner peker på at det som skjer i dramaet, egentlig springer ut av Coriolanus’ dypeste egenskaper: Det han gjør, må kunne virke riktig, i alle fall for ham, for at publikum skal kunne følge ham ut i det ekstreme.</p><p>En som plukket opp Hettners bok på reise, og leste den med glupsk interesse, var 24 år gamle Henrik Ibsen. Ibsen skulle selv sette opp Shakespeare ved Den Nationale Scene i Bergen og beklaget seg over at han var henvist til å bruke oversettelsene til danske Sille Beyer, som hadde tatt seg store friheter med stoffet. «Det er en forloren Shakespeare, der bydes», skriver Ibsen. Tretten år etter møtet med Hettners bok skaper han sin egen vanskelige, uforsonlige helt, som ofrer båndene til samfunn og familie på sine egne idealers alter, Brand. Og i 1882 kommer dramaet om en oppriktig, prinsippfast mann som vil styre et lokalsamfunn i en bestemt retning, men kolliderer med de smålige og egennyttige ambisjonene til menn som er mer manøvreringsdyktige enn ham selv – og som etter et stort allmøte manipulerer folket til å støte ham ut. Stykket har til og med en tittel som finnes i beskyldningen som rettes mot Coriolanus allerede i den første scenen av Shakespeares skuespill: En folkefiende.</p><p>Coriolanus forbereder seg på å forlate Roma. Han tar farvel med familien og vennene og spår at han vil bli satt større pris på når han er borte, siden han har vært en garantist for romernes sikkerhet. Nå forlater han dem, alene, «like a lonely dragon», sier han. Det er som om han beveger seg mot forskjellige varianter av det overmenneskelige eller utenformenneskelige. Tingen av blod, planeten som traff Corioles, er blitt et fabeldyr.</p><p>XIV</p><p>Dragen er i ferd med å oppsøke en annen drage. Coriolanus forkler seg og drar til Antium, volskernes by, og oppsøker motstanderen sin, Tullus Aufidius. Den volskiske hærføreren sitter og spiser sammen med mennene sine. Coriolanus trer inn foran Aufidius, tar av seg kappen og tilbyr seg å hjelpe volskerne med å innta og brenne Roma. Aufidius skifter fra skepsis til strålende glede.</p><blockquote>AUFIDIUS:</blockquote><blockquote>Let me twine</blockquote><blockquote>Mine arms about that body, where against</blockquote><blockquote>My grained ash an hundred times hath broke.</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>Know thou first,</blockquote><blockquote>I loved the maid I married; never man</blockquote><blockquote>Sighed truer breath. But that I see thee here,</blockquote><blockquote>Thou noble thing, more dances my rapt heart</blockquote><blockquote>Than when I first my wedded mistress saw</blockquote><blockquote>Bestride my threshold.</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>Thou hast beat me out</blockquote><blockquote>Twelve several times and I have nightly since</blockquote><blockquote>Dreamt of encounters ’twixt thyself and me –</blockquote><blockquote>We have been together in my sleep,</blockquote><blockquote>Unbuckling helms, fisting each other’s throat –</blockquote><blockquote>And waked half dead with nothing.</blockquote><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>La</blockquote><blockquote>meg legge armen om den kropp som jeg</blockquote><blockquote>minst hundre ganger knuste lansen mot</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>Vit at jeg elsket</blockquote><blockquote>den kvinnen som jeg ektet; ingen mann</blockquote><blockquote>har sukket mer oppriktig. Men, du edle,</blockquote><blockquote>å se deg her får hjertet til å danse</blockquote><blockquote>mer henrykt enn den første gang min hustru</blockquote><blockquote>kom inn under mitt tak.</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>Tolv ganger har du slått meg. Hver natt siden</blockquote><blockquote>har jeg drømt om et oppgjør mellom oss –</blockquote><blockquote>med hjelmen revet av lå vi på bakken</blockquote><blockquote>og prøvde gripe om hverandres strupe –</blockquote><blockquote>og våknet halvdød, tomhendt.</blockquote><p>Tidligere i skuespillet, før Coriolanus blir forvist fra Roma, snakker han med en offiser som har møtt Aufidius i Antium, og spør spontant: «Snakket han om meg?» Det er noe intimt og nesten erotisk over hvor besatt de to hærførerne er av hverandre.</p><p>I Berlin satt Ralph Fiennes og forklarte hvorfor han hadde gitt rollen som Aufidius til Gerard Butler, som fra før var best kjent som forfører i romantiske komedier. Men Fiennes mente at nettopp det som gjorde Butler til en yndet motspiller for kjærlighetssøkende kvinner, kunne gjøre ham egnet til å stå overfor ham selv som Coriolanus:</p><p>Coriolanus trenger en maskulin mann å omfavne. Det erotiske ligger der i Shakespeares tekst. Kampene bør antyde en slags elskov. Coriolanus og Aufidius er krigere som kjenner igjen seg selv i den andre. Jeg begynte å tenke på samuraier da jeg fordypet meg i teksten. I likhet med samuraiene er Coriolanus og Aufidius forberedt på å dø til enhver tid.</p><p>Coriolanus er blitt avvist av fellesskapet i Roma og har avvist det tilbake. Han trodde tilhørigheten til det romerske folket, og tilhørigheten til et sett av verdier, var ett og det samme. Der tok han feil. Nå søker han seg til den mannen som han føler seg mest trygg på deler hans syn på hva en mann og et samfunn kan være, kanskje den han alltid har følt seg nærmest, og til en nasjon der han ikke skal behøve å meisle seg selv om til en annen.</p><p>Og i de ledige stundene der Aufidius’ tjenere snakker sammen om selskapet, undrer de seg over at den tidligere erkefienden har blitt tildelt hedersplassen rundt bordet, og at Aufidius skotter bort på ham som om han var en kjæreste. Selv kommer de med det som kunne vært mantraet for hærførernes egen historie:</p><blockquote>2. SERVINGMAN</blockquote><blockquote>[…] as wars in some sort may be said to be a ravisher, so it cannot be denied but peace is a great maker of cuckolds.</blockquote><blockquote>1. SERVINGMAN</blockquote><blockquote>And it makes men hate one another.</blockquote><blockquote>3. SERVINGMAN</blockquote><blockquote>Reason: because they then less need one another.</blockquote><blockquote>ANNEN TJENER</blockquote><blockquote>[…] selv om krig på en måte kan kalles voldtekt, kan ingen nekte for at fred gjør fler til hanreier.</blockquote><blockquote>FØRSTE TJENER</blockquote><blockquote>Ja, og så får den folk til å hate hverandre.</blockquote><blockquote>TREDJE TJENER</blockquote><blockquote>Selvsagt, for da trenger man hverandre mindre.</blockquote><p>Coriolanus har egentlig ikke gått fra krig til fred, men fra en krig til en annen, den sosiale og politiske, den han ikke vant. Nå er han i ferd med å vekke den store krigen til live på nytt.</p><p>Men den nye alliansen er skjør. Det går ikke lang tid før løytnanten til Aufidius advarer ham om at soldatene har begynt å ta den nye hærføreren med i bordbønnen. Han påpeker at Aufidius, som er vant til å være nummer én, kan komme til å bli nummer to hvis han ikke passer seg. Det er Aufidius klar over. Ta det med ro, sier han, Coriolanus vet ikke hva jeg kan mobilisere mot ham hvis jeg blir nødt. Så begynner han å tenke nærmere over den nye forbundsfellen og konflikten hans med sitt eget folk.</p><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>First he was</blockquote><blockquote>A noble servant to them but he could not</blockquote><blockquote>Carry his honours even. Whether ’twas pride,</blockquote><blockquote>Which out of daily fortune ever taints</blockquote><blockquote>The happy man; whether defect of judgement,</blockquote><blockquote>To fail in the disposing of those chances</blockquote><blockquote>Which he was lord of; or whether nature,</blockquote><blockquote>Not to be other than one thing, not moving</blockquote><blockquote>From th’ casque to th’ cushion but commanding peace</blockquote><blockquote>Even with the same austerity and garb</blockquote><blockquote>As he controlled the war; but one of these –</blockquote><blockquote>As he hath spices of them all – not all,</blockquote><blockquote>For I dare so far free him – made him feared,</blockquote><blockquote>So hated and so banished. But he has a merit</blockquote><blockquote>To choke it in the utterance. So our virtues</blockquote><blockquote>Lie in th’interpretation of the time.</blockquote><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>Først tjente ham dem edelt, men all æren</blockquote><blockquote>gikk ham til hodet. Om det skyldtes hovmod</blockquote><blockquote>som smitter den som daglig høster hell;</blockquote><blockquote>om dømmekraften sviktet så han ikke</blockquote><blockquote>forstod å utnytte de muligheter</blockquote><blockquote>som han var herre over; om han av</blockquote><blockquote>natur var ett i alt og ikke maktet</blockquote><blockquote>å bytte sverdet ut mot statsmannskunst,</blockquote><blockquote>men kommanderte freden like strengt</blockquote><blockquote>og nådeløst som krigen; han har spor</blockquote><blockquote>av alle disse feil, men bare én –</blockquote><blockquote>det tør jeg tilstå ham – har gjort ham fryktet,</blockquote><blockquote>så hatet og forvist; men han har fortrinn</blockquote><blockquote>som kveler alt slikt snakk. Hva vi var verd,</blockquote><blockquote>det ligger i den tolkning tiden gir det.</blockquote><p>Omstendighetene skifter, og med dem skifter etterspørselen etter forskjellige typer folk. Krigeren synes kravene fra fredssamfunnet er byråkratiske og trivielle; medborgerne synes aggresjonen hans er slitsom. «Oh world, thy slippery turns», mumler Coriolanus til seg selv før han begir seg inn i Antium for å slå seg sammen med Aufidius og gå mot folket han tidligere har slåss for. Å verden, dine glatte omdreininger.</p><p>I Roma har nyheten spredd seg om at Coriolanus har slått seg sammen med volskerne og reist en hær mot dem. Vissheten om at de har sendt vekk sin fremste forsvarer, synker inn. Tribunene lever i fornektelse så lenge de kan, før de må ta innover seg at det taktisk vellykkede politiske spillet deres har vært strategisk katastrofalt, og at konflikter på et lavere nivå kan svekke og til og med tilintetgjøre samfunnet fordi det blir så sårbart for kreftene som kommer utenfra. Brått er tribunene på et sted der det å mestre det lokalpolitiske intrigespillet ikke hjelper dem. Folket snur seg mot dem, og de fleste sier at de selv slett ikke pukket på at Coriolanus skulle bannlyses. Alle synes å være av den oppfatning at det var alle andre som insisterte på at han måtte vekk.</p><p>W.H. Auden, som var fascinert av Shakespeares skildring av flokkmentalitet, leste Coriolanus og kom til å tenke på sine egne reiser i Tyskland like etter andre verdenskrig. Der møtte han mange som bedyret at de hadde vært mot Hitler hele tiden, at de hadde vært tvunget til å støtte ham. Auden følte ikke at de forsøkte å lure ham. Han trodde heller at alt som hadde skjedd, hadde fratatt dem han hadde snakket med, en alminnelig hukommelse, og etterlatt dem bare med øyeblikket. «For en folkemengde er nuet absolutt», skriver han.</p><p>Folket i Coriolanus, som når de snakker hver for seg, beholder sin integritet og ettertenksomhet, gjetes inn i en flokk som snakker med én stemme. Da de kommer ut igjen på den andre siden, og ser konsekvensene av det som har skjedd, tar de avstand fra den de var, og kjenner seg ikke igjen.</p><p>XV</p><p>Coriolanus, Aufidius og den volskiske hæren setter opp leir utenfor Roma. Det er dit romerne sender stadig mer desperate sendebud for å prøve å hindre angrepet. Men sendebudene kommer tilbake og melder at de ikke har fått treffe Coriolanus. Han svarer ikke engang på sitt gamle navn.</p><p>Menenius, som har vært en slags surrogatfar for den farløse gutten, drar til leiren og for å be ham tenke på båndene til familie og venner. Han slipper inn, men mannen han møter, minner lite om mannen han kjente i Roma. Coriolanus svarer at han ikke lenger kjenner hustru, mor og barn. Generalen, som ikke er god med språket, er blitt utstøtt på grunn av sin manglende evne til å kontrollere det. Han har verken klart å bruke språket strategisk eller å stå imot andres språklige manipulasjoner. Nå tvinger han omverdenen inn i sin språkløshet. Tingen, planeten, maskinen har gjort seg selv til en drage, som verken anerkjenner at han har familiebånd eller at han har et navn. Han gjør som terrorister, tyranner, popstjerner og eremitter har gjort før ham: Han hugger over båndene til andre og bygger seg en ny virkelighet, et enmannsdespoti, som han kan innrede og definere som han vil, der han kan utfolde seg uhindret og uimotsagt.</p><p>Menenius må gå med uforrettet sak. Men så kommer en ny delegasjon. Det er Volumnia, som har med seg Virgilia og Coriolanus’ sønn. Hun insisterer på å få snakke med ham.</p><p>Så langt har Coriolanus avvist alle som har nærmet seg. Men allerede ved synet av moren, Virgilia og sønnen må Coriolanus jobbe hardere enn før for å holde løftet til seg selv.</p><p>XVI</p><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>My wife comes foremost, then the honoured mould</blockquote><blockquote>Wherein this trunk was framed, and in her hand</blockquote><blockquote>The grandchild to her blood. But out, affection!</blockquote><blockquote>All bond and privilege of nature break!</blockquote><blockquote>Let it be virtuous to be obstinate.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Min hustru først og så den edle form</blockquote><blockquote>min skikkelse ble støpt i, og ved hånden</blockquote><blockquote>har hun sitt barnebarn. Men, ømhet, vik!</blockquote><blockquote>Brist nå, alle naturens bånd og lover!</blockquote><blockquote>La det bli dyd å være ubarmhjertig.</blockquote><blockquote>Men ubarmhjertigheten rekker bare til Virgilia neier for ham.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>I melt, and am not</blockquote><blockquote>Of stronger earth than others.</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>I’ll never</blockquote><blockquote>Be such a gosling to obey instinct, but stand</blockquote><blockquote>As if a man were author of himself</blockquote><blockquote>And knew no other kin.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Jeg smelter,</blockquote><blockquote>er gjort av samme svake stoff som andre.</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>Jeg blir aldri</blockquote><blockquote>en hvalp som styres av instinkt, men står</blockquote><blockquote>som mennesket som er sitt eget opphav</blockquote><blockquote>og ikke kjenner slekt.</blockquote><p>Det er nettopp det tribunen Brutus mente Coriolanus ikke klarte å se, som nå går opp for ham: at han ikke er laget av sterkere materiale enn andre. Han vil ikke adlyde instinkter, men stå fast, som om han kunne skape seg selv, og ikke kjenne slektskap til andre. De to viktigste ordene her er små: «as if». Coriolanus har gjort et desperat forsøk på å nå den absolutte integriteten, den rene uavhengigheten. Han har opptrådt som om det var mulig å være sitt eget livs forfatter, uten innblanding fra andre. Men det går ikke. Snart innrømmer han overfor seg selv: Som en sløv skuespiller har jeg glemt rollen min, og jeg er ute.</p><p>Nå kan ikke Coriolanus annet enn innrømme at den siste inkarnasjonen av ham, dragen, umennesket, har vært en rolle. Men han gjør et siste forsøk da moren begynner å snakke.</p><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Do not bid me</blockquote><blockquote>Dismiss my soldiers or capitulate</blockquote><blockquote>Again with Rome’s mechanics. Tell me not</blockquote><blockquote>Wherein I seem unnatural. Desire not</blockquote><blockquote>T’allay my rages and revenges with</blockquote><blockquote>Your colder reasons.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Be meg ikke</blockquote><blockquote>å underhandle med Roms håndverkstreller</blockquote><blockquote>og sende hæren hjem. Fortell meg ikke</blockquote><blockquote>at jeg er unaturlig. Ikke prøv</blockquote><blockquote>å demme opp min hevntørst og mitt hat</blockquote><blockquote>med kalde argumenter.</blockquote><p>Ikke si til meg at jeg er unaturlig, sier ham, og synes å be om den motsatte bekreftelsen, eller at moren skal komme med motsatt påstand. Coriolanus’ konflikt med folket og med tribunene virker i stadig større grad som en kamp for å få være den han mener han er, forfekte prinsippene han mener er sanne, uten konstante krav om å være annerledes. Han kjemper for sin egen identitet.</p><p>Volumnia kommer for å be ham gjøre nettopp han frykter: oppløse hæren og avstå fra å angripe dem. Hun forklarer ham at han har satt familien i en umulig situasjon: De kan ikke ønske seier for Roma, og de kan ikke ønske seier for ham, deres nærmeste, for de to utelukker hverandre. Du kan ikke marsjere over hjemlandet ditt uten samtidig å trampe på din mors livmor, sier Volumnia, den som brakte deg til verden. Om han ødelegger Roma, ødelegger han også dem, moren, ektefellen og sønnen, og dermed også seg selv. Hun forlanger å få vite hvorfor han ikke svarer.</p><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>Why dost not speak?</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>There’s no man in the world</blockquote><blockquote>More bound to’s mother, yet here he lets me prate</blockquote><blockquote>Like one i’ th’ stocks. Thou hast never in thy life</blockquote><blockquote>Showed thy dear mother any courtesy,</blockquote><blockquote>When she, poor hen, fond of no second brood,</blockquote><blockquote>Has clucked thee to the wars and safely home,</blockquote><blockquote>Loaden with honour.</blockquote><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>Tier du?</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>Ingen er</blockquote><blockquote>mer bundet til sin mor, men jeg må snakke</blockquote><blockquote>som en som står i gapestokken. Du har aldri</blockquote><blockquote>ydt noen gjengjeld mot din kjære mor,</blockquote><blockquote>når hun, en stakkars hønemor som tok</blockquote><blockquote>seg av sin ene kylling, klukket deg</blockquote><blockquote>til krigen og trygt hjem, behengt med ære.</blockquote><p>For en mer distansert person ville denne forklaringen hatt en hul klang. Coriolanus har overlevd krigen for egen maskin, men nesten alt han har gjort, har han gjort fordi moren har villet det, elsket ham for det og truet med å la være å elske ham om han skulle trosse henne. Hun har smidd navlestrengen mellom dem til en kjetting. Det utnytter hun nå, for etter å ha minnet ham om hvor sterkt han er bundet til familien og hvor utakknemlig han er overfor henne, skjærer hun brått over det samme jernbåndet.</p><blockquote>VOLUMNIA:</blockquote><blockquote>Come, let us go.</blockquote><blockquote>This fellow had a Volscian to his mother,</blockquote><blockquote>His wife is in Corioles and his child</blockquote><blockquote>Like him by chance.</blockquote><blockquote>VOLUMNIA</blockquote><blockquote>Kom.</blockquote><blockquote>En volskerkvinne var hans mor, hans hustru</blockquote><blockquote>er i Corioli, og hans sønn ligner</blockquote><blockquote>ham rent tilfeldig.</blockquote><blockquote>Coriolanus svarer ikke på dette med det første, men Shakespeare svarer, kanskje med sin mest talende sceneanvisning: Tar hennes hånd. Stille.</blockquote><blockquote>Så:</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>O, mother, mother!</blockquote><blockquote>What have you done?</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>You have won a happy victory to Rome</blockquote><blockquote>But for your son, believe it, O, believe it,</blockquote><blockquote>Most dangerously you have with him prevailed,</blockquote><blockquote>If not most mortal to him. But let it come.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Å, mor, mor!</blockquote><blockquote>Hva har du gjort?</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>Nå har du vunnet Rom en lyklig seier.</blockquote><blockquote>Men for din sønn – ja, tro meg, det er sikkert –</blockquote><blockquote>er din triumf en farlig trussel, om</blockquote><blockquote>den ikke blir hans dødsdom. La det komme.</blockquote><p>Coriolanus forstår at han ikke vil klare å angripe Roma. Det er moren som har fått ham fra det. I samme øyeblikk skjønner han at han selv kommer til å dø. For han har forrådt Roma og kan ikke vende tilbake dit, og det eneste som binder ham til volskerne, er løftet om å hjelpe dem å vinne krigen. Fra før er han fienden deres, og når de ikke trenger ham mer, er han ikke annet enn det.</p><p>Moren har spilt teater for ham. Ved å fremstille ham som en avvisende sønn og som en fremmed, får hun frem en reaksjon i Coriolanus som for første gang gjør det umulig for ham ikke å vende blikket innover. Volumnia har tvunget ham til å innse at han ikke er isolert, at han har bånd, ubrytelige bånd, til andre mennesker, og at det er disse som definerer ham. Og i samme øyeblikk forstår han at den personen han har det sterkeste båndet til, moren, den han ikke klarer å fornekte, er den som ofrer ham. For idet Volumnia får ham fra å angripe Roma, dømmer hun ham til døden. Hun sender ham fra seg, igjen, og ut i krigen, men denne gang er det en som begge vet han ikke kan komme tilbake fra. I det øyeblikket Coriolanus erkjenner at han er et menneske som alle andre, filtret sammen med andre av samme art, skjønner han samtidig at livet hans er over. Men han aksepterer og resignerer. La det komme.</p><p>XVII</p><p>Det er en liten, historisk klubb som elsker Coriolanus, som holder fast ved det harde skuespillet til knokene hvitner og leser det med livslang fascinasjon. To av dem var den konservative poeten T. S. Eliot og den radikale dramatikeren Bertolt Brecht.</p><p>I 1914, samme år som første verdenskrig brøt ut, flyttet amerikanske T. S. Eliot til Storbritannia og ga seg hen til livet der. Det var fra denne basen han tok inn både de to verdenskrigene og de nervøse og febrilsk kreative tiårene mellom dem som bidro til følelsen av oppløsning i diktene hans, de underlige og allusjonsrike verkene som skulle innbringe ham Nobelprisen i litteratur. Han planla et langt dikt kalt «Coriolan», men rakk bare å skrive og publisere diktets to første deler, «Triumphal March» i 1931 og «Difficulties of a Statesman» i 1932.</p><blockquote>Dramatikeren Bertolt Brecht elsket Coriolanus. For ham var det en kraftfull historie om et folk som våkner og gradvis blir bevisst hvordan de kan gjøre sine ønsker for samfunnet gjeldende, som ikke lenger lar seg lure til å tro at det styrende sjiktet er garantister for trygghet og orden.</blockquote><p>I det første diktet stimler en oppglødd og naiv menneskemengde sammen rundt en hjemvendt krigshelt. I det andre er det heltens indre, usammenhengende stemme som forteller mens han forsøker å omstille seg til et liv av trivialiteter og byråkrati, av komiteer og råd som må nedsettes, og av et stadig, årvåkent, kritisk blikk i nakken. «Cry cry what shall I cry?» spør han. Senere har han kanskje funnet det, og roper ut til den eneste personen han kan komme på å rope til, men som aldri svarer: «Mother mother.»</p><p>Dramatikeren Bertolt Brecht elsket Coriolanus. For ham var det en kraftfull historie om et folk som våkner og gradvis blir bevisst hvordan de kan gjøre sine ønsker for samfunnet gjeldende, som ikke lenger lar seg lure til å tro at det styrende sjiktet er garantister for trygghet og orden. Han skrev i mange år på sin egen versjon av dramaet, men ble ikke ferdig før han døde. I Brechts versjon av den store konfrontasjonen i militærleiren advarer Volumnia sønnen mot å gå mot en by som har forandret seg, og som ikke lenger lar seg lure til å tro at de er hjelpeløse uten ham:</p><blockquote>Du er ikke lenger uunnværlig</blockquote><blockquote>bare en død trussel for alle. Ikke forvent</blockquote><blockquote>å se underdanig røyk. Hvis du ser røyk,</blockquote><blockquote>vil det komme fra smiene som smir</blockquote><blockquote>våpen for å bekjempe deg.</blockquote><p>To av krigsårenes mest feirede forfattere i Europa skriver to ufullendte verk om Coriolanus, fra forskjellige ender av den politiske skalaen. Der Brechts medfølelse først og fremst ligger hos menneskemengden, som sakte våkner og innser hvilken makt de har, betrakter Eliot verden med øynene til den isolerte individualisten, som står utenfor de andre både på grunn av krigen han har kjempet i og freden han har ansvaret for, som ingen forstår og ingen svarer. Innenfor Shakespeare-forskningen skulle Eliot bli beryktet for å hevde at Coriolanus var Shakespeares beste skuespill, og at det var bedre enn Hamlet, som han i et famøst sitat skulle kalle for «et kunstnerisk feilslag».</p><p>Det kan virke som om de som avfeier Coriolanus, gjør det fordi han ligner så lite på Hamlet, eller andre av Shakespeares suverent selvbevisste og søkende hovedpersoner. Hamlet ligger intellektuelt langt foran motstanderne sine. Det gjør aldri Coriolanus. Kanskje er det nettopp dette som gjør at noen av leserne knytter seg til ham. Bak Coriolanus’ raseri er det kort vei til fortvilelsen. Over at han ikke kan handle i henhold til sine instinkter og verdier uten at noen blir sinte eller bebreidende. Over at han ikke kan være seg selv uten å få beskjed om at han burde være annerledes: Ikke si meg at jeg er unaturlig. Og over at han aldri oppdager at han blir manipulert, før det er for sent. Av tribunene, av moren.</p><p>Når noen trekker seg inn i mørket og alenegangen, er noen nødt til å gå etter dem og hente dem ut. Egentlig har Volumnia reddet sønnen, fra å gå løs på sine egne, fra å bli en forræder, fra å forbli en drage. Men ved å redde ham har hun ofret ham. Og han aner nok at han kommer til å bli ofret av en annen som står ham nær.</p><p>XVIII</p><p>Etter at Coriolanus ombestemmer seg, samler en opprørt Aufidius sine menn rundt seg. Nå vil han danne en konspirasjon mot ham han nylig omfavnet. Aufidius opplever at Coriolanus nettopp har vært falsk, vært innsmigrende, vært nettopp den han nektet å være i Roma. Selv har han pantsatt sin ære på grunn av alliansen som ble tilbudt ham. Til gjengjeld har han følt seg behandlet som en etterdilter og en leiesoldat, ikke som en likeverdig partner.</p><p>Også her kan man ane noe forsmådd under det militære og politiske. Det er som om Aufidius vil hevne seg fordi den andre ikke har vært oppmerksom nok, men har tatt ham for gitt og behandlet ham som en underordnet. Det minner om et ekteskap der den forurettede parten vil hevne seg, og slik jekke seg opp fra en underlegen posisjon. Og forholdet mellom Coriolanus og Aufidius har fra første stund minnet om en kjærlighetshistorie.</p><p>Det er noe skjebnesvangert over hæren, fremdeles med begge hærførerne, som bryter opp fra Roma og trekker seg tilbake til nærmeste volskiske by. Byen er nettopp Corioles, som ga Coriolanus det nye navnet. Det er først da de er kommet inn i Corioles at Aufidius konfronterer Coriolanus, og offentlig beskylder ham for å ha forrådt sitt nye folk, dem han sverget å hjelpe.</p><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>… tell the traitor in the highest degree</blockquote><blockquote>He hath abused your powers.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>’Traitor’? How now?</blockquote><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>Ay, ’traitor’, Martius.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>’Martius’?</blockquote><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>Ay, Martius. Caius Martius. Dost thou think</blockquote><blockquote>I’ll grace thee with that robbery, thy stolen name</blockquote><blockquote>’Coriolanus’, in Corioles?</blockquote><blockquote>You lords and heads o’ th’ state, perfidiously</blockquote><blockquote>He has betrayed your business and given up</blockquote><blockquote>For certain drops of salt, your city Rome –</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Hear’st thou, Mars?</blockquote><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>Name not the god, thou boy of tears.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Ha?</blockquote><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>Fortell den høyforræderen at han</blockquote><blockquote>har misbrukt deres makt.</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Forræder?</blockquote><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>Ja, forræder, Martius!</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Martius?</blockquote><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>Ja, Martius, Caius Martius! Tror du jeg</blockquote><blockquote>vil hilse deg med navnet som du stjal,</blockquote><blockquote>Coriolanus her i Corioli?</blockquote><blockquote>Hør, statens overhoder, troløst har</blockquote><blockquote>han sveket oppdraget han fikk av dere;</blockquote><blockquote>solgt deres Rom – jeg sier deres Rom –</blockquote><blockquote>til mor og hustru for noen salte dråper</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Hører du ham, Mars?</blockquote><blockquote>AUFIDIUS</blockquote><blockquote>Nevn ikke guden, tårepilt!</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Ha?</blockquote><p>Aufidius vet hvor han skal klemme: Han nekter krigeren å påkalle krigsguden, han kaller mannen for en gutt. Han angriper identiteten Coriolanus har ofret mye for å opprettholde. Coriolanus svarer på den eneste måten han kan.</p><blockquote>CORIOLANUS:</blockquote><blockquote>Cut me to pieces, Volsces men and lads;</blockquote><blockquote>Stain all your edges on me. ’Boy’, false hound!</blockquote><blockquote>If you have writ your annals true, ’tis there</blockquote><blockquote>That, like an eagle in a dovecote, I</blockquote><blockquote>Fluttered your Volscians in Corioles.</blockquote><blockquote>Alone I did it. ’Boy’!</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>ALL PEOPLE:</blockquote><blockquote>Tear him to pieces! Do it presently! He killed my son! My daughter! He killed my cousin Marcus! He killed my father!</blockquote><blockquote>CORIOLANUS</blockquote><blockquote>Kutt meg i biter, volskere. Prøv deres</blockquote><blockquote>sverd på meg. «Guttunge»! Din falske hund!</blockquote><blockquote>Hvis deres krønike er sann, står det</blockquote><blockquote>at jeg, som ørn i dueslag, slo ned</blockquote><blockquote>og spredte volskerne i Corioli.</blockquote><blockquote>Alene. «Guttunge»!</blockquote><blockquote>[…]</blockquote><blockquote>HELE FOLKET</blockquote><blockquote>Riv ham i biter! – Gjør det straks! – Han drepte sønnen min! – Datteren min! – Han drepte Marcus, fetteren min! – Han drepte faren min!</blockquote><p>Alene tok jeg Corioles! Coriolanus forsvarer seg mot beskyldningene ved å skryte fatalt av sin største bedrift, at han inntok Corioles på egen hånd. Men det var bare en bedrift i Roma. Nå er han i Corioles, og de som hører på, er mennesker som mistet sine nærmeste i det samme angrepet. I folkemengdens rasende reaksjon er det ingen sak for Aufidius og de som er med i sammensvergelsen hans, å snike seg inn mot Coriolanus med våpnene klare.</p><p>Aufidius, som drømte om å møte Coriolanus i nær og oppjaget tvekamp, tar ingen sjanser da det er alvor. Ingen er villige til å kjempe mot Coriolanus med våpnene han faktisk mestrer.</p><p>På scenen på Donmar Warehouse går forestillingen mot slutten. Tom Hiddleston har havnet på ryggen etter at de volskiske soldatene har spent ben på ham og lagt ham i bakken. Uten at han merker det, fester de en kjetting rundt anklene på ham og heiser ham opp. Han blir hengende etter bena som et dyr på vei til slakteren, han kaver og vrir seg, men det er umulig for ham å forsvare seg idet Aufidius hugger sverdet i brystet på ham og kneler under kroppen hans mens blodet til den døende mannen renner ned over hodet til drapsmannen. Som alle andre har Aufidius blandede følelser, og idet Coriolanus er død, erklærer han at hans eget raseri er forsvunnet, og at han nå fylles av sorg. Coriolanus blir nok en gang en «ting av blod», like maktesløs som den steile, arrogante og nærmest fascistiske krigsmannen på et vis har vært hele tiden.</p><p>XIX</p><p>«Det er klart, det hjelper jo at Tom Hiddleston har et sånt nydelig ansikt», sier Alice.</p><p>Det er nesten et år etter møtet i London. Alice er på en konferanse i Oslo, og vi møtes i Bibliotekbaren på Hotel Bristol. Hun har fremdeles de høye støvlettene, men genseren er rød. Jeg drikker rødvin og hører henne fortelle om de brutale krigsherrene hun har vært så tett på i virkeligheten.</p><p>Men så har vi jo kommet tilbake igjen, til Coriolanus. Og til Tom Hiddleston, som får Alice til å bli lett henført.</p><p>«Det som er med ham, er at det er så vanskelig ikke å ville holde med ham. Han gjorde at Coriolanus fikk noe mykt over seg. Da jeg så ham, tenkte jeg at jeg så på en stor kriger som blir ødelagt av sine egne ambisjoner og kjærligheten til moren sin. Han er ikke en hensynsløs kjempe, han er en omsorgsfull sønn. Og det er det som dreper ham.»</p><p>Her sitter vi, tenker jeg: to kvinner som jobber nettopp med å kommunisere og argumentere, den evnen som gir deg jobber og talerstoler i den nye verden. Og vi forsøker å gjøre det som så mange kvinner har forsøkt før oss: å låse opp en alfahann, å bruke ord, mengder av ord, for å finne nøkkelen inn til én som insisterer på å være lukket. Skylde på moren hans for det som er galt. Noe i meg lurer på om dette er den litterære versjonen av å skrive brev til drapsmenn i fengsel, mens man forklarer en bekymret vennekrets at det er ingen som forstår ham.</p><p>Kvinnelige skuespillere har spilt Hamlet og Richard II. Men det virker utenkelig at en kvinne skal spille Coriolanus. Til det er skuespillet for fullt av en kavende maskulinitet som gir gjallende gjenklang. Det høres et ekko av ham i det sjiktet av menn som vokste opp med idealer om å bli krigere og forsørgere, men oppdaget at kvinner, klasseforstandere og arbeidsgivere ville ha noe annet; som vegrer seg mot å ta steget over i det tradisjonelt feminine og den uanstrengte vevingen av bånd og byggingen av fortrolighet; som føler de fortjener en type liv og en type lykke som de ikke får tak i; som fråder mot dem som tar jobber og kvinner fra dem; som ikke er trent i å sette ord på frustrasjonen, men står og ser verden fosse videre mens de retter en stiv pekefinger mot det de sterke kroppene deres har utrettet. Alene tok jeg Corioles!</p><p>Coriolanus ville være på slagmarken. Egentlig ville han ikke bli konsul. Han ble det fordi det var forventet av en kvinne. Deretter gikk det nedover.</p><p>Men selv den som er oppmerksom på farene Coriolanus aldri fanger opp, som nærmest må holde hånden for øynene og kikke mellom fingrene mens han farer mot ødeleggelsen, kan også ønske å ha litt av ham i seg.</p><p>Selv blir jeg sjelden sint. Jeg velger mine slag med så stor omhu jeg kan, og retter gjerne bebreidelser mot meg selv før jeg tør å rette dem mot andre. Jeg prøver å være rasjonell og rolig og rimelig, og ikke få uvenner unødig. Jeg har med andre ord en overlevelsesmekanisme Coriolanus mangler.</p><p>Men så er det øyeblikk der verden og jeg synes å være på rak kollisjonskurs, hvor jeg føler andre tar meg for gitt, eller stiller utilbørlige krav med et skuldertrekk, eller legger lass av ansvar på meg som jeg ikke synes jeg fortjener. Da er det som om det er en indre arm som hever sverdet. Men som regel skjer ikke mer enn det. For jeg får det aldri helt til, det jeg har lyst til å gjøre i sådanne stunder, nemlig å se utover dem jeg synes har behandlet meg urettferdig, og rope:</p><p>«Jeg bannlyser dere.»</p><p>XX</p><p>Coriolanus er et av Shakespeares minst leste og minst spilte skuespill. Regissører har nølt med å sette opp et drama som er så brutalt og politisk, med en så vrang mann i sentrum. Harold Bloom kaller Caius Martius et forvokst barn, en «nyfødt Mars», synes at barnsligheten begrenser ham, beklager at han har så lite indre liv, og mener at han «knapt eksisterer» sammenlignet med tragedieskikkelsene Shakespeare hadde skrevet frem i tiden før, som Macbeth og lady Macbeth, og kong Lear, og Antonius og Kleopatra.</p><p>For andre er det nettopp Coriolanus’ begrensninger som gjør ham levende og interessant. Marjorie Garber dveler ved de motstridende følelsene man kan få av å se Coriolanus gå under, og når man ser andre av Shakespeares ekstreme personligheter trekke sitt uunngåelige siste sukk. Hun skriver:</p><p>På slutten av disse stykkene sitter publikum igjen med politikerne. De sitter igjen med Octavius og Aufidius, Horatio og Malcolm, i en verden som er krympet og fattigere enn før, en verden som har mistet en stor kraft … Dette er hva de utretter for oss, disse tragiske skikkelsene med titanisk styrke og titaniske svakheter, som er stolte og sta og forfengelige og ambisiøse på den ene siden, og på den andre siden lider av voldsom usikkerhet, tvil, mangel på selvinnsikt og frykten for bare å være mennesker, for å være det nakne dyret, den gråtende gutten.</p><p>På scenen i New York snakket David Axelrod om politikerne som hele tiden passer på seg selv, slik tribunene gjør. Coriolanus er motsatt av dette. Han klarer ikke å passe på seg selv. På slagmarken forsvarer han seg som en løve. Skuespillet om ham handler likevel mest om de andre arenaene i livet hans, der han er vergeløs. Men det er også derfor han, på sin måte, når frem. Heller ikke blant leserne vinner Coriolanus de store folkemengdene. Men fordi han ikke vinner dem, vinner han andre. Og de som først knytter seg til ham, slipper ham ikke.</p><p><strong><em>Inger Merete Hobbelstad er norsk journalist og skribent. Hun arbeidet i mange år frilans som kulturjournalist og teater- og filmanmelder i Dagbladet, der hun i dag jobber som kommentator.</em></strong></p><p><strong><em>Hun har mastergrad i litteraturvitenskap med en oppgave om Homers Iliaden, og har fått Hestenes-prisen «for å skrive innsiktsfulle anmeldelser og kommentarer preget av godt begrunnede vurderinger og med stor integritet».[7] Samme år var hun bidragsyter til boka Norske klassikere — Bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag.</em></strong></p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=f63d11ebff3e" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Den frie verden har mistet troen på sig selv]]></title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz/den-frie-verden-har-mistet-troen-p%C3%A5-sig-selv-4caae9371c61?source=rss-256f373924c0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/4caae9371c61</guid>
            <category><![CDATA[donald-trump]]></category>
            <category><![CDATA[elections]]></category>
            <category><![CDATA[europe]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Broenxyz]]></dc:creator>
            <pubDate>Wed, 09 Nov 2016 10:00:20 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-11-09T10:00:20.191Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/944/1*TZqQXlWReFOtFnPg5-VyPQ.jpeg" /><figcaption>Foto: John Locher/AP</figcaption></figure><h4>Donald Trump er ikke kun en klovn, en bavian og en frastødende figur. Han er også udtryk for en dyb tillidskrise i Vesten, og tilhængere af en liberal verdensorden må tage ved lære af hans sejr.</h4><p><em>Af Pierre Collignon, journalist og tidligere chefredaktør på Jyllands-Posten</em></p><p>Der er særlige amerikanske forklaringer bag valget af Donald J. Trump som præsident.</p><p>Racespørgsmål, forråelse af debatkulturen og et dysfunktionelt politisk system, for blot at nævne nogle få, men Trump er ligesom Brexit også udtryk for en bred bølge af anti-establishment, antiglobalisering og immigrationsmodstand, som i disse år skyller hen over Europa og USA.</p><p>Denne bølge af folkelig skepsis er udtryk for, at mange ikke længere har tillid til de institutioner, som blev skabt efter Anden Verdenskrig, da USA etablerede en ny verdensorden i sit eget billede, og europæerne indledte det samarbejde, som senere blev til Den Europæiske Union. Den triste sandhed er, at europæere og amerikanere har mistet troen på det vestlige projekt.</p><iframe src="https://cdn.embedly.com/widgets/media.html?url=http%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fwatch%3Fv%3DeKA6L6a5Mgo&amp;src=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fembed%2FeKA6L6a5Mgo%3Ffeature%3Doembed&amp;type=text%2Fhtml&amp;key=d04bfffea46d4aeda930ec88cc64b87c&amp;schema=youtube" width="854" height="480" frameborder="0" scrolling="no"><a href="https://medium.com/media/b9d55b7e2ed6ced36bfa6acd6310b11c/href">https://medium.com/media/b9d55b7e2ed6ced36bfa6acd6310b11c/href</a></iframe><p>Lad os skrue tiden tilbage til 1945 et øjeblik, da Europa og Japan lå i ruiner, og man så højdepunktet af amerikansk magt.</p><p>USA tog dengang den globale ledelse på sig ved at organisere et vestligt økonomisk system baseret på troen på frihandel. Foreløberen for frihandelsorganisationen WTO, GATT, Verdensbanken og Den Internationale Valutafond så dagens lys.</p><p>FN blev også grundlagt med USA i en ledende rolle, og den sidste grundsten i Vestens nye struktur blev lagt med oprettelsen af den vestlige forsvarspagt Nato i 1949. På det tidspunkt var der ikke tvivl om, at disse institutioner kunne styrke de vestlige landes magt og økonomier — men de var i særdeleshed en fordel for USA. Den globale økonomiske arbejdsdeling førte til et historisk boom for amerikansk økonomi, og både FN og naturligvis Nato var organer, som tjente amerikanske interesser.</p><p>I Europa førte tankerne om samarbejde med amerikansk opbakning til oprettelsen af Det Europæiske Kul- og Stålfællesskab. Idealerne omfattede også her en tro på frihandel, som man ligefrem gjorde til grundlov, da Rom-traktaten blev underskrevet i 1957. Indskrivningen af de fire friheder for varer, tjenesteydelser, kapital og arbejdskraft i traktaten kom siden til at virke som en nærmest revolutionerende motor for integration på det europæiske kontinent.</p><p>Siden har skiftende generationer af europæiske politikere fulgt den indledende logik med oprettelse af et stadig tættere samarbejde; kulminerende med ophævelsen af indre grænsekontrol og en optimistisk udvidelse af EU i 2000’erne.</p><p>I det hele taget er årene efter Central- og Østeuropas befrielse fra kommunismen og Sovjets sammenbrud afgørende for de opløsningstendenser, vi ser i dag. Mens Francis Fukuyama spåede ”historiens afslutning” med en endegyldig sejr for de liberale demokratier, fortalte den globale økonomiske udvikling en anden historie.</p><p>USA fremstod godt nok som den eneste militære supermagt på verdensscenen, men økonomisk var der ikke længere tale om et vestligt hegemoni. Nye økonomier i Fjernøsten buldrede frem, og i løbet af de seneste 20 år er billedet blevet klarere.</p><p>Udviklingen har ført til en mere lige fordeling af velstand globalt, men den har også fået mange i Vesten til at miste troen på, at frihandel er en fordel for dem, ligesom mange i dag heller ikke længere tror på, at amerikansk militærmagt kan fremme vestlige værdier. Krigen i Syrien har nådesløst afsløret amerikansk svaghed og dermed også udstillet Europas manglende evne til at bremse en grusom krig ved sit dørtrin.</p><blockquote>I USA er valget af Trump i høj grad et nødråb fra de vælgergruppper, man tidligere kunne kalde arbejderklassen, men som i dag i frustration ser deres industriarbejdspladser forsvinde til Kina og Mexico. Globaliseringen og EU’s optagelse af relativt fattige østeuropæiske lande med lav beskatning, lav velfærd og lave lønninger giver et lignende pres i Europa.</blockquote><p>I Storbritannien var nej’et til EU-medlemskab i høj grad en protest mod ukontrolleret polsk og rumænsk indvandring, og vi ser på tværs af Atlanten en stigende kløft mellem elite og større dele af vælgerkorpset. Samfundets bærende institutioner — ikke mindst dem med adresse i Washington og Bruxelles — har mistet legitimitet, fordi folk ikke længere ser dem levere løsninger, som giver tro på fremtiden.</p><p>Finanskrisen er overstået, men vi mærker endnu psykologiske effekter af den. Tilliden til det økonomiske system er grundlæggende rystet, og forandringshastigheden i den teknologiske og globale økonomiske udvikling får mange at tvivle. Kan vi følge med? Kan vi nå at omstille vores samfund til de nye konkurrencevilkår?</p><blockquote>Hvor hurtigt kan vi omskole de tusinder af danske lastbilchauffør, som indtil for nylig kunne køre en månedsløn hjem på 30.000 kr., mens deres job i dag er overtaget af bulgarere og rumænere, som tjener en tredjedel af det beløb? Og hvad gør vi, når førerløse lastbiler snart gør de østeuropæiske chauffører overflødige?</blockquote><p>Det er den slags spørgsmål, vores politikere og institutioner skal give troværdige svar på, ligesom de skal levere svar på, hvad vi skal stille op over for de globale flygtninge- og migrantstrømme. Her har EU ikke imponeret. Selv om en aftale med Tyrkiet forhindrer asylansøgninger fra borgerkrigsramte syrere, fortsætter strømmen af migranter fra Afrika over Middelhavet, og for mange vil billederne af stormløb på de europæiske grænser sommeren 2015 stå tilbage som et foruroligende billede af europæisk magtesløshed.</p><blockquote>I en globaliseret verden vil løsningerne oftest være internationale; det nationale råderum for at påvirke udviklingen indskrænkes, men dilemmaet er, at demokratiet stadig er forankret nationalt, og at de internationale institutioner har svært ved at levere løsninger.</blockquote><p>Når man ser på Donald Trump, kan man se en klovn, en bavian, en primitiv og frastødende figur, hvis moralske habitus rettelig må give ubehag ved tanken om, at han skal lede den frie verden de kommende fire år. Men når vi prøver at forstå valget af Trump, skal vi ikke nøjes med at ryste på hovedet over ”det postfaktuelle samfund” og populismens væmmelige fremmarch. Vi skal også forstå, at der bagved Trumps grænseløse retorik ligger legitime bekymringer over, hvordan det amerikanske samfund udvikler sig.</p><p>På samme vis nytter det ikke noget at reducere Brexit til en fnysen over, at David Cameron overhovedet kunne finde på at udskrive den britiske folkeafstemning om EU-medlemskab, som den tidligere danske udenrigsminister Mogens Lykketoft (S) gjorde sig til talsmand for. Den britiske opinion har i flere årtier været ekstremt kritisk i forhold til beslutninger taget i Bruxelles, og tror man på den demokratiske styreform, må man før eller siden lade vælgerne tale.</p><p>Politikernes opgave er ikke at undslå sig vox populi. Politikernes opgave er at finde fornuftige og troværdige løsninger på de udfordringer, som globaliseringen stiller vores samfund. Politikernes opgave er at indgyde tillid.</p><p>Hvis man fortsat tror på fordelene ved handel på tværs af landegrænser, hvis man fortsat ønsker sig et globalt lederskab i FN for fx menneskerettigheder, hvis man fortsat går ind for et tæt europæisk samarbejde, kan det ikke nytte at vende det døve øre til de proteststemmer, som rejser sig. Den største fejl, vi kan begå, er at bilde os ind, at Trump er et <em>freak</em>, enkeltstående fænomen, som man må tage moralsk afstand fra.</p><p>Trump er resultat af en dyb tillidskrise, som også rammer europæiske politiske institutioner. Hans råb om amerikansk isolationisme og national selvhævdelse er et ekko af de britiske stemmer mod EU.</p><p>Trump er et menneske, som med sin uforudsigelighed og egocentrisme kan forværre de selvsamme samfundsproblemer, som har givet ham sejrens proteststemmer.</p><p>Men Trump er også et symptom, og opfordringen til tilhængerne af en liberal økonomisk og politisk verdensorden må være at tage ved lære af hans sejr.</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=4caae9371c61" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Den ubehøvlede massen]]></title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz/den-ubeh%C3%B8vlede-massen-1b11c9e5cc98?source=rss-256f373924c0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/1b11c9e5cc98</guid>
            <category><![CDATA[nigel-farrage]]></category>
            <category><![CDATA[sverige]]></category>
            <category><![CDATA[frihetsprisen]]></category>
            <category><![CDATA[donald-trump]]></category>
            <category><![CDATA[sverigedemokratene]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Broenxyz]]></dc:creator>
            <pubDate>Wed, 09 Nov 2016 08:56:46 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-11-11T10:27:34.134Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/680/1*SmlQ7H8FmakP-vScnx1_6w.jpeg" /><figcaption>Sverigedemokratenes leder Jimmie Åkesson feiret med UKIPs Nigel Farage i Grand Hôtel i Stockholm på fredag. Farage fikk salen til å juble for Donald Trump.</figcaption></figure><h4>Gellert Tamas skriver om det svenske hatet. Men klarer ikke å skjule sitt eget.</h4><p><em>Av Hilde Sandvik, sjefredaktør og grunnlegger av Broen.xyz</em></p><p>Forrige fredag kveld på Grand Hôtel i Stockholm: Under lysekronene i den fasjonable salen gjenskapes den aller første Nobel-middagen fra 1901 for å hylle en ny, alternativ europeiske frihetspris. I det Wallenberg-eide hotellet sitter menn med smoking og tversoversløyfer. Kvinnene vet jeg lite om. Med unntak av én, hertuginne Beatrix von Storch, visepresident for det tyske høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland, en dame som har snakket om å skyte ved grensen mot immigranter — om nødvendig. Hun kunne ikke komme, men sendte i stedet partikollega Tobias Teuscher.</p><p>Fra den hemmelige gjestelisten er bare mannsnavn lekket — og så det ene bildet som ble tvitret fra kvelden. Her står Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson sammen med britiske UKIPs Nigel Farage og prismottakeren, den tsjekkiske eks-presidenten, Václav Klaus, mannen som blant annet mente at Utøya-massakren var «<a href="http://www.etc.se/inrikes/dagens-etc-avslojar-okand-rasist-vinner-sds-frihetspris"><strong>reaksjon på PK-samfunnet</strong></a>».<br>Ellers i salen sitter mellom 3–400 inviterte gjester fra Europas ytre høyreside, mange av dem medlemmer av <a href="http://addeurope.org/"><strong>ADDE, gruppen for frihet og direktedemokrati i Europa</strong></a> med ledere fra 46 euroskeptiske og nasjonalkonservative partier.</p><p>Det er ADDE som har finansiert gallaen.</p><blockquote>Han får dem til å juble for Donald Trump før han sier: «Den største trusselen vi har mot vest er jihad, og da vil vi ha Putin på samme side».</blockquote><p>Ifølge svenske ETC er det i <a href="http://www.etc.se/ledare/farligt-toppmote-nar-rasister-samlas-pa-grand-hotel"><strong>tillegg flere gjester fra Øst-Europa, mange Putin-venner</strong></a>. Felles er antipati mot Brussel, innvandring og islam. Mange av dem er klimaskeptikere, antifeminister og nasjonalister. Og homofobe. <a href="http://www.expressen.se/nyheter/sagade-manskliga-rattigheter--hyllad-av-sd/"><strong>Som kveldens pristaker, Klaus</strong></a>.</p><p>Twitterstrømmen fra Sverigedemoratene denne kvelden er stolt. Noe er på gang. Noe større skal skje. Mens Grand blir nedrent av sinte svensker på hotellets Facebook-side, går Nigel Farage opp på talerstolen og får først salen til å bue — mot Tony Blair, Obama, Hillary Clinton. Han får dem til å juble for Donald Trump før han sier: «Den største trusselen vi har mot vest er jihad, og da vil vi ha Putin på samme side».</p><p>Før han går ned fra scenen sier han at han er stolt av å være i et land (Sverige) med en solid politisk opposisjon.</p><p>Han får stående applaus.</p><iframe src="https://cdn.embedly.com/widgets/media.html?src=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fembed%2F4PWv2AVhWOg%3Ffeature%3Doembed&amp;url=http%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fwatch%3Fv%3D4PWv2AVhWOg&amp;image=https%3A%2F%2Fi.ytimg.com%2Fvi%2F4PWv2AVhWOg%2Fhqdefault.jpg&amp;key=d04bfffea46d4aeda930ec88cc64b87c&amp;type=text%2Fhtml&amp;schema=youtube" width="854" height="480" frameborder="0" scrolling="no"><a href="https://medium.com/media/34198a6393fdf598252502e0a9cf6cc4/href">https://medium.com/media/34198a6393fdf598252502e0a9cf6cc4/href</a></iframe><p>Tilfeldighetene vil ha det til at festen skjer samtidig som jeg er i gang med å lese den svenske journalisten og forfatteren Gellert Tamas’ bok «Det svenska hatet» — en bok som ifølge omslaget skildrer «de mennesker som formet det svenske hatet» — gjennom to bevegelser: den militante islamismen og de islamfiendtlige organisasjonene.</p><p>Sentrum for hatet — Sverigedemokratene — er vertskap denne kvelden under de veldige takhimlingene i Grand. Her er også en smokingkledd Kent Ekeroth, partileder Jimmie Åkessons mørke skygge — og, kan man tenke når man har lest Tamas’ bok — den egentlige hjernen bak Sverigedemokratenes suksess: En mann som tilsynelatende overlever alle partiskandale: Det var han som var hovedpersonen i den såkalte «<a href="http://www.expressen.se/nyheter/almqvist-och-ekeroth-bevapnar-sig-med-jarnror/"><strong>jernrørsaken</strong></a>», der han og partikollegaer truet og sparket en full mann i Stockholm med jernrør i hånd, kalte ham «babbe» (fra Ali Baba), dyttet en kvinne og ropte hore etter henne. Ekeroth filmet selv hendelsen — en film han ikke var påpasselig nok med å slette — den havnet til slutt hos Expressen.</p><p>Det var Ekeroth som i skjul bygget opp den alternative mediekanalen for høyresiden i Sverige, Avpixlat. Han er gjentatte ganger tatt i løgn. Han har nære koplinger til counter-jihadist-miljøet (organisasjoner og bloggere som mener at muslimers plan er å ta over Vesten). Gates of Vienna, der Peder «Fjordman» Jensen er en viktig stemme, er et sentralt omdreiningspunkt.</p><p>Likevel: Ekeroth er tilsynelatende urørlig. Uansett hvilke skandaler som rulles opp (den siste er bare uker gammel), blir han trygt sittende, så trygt at det har fått flere til å stille spørsmålet: Hva har han egentlig på Jimmie Åkesson?<br>Gellert Tamas foregir å gi et portrett av Kent Ekeroth, barnebarnet av en polsk-jødisk flyktning som kom til Sverige etter først å ha havnet i Sibir på flukt fra Holocaust. Hvordan havnet han — med en slik bakgrunn — i topposisjon i Sverigedemokraterna, et parti med røtter i nazismen? Boken gir inntrykk av å ville komme nær på Ekeroth, finne ut hvem han er, avdekke gåten, så å si.</p><p>Ekeroth vil imidlertid ikke snakke med Gellert, som dermed må kretse inn mannen gjennom tidligere klassekamerater, lærere, avhoppere fra SD, sekundærkilder. Ikke ulikt innsirklingen Åsne Seierstad har gjort av de to somaliske søstrene som endte med IS i Syria. De ville heller ikke snakke med forfatteren.</p><p>Mens Seierstads gravende og nitide nysgjerrighet gjør at søstrene trer frem som mennesker av kjøtt og blod, og dermed også ansvarliggjør dem for de ekstreme valgene de har tatt, greier ikke Tamas å skjule den forakten han kjenner for kreftene han skal portrettere. Han er låst fast i bokens tittel — i hatet. Derfor greier han heller ikke, som baksideteksten lover, å vise «hvordan vi skal forstå og håndtere denne verbale og tidvis fysiske volden».</p><blockquote>Hva konkret er det med islam Ekeroth og kumpanene reagerer på? Er det virkelig kun irrasjonelt hat som driver dem? Hva er konsekvensene av den store innvandringen til Sverige? Hva slags samfunn er det de ser for seg?</blockquote><p>Opplevelsen av ondskapen smitter av i språket til Tamas. Slik kan vi lese at Sverigedemokraterna «klapper frenetisk» i hendene etter en voldsom tale fra Ekeroth. Inntil det trettende listes sammenhengen mellom nazismen, Anders Behring Breivik og Kent Ekeroth opp. Igjen og igjen siteres Ekeroths utfall mot muslimer, en forakt som Tamas mener har overtatt for antisemittismen på trettitallet. Forfatteren legger inn en kausalitet: Etter taler bryter det ut asylbranner, en morder går løs i Trollhättan, romfolk blir hetset.</p><p>Men aldri kommer han nærmere med påfølgende spørsmål: Hva konkret er det med islam Ekeroth og kumpanene reagerer på? Er det virkelig kun irrasjonelt hat som driver dem? Hva er konsekvensene av den store innvandringen til Sverige? Hva slags samfunn er det de ser for seg?</p><p>Kontrasten blir slående når Tamas nærmer seg høyresidens motpol og speil, islamismen. Han møter selvmordsbomberen i Stockholm og svenske jihadister med et helt annet blikk og ønske om å forstå, nærmest unnskylde. Der Ekeroth blir beskrevet som venneløs, ja, så er det hans egen feil: Han er vanskelig, ubehagelig. Klassekamerater tør ikke stå frem med fullt navn når de utbryter at han var en sann plageånd. Islamistene, derimot, er offer for omstendighetene: Det var utenforskapet, rasismen — og ikke minst USAs invadering av Irak i 2003, som fikk dem til å gå i hellig krig.</p><p>Nær parodisk blir det når Tamas sitter i drøs med en av de verste hatpredikantene i London, Sheik Omar Bakri Mohammed. «Vi för långa samtal, om strukturell diskriminering mot Englands minoriteter, om svårigheten att få arbete, om de verbala och ibland fysiska påhopp många unga muslimer utsätts för. Och vi talar om hur övergreppen i Guantánamo, som har kritiserats av en rad internationella människorättsorganisationer, ökar känslan av vrede, utsatthet och utanförskap. Och underlättar Omar Bakris rekryteringsarbete» (til jihadisme, min merknad).</p><p>Tamas legger til at Bakri kan være både sjarmerende og overtalende — og at han kan forstå at han kan så et første frø hos en del unge menn. Den slags forståelse er fraværende i møte med de unge mennene fra Sveriges ytterste høyreside.</p><blockquote>Med svensk sans for orden er nå båndene knyttet på tvers av de europeiske land for å styrke kampen mot det etablerte. Gjerne med Putin på laget.</blockquote><p>Avstanden til det portretterte gjør også at noe av det mest vesentlige synes å glippe i denne uredigerte boken: Politikken, idéfellesskapet den er en del av — og ikke minst hvor kraftfullt budskapet er for stadig flere velgere, ikke bare i Sverige, som ser med uro på globale strømninger. Ved å fastholde Sverigedemokratene i hatet, defineres imidlertid politikken som irrasjonell, som noe som ikke kan møtes med fornuft og politiske virkemidler. Allerede på første side viser Tamas hvor angsten ligger — med en ordbokdefinisjon av hat som «Ytters djupt känd motvilja vanl. mot ngn/ngt som uppfattas som ett hot, en ond maktfaktor e.d». Denne onde maktfaktor er det han selv synes å kjempe mot.</p><p>En bihistorie i «Det svenska hatet» handler om Kent Ekeroth som stadig reiste rundt i verden og bygde nettverk. Andre i partiorganisasjonen begynte å lure på hva Ekeroth egentlig gjorde på alle disse samlingene. Og hvem er det som finansierer ham? En gang er han i Israel på en tur med en rekke politikere for å renvaske europeiske høyrepartiers arv fra nazismen. Her går han — barnebarn av en jøde — inn i Yad Vashem, verdens FREMSTE Holocaust-senter. I gruppen er også daværende leder av det østerrikske partiet FPÖ, Heinz-Christian Strache og partiets sjefideolog, Andreas Mölzer. Mens alle andre gjester tar på seg en kippa på vei inn i museet for å ære jødene, har østerrikerne med seg eget hodeplagg, studentluen fra de tysknasjonale studentorganisasjonene Burschenschaft, som samlet mange av verdenskrigens verste bødler.</p><p>På fredag var FPÖ blant Sverigedemokratenes gjester. For med svensk sans for orden er nå båndene knyttet på tvers av de europeiske land for å styrke kampen mot det etablerte. Gjerne med Putin på laget. Og midt blant dem en Ekeroth — som i en årrekke har lagt til rette for et stort internasjonalt nettverk. For «det svenske hatet» er ikke mer svensk enn at det finner gjenklang over store deler av den vestlige verden i øyeblikket. Og skal man forstå og håndtere volden, nytter det ikke å starte med bildet av en ubehøvlet masse som «klapper frenetisk i hendene». For plutselig sitter de der under lysekronene i smoking. Og med makt i sine hender.</p><p><strong><em>Artikkelen er på trykk i Klassekampen i dag, 8.11.2016</em></strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/363/1*_zvDivmrTXDYjHI3-3UzMA.jpeg" /><figcaption>Gellert Tamas</figcaption></figure><blockquote>”Det svenska hatet” er Gellert Tamas´ siste bok i en triologi. Den er også trykket som <a href="http://detsvenskahatet.aftonbladet.se/"><strong>longread i Aftonbladet.se</strong></a>.</blockquote><blockquote>Første bok var den prisbelønte ”Lasermannen”. (2002) Den gangen fulgte Tamas utviklingen til Peter Mangs, massemorderen i Malmø.</blockquote><blockquote>Så fulgte boken ”De apatiska” (2009) — før denne siste — om et svensk hat. ”Det svenska hatet” er nominert til Den store journalistprisen i Sverige.</blockquote><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=1b11c9e5cc98" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Klimasøksmålet mot Norge]]></title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz/klimas%C3%B8ksm%C3%A5let-mot-norge-b96227f63957?source=rss-256f373924c0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/b96227f63957</guid>
            <category><![CDATA[oljeutvinning]]></category>
            <category><![CDATA[greenpeace]]></category>
            <category><![CDATA[barentshavet]]></category>
            <category><![CDATA[norge]]></category>
            <category><![CDATA[klimasøksmål]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Broenxyz]]></dc:creator>
            <pubDate>Fri, 04 Nov 2016 11:07:33 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-11-04T12:53:26.886Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/794/1*P_H42KbzvkRefvanbys23w.jpeg" /><figcaption>Greenpeace protesterer mot oljeutvinning i Barentshavet. Nå har de gått til rettslig skritt.</figcaption></figure><h4>Den norske stat er saksøkt i forsøk på å stoppe tillatelse av oljeutvinning i Barentshavet. Men kan søksmålet vinne frem? Professor Hans Fredrik Marthinussen tror han vet svaret.</h4><p><em>Av Hans Fredrik Marthinussen, professor i rettsvitenskap, Universitetet i Bergen</em></p><p>Natur og Ungdom og Greenpeaces søksmål mot staten har skapt <a href="http://syslagronn.no/2016/10/18/syslagronn/gar-til-klimasoksmal-mot-norske-myndigheter_167744/"><strong>mye offentlig debatt</strong></a> i Norge <a href="http://www.dagbladet.no/nyheter/miljoorganisasjoner-saksoker-staten/63970625"><strong>de siste ukene</strong></a>. Miljøorganisasjonene krever at domstolene bruker Grunnlovens miljøparagraf til å stoppe 23. konsesjonsrunde, der det deles ut tillatelser til å utvinne olje i nye deler av Barentshavet. Argumentasjonen er dels at det dreier seg om særlig sårbare områder der et eventuelt oljeutslipp vil kunne få store miljømessige konsekvenser, men viktigst synes å være at organisasjonene mener at det er nødvendig av hensyn til klimaet at Norge ikke åpner nye områder for oljeutvinning overhodet. Ved å åpne opp for mer oljeutvinning vil det være svært vanskelig for Norge å nå målene om utslippsreduksjoner slik de er fastsatt i Paris-avtalen.</p><p><strong>Les advokat Pål W. Lorentzens </strong><a href="http://www.dagbladet.no/kultur/solberg-regjeringen-har-ikke-oppfattet-at-grunnloven-har-en-forpliktende-miljobestemmelse/64040631"><strong>innlegg i debatten</strong></a></p><p><strong>Les klimaforsker James Hansens </strong><a href="http://www.aftenposten.no/norge/Klimaforsker-James-Hansen-med-kraftig-angrep-pa-statsminister-Solberg-24414b.html"><strong>angrep på den norske regjeringen</strong></a></p><p>Søksmålet er første gangen vi får en reell prøving av Grunnlovens generelle miljøbeskyttelsesparagraf, § 112, og har utløst skarpe kritiske merknader. Blant annet fra nestleder i <a href="http://www.dagsavisen.no/verden/vil-se-flere-soksmal-1.797071"><strong>Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité Michael Tetzschner</strong></a> (Høyre), og <a href="http://www.aftenposten.no/meninger/leder/Aftenposten-mener-Domstolene-skal-ikke-styre-klimapolitikken-607507b.html"><strong>Aftenposten på lederplass</strong></a>. Innvendingen synes å være at norsk klima- og oljeutvinningspolitikk ikke er et anliggende for domstolene. Det hevdes tilsynelatende at domstolene risikerer å blande seg inn i politikk i strid med vårt demokratiske styresett; dommerne er jo ikke valgt av folket, og kan derfor ikke legitimt utøve politisk makt.</p><h4><strong>Den grunnleggende rammen: den konstitusjonelle prøvingsretten</strong></h4><p>Både Michael Tetzschner og Aftenposten overser dermed en av våre viktigste konstitusjonelle normer: Domstolenes rett til å prøve om lover, øvrige stortingsvedtak og forvaltningsvedtak er i tråd med Grunnloven. Det er lang tradisjon i Norge for at domstolene utøver denne kontrollfunksjonen. Denne såkalte prøvingsretten utøves i ulik grad i ulike land, men i Norge har den stått sentralt i vår konstitusjonelle ordning lenge. Dette har gjerne sammenheng med den sterke posisjonen Grunnloven har hatt i Norge som en hjørnestein i selve nasjonsbyggingen og som en beskyttelse av folkesuvereniteten.</p><p><a href="https://nu.no/saker/2016/10/fremmer-klimasoksmal-mot-staten/"><strong>Les hele søksmålet</strong></a></p><p>Grunnloven utgjør det helt sentrale utgangspunktet for det norske statsstyret. <strong>Når Tetzschner og Aftenposten anfører at domstolenes kontroll av om Stortinget og regjeringens vedtak holder seg innenfor reglene i Grunnloven er et brudd på det norske demokratiets spilleregler, misforstår de derfor helt fundamentalt</strong>. Det er Stortinget som har vedtatt miljøbestemmelsen, først i 1992 som daværende § 110 b, og senere i forsterket form nåværende § 112 i 2014. Den er vedtatt etter en prosedyre som sikrer bredere politisk forankring: Forslag til grunnlovsendringer fremsettes i én stortingsperiode, for så å kunne vedtas etter at velgerne i mellomtiden har kunnet svare på forslaget gjennom valg. Vedtakelse krever dessuten to tredjedels flertall. Slik sett kan det godt hevdes at grunnlovsbestemmelser er «mer demokratiske» enn vanlige lovvedtak og andre vedtak i Stortinget.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*STVbH8AzDs0onXbb1wTW7A.jpeg" /><figcaption>Hans Fredrik Marthinussen sitter i styret ved Juridisk Fakultet, UiB. Han er også medlem av advokatforeningens programpanel for vurdering av norske politiske partiers justispolitikk.</figcaption></figure><p>Når Stortinget vedtar grunnlovsbestemmelser er politikerne dessuten godt informert om at dette innebærer at domstolene vil prøve alle andre vedtak opp mot disse. Det viser miljøbestemmelsen selv, der den gamle § 110 b var gitt en særlig forsiktig utforming for nettopp å hindre at domstolene skulle bruke miljøparagrafen til å sette til side Stortingets beslutninger. I tillegg har Stortinget selv helt nylig, i 2014, tatt den tidligere ulovfestede prøvingsretten inn i Grunnloven. I § 89 står det nå at «i saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven». Politikerne våre har altså ikke bare gitt domstolene <em>adgang</em> til å anvende grunnloven til å «overprøve politikk», de har med to tredjedels flertall <em>pålagt</em> domstolene dette.</p><h4><strong>Hva sier så Grunnloven § 112 om beskyttelse av miljøet?</strong></h4><p>Domstolene har altså plikt til å anvende Grunnloven § 112, og om politikerne har vedtatt en grunnlovsbestemmelse som står i konflikt med den politikken som senere forsøkes utøvd, har domstolene ikke noe annet valg enn å minne politikerne om at Grunnloven er vår overordnede juridiske norm. Domstolene har ikke anledning til å gjøre det Tetzschner og Aftenposten ber dem om, nemlig å la være å prøve om vedtaket er i strid med Grunnloven fordi det er bred politisk enighet om den aktuelle oljeutvinningen og at det er en utpreget «politisk» vurdering.</p><p>Domstolene må imidlertid tolke grunnlovsbestemmelsen for å fastslå hvilket vern den gir for miljøet. Bestemmelsen fastslår at: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Lest isolert gir dette ganske klare, konkrete rettigheter for norske innbyggere. <strong>For eksempel er det etter min mening ganske opplagt at den helseskadelige forurensingen som tidvis forekommer i Oslo og Bergen på kalde vinterdager krenker den enkelte samfunnsborgers rett etter Grunnloven.</strong></p><p>Formuleringen av borgernes rettigheter i § 112 er en videreføring av den forrige miljøbestemmelsen, kun med en språklig modernisering. Den opprinnelige miljøbestemmelsen, gamle § 110 b inneholdt imidlertid til slutt formuleringen «Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger». Meningen var her nettopp å begrense adgangen til direkte søksmål, og ble stående igjen mer som en politisk målsetning. Frem til 2014 ville nok dette innebære at innbyggerne i Oslo og Bergen, til tross for den klare innledende rettighetsformuleringen, ikke ville kommet noen vei med søksmål.</p><p>I 2014 ble denne siste setningen fjernet fra miljøbestemmelsen i Grunnloven, og erstattet kun med formuleringen «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger». Bestemmelsen ble også plassert i grunnlovens menneskerettighetsdel og det fremgår av de utredningene som lå til grunn for den nye formuleringen at hensikten nettopp var å gjøre miljøparagrafen, § 112, til en reell rettighetsbestemmelse. Illustrerende nok uttalte allerede omtalte Michael Tetzschner under stortingsbehandlingen at bestemmelsen kan «påberopes som en konkret rettighetsbestemmelse for den enkelte», og det synes i dag å være relativt bred enighet blant ledende jurister om at denne bestemmelsen nettopp kan påberopes og anvendes slik som miljøsøksmålet forutsetter.</p><p>Selve formuleringen er imidlertid ganske generell. Vi har alle borgere krav på et «miljø som sikrer helsen» og en natur som forvaltes slik at «produksjonsevne og mangfold bevares» også «for etterslekten». Kjernen i bestemmelsen er for det første at vi har krav på et miljø som ikke er helseskadelig. Det er vanskelig å se for seg hvordan politikere skal kunne vedta politikk som ikke sikrer borgerne mot et helseskadelig miljø uten å bryte Grunnloven. Det nevnte eksempelet med den helseskadelige byluften får dermed stå som et klart eksempel på et forhold som formuleringen i den nye § 112 nå gir borgerne et rettskrav på at politikerne reagerer mot. Nylig har f.eks. Justisdepartementet konkludert med at det ikke var lovgivning som var til hinder for en kraftig forhøyet bompengesats i Bergen på dager med helseskadelig luft. Hadde Justisdepartementet funnet slik lovgivning, er det min oppfatning at denne lovgivningen uansett måtte være underkjent som grunnlovsstridig og at Bergen dermed kunne gjennomført sine tiltak likevel. Det ligger altså åpenbart konkrete rettigheter i miljøbestemmelsen.</p><p>For det andre krever Grunnloven § 112 i klare ordelag at naturressursene skal forvaltes bærekraftig. Disse formuleringene vil nok også ha en klar kjerne som domstolene må håndheve, men det kan bli vanskeligere randsoner her. Interessante juridiske spørsmål som legger seg tett opp mot grunnlovsteksten er bl.a. om <a href="http://www.nettavisen.no/nyheter/60000-underskrifter-for-ulv-overlevert-helgesen/3423271890.html"><strong>utryddelse av den norske ulvestammen</strong></a> er i tråd med kravet til bevaring av «mangfold» og om <strong>s</strong><a href="http://www.bt.no/nyheter/brif/Syv-sporsmal-og-svar-om-Fordefjorden-308963b.html"><strong>jødeponi i vestlandsfjorden Førdefjorden</strong></a> (der Nordic Mining vil borre etter rutil red. mrk) kan sies å være en bærekraftig forvaltning av naturens ressurser som ivaretar disse for etterslekten.</p><h4><strong>Et lite utblikk — til legitimitetsteorier og skandinaviske naboer</strong></h4><p>Om man først skal vurdere legitimiteten av en eventuell inngripen fra domstolene, kan det pekes på at en beskyttelse av miljøet passer fint inn i Grunnloven: Grunnloven setter jevnt over gode ytre skranker for utøvelse av politisk makt. Dens menneskerettighetskatalog skal sikre at politikerne ikke ved «stor enighet på Stortinget» (som Aftenposten formulerte sitt forsvar for at en ønsket politikk ikke skulle underkjennes av domstolene) kan krenke mindretallets rettigheter. Miljøbestemmelsen kan på samme måte sikre at storsamfunnets kortsiktige interesser ikke går på bekostning av enkeltmenneskers rett til et miljø som ikke påfører dem skade eller fremtidige generasjoners rett til ikke å få sitt livsgrunnlag spolert. Det er nemlig grenser for hvor langt et flertallsmandat rekker til å legitimere politiske beslutninger. Om en jussprofessor skal prøve å fuske litt i andre fag (som han nok ikke har like god greie på som juss): Av de vanligste teoriene for å begrunne flertallsmandatet i moderne demokratier er ulike varianter av samfunnskontrakten. Som borgere gir vi fra oss makt til staten for at staten skal sikre oss visse grunnleggende friheter og rettigheter. Men en slik overføring av makt til staten legitimerer ikke enhver flertallsbeslutning. Også empirisk sett er det svært mye som tilsier at demokratiske valg som gir et flertall retten til å styre, ikke alene er tilstrekkelig til å oppnå moderne stabile demokratiske stater slik vi kjenner i vesten. Omfattende mindretallsrettigheter, bl.a. menneskerettigheter, og maktbalanserende institusjoner, som frie, sterke og uavhengige domstoler, er viktige ledd i våre moderne vestlige statsstyresett. <strong>At domstolene overprøver visse politiske beslutninger truffet av et flertall er dermed ikke en trussel mot demokratiet, men tvert imot kanskje en viktig forutsetning for at det skal fungere slik vi ønsker at det skal</strong>.</p><p>Men hvor intensiv domstolenes overprøving skal være, er ikke gitt. Her er det relativt store forskjeller mellom ulike land og rettskulturer. Av de domstolene som mest intensivt prøver offentlige myndigheters beslutninger opp mot grunnlovene, har vi den amerikanske høyesteretten og den tyske forfatningsdomstolen.</p><p>Ser vi til våre naboland Danmark og Sverige, har imidlertid prøvingsretten vært utøvd langt mer forsiktig enn i Norge. For Danmarks del kan nok dette ha en nær sammenheng med at grunnloven er langt mer byrdefull å endre enn i Norge, endring krever bl.a. folkeavstemning, og den danske grunnloven har ikke vært endret på over 60 år. Til sammenligning har den norske Grunnloven siden den opprinnelig ble vedtatt i 1814 vært endret over 300 ganger. Ut fra ideen om folkesuverenitet er det mer problematisk om domstolene intensivt prøver lovvedtak og andre parlamentsbeslutninger, der grunnloven er vanskelig å få endret, enn der dette kan gjøres relativt enkelt. I Norge er det liten tvil om at politikerne uansett har siste ordet — Grunnloven har vært endret ofte og klarer man å stable på beina et tilstrekkelig politisk flertall kan man endre Grunnloven om man ikke er fornøyd med domstolenes tolkning av den.</p><p>Sverige har flere grunnlover, men regjeringsformen regnes gjerne som det mest sentrale dokumentet, og endringsprosedyren er relativt lik som for den norske Grunnloven. Tradisjonelt har svenske domstoler vært svært tilbakeholdne i sin prøving av lover opp mot grunnlovene. Nylig har imidlertid prøvingsretten blir endret, slik at meningen er at nå også svenske domstoler skal foreta en mer inngående prøving, trolig mer i retning av den norske. Endringen er imidlertid relativt fersk, og det gjenstår å se hvor svenske domstoler lander over tid. Interessant nok er det et noe parallelt miljøsøksmål som er reist for svenske domstoler. Den svenske regjeringsformen fastslår i § 2 at «det allmänna ska främja en hållbar utveckling som leder till en god miljö för nuvarande och kommande generationer». I det såkalte Magnoliamålet anfører flere miljøorganisasjoner at Vattenfalls salg av kullkraftverk i Tyskland vil føre til økt forurensning og dermed være i strid med nettopp regjeringsformens miljøbestemmelse.</p><h4><strong>Vil søksmålet kunne føre frem?</strong></h4><p>Selv anser jeg det ikke som særlig sannsynlig at Natur og Ungdom og Greenpeace vil vinne frem i sitt søksmål mot den norske staten, men det er heller ikke umulig. Det tyngste argumentet for å frifinne staten er at å isolere en enkelt sak som oljeutvinning i nye områder i Barentshavet som uforenelig med en bærekraftig global klimapolitikk, vanskelig lar seg gjøre. Norsk oljeutvinning er, sammenlignet med annen oljeutvinning, relativt ren, og det er vanskelig å vite om reduksjon av norsk utvinning fører til reell nedgang i verdens tilgang på olje og heller ikke erstattes av annen forurensende bruk av fossilt brennstoff. Grunnlovsbestemmelsens relativt generelle utforming og de vanskelig målbare konsekvensene av et slikt enkelttiltak vil nok medføre at domstolene vil være tilbakeholdne med å overprøve Stortinget og regjeringens beslutninger i denne saken. Og hva gjelder potensiell sårbarhet, har norsk oljeindustri en historie med relativt få alvorlige utslipp.</p><p>Det er som sagt likevel ikke utenkelig. <strong>Det kan hevdes at når norske politikere gjør så lite for å oppfylle internasjonale klimaforpliktelser, som vil kunne ha så alvorlige konsekvenser, må domstolene gripe inn når det forsøkes gjennomført politikk som direkte vil øke våre utslipp. </strong>En slik avgjørelse vil kunne bygge på at politikerne vil ha relativt stor skjønnsmargin så lenge de faktisk foretar seg noe og gjennomfører tiltak for å nå våre internasjonale klimaforpliktelser. Men dersom det i realiteten ikke gjøres noe som helst, gir grunnlovens miljøparagraf rom for å gripe inn. En slik inngripen av domstolene kan sammenlignes med den voldsomme utviklingen menneskerettighetsjussen hadde på slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet. I den perioden fikk vi en rekke avgjørelser der Høyesterett staket ut en ny retning for menneskerettighetene i norsk juss. Riktignok fant man klar støtte i inkorporeringen av menneskerettskonvensjonene direkte gjennom menneskerettsloven, men den nye formuleringen av Grunnloven § 112 kunne på samme måte tjene som legitimeringsgrunnlag for domstolene til å trekke opp nye, strengere rammer for politiske beslutninger som et nasjonalt flertallsstyre ikke uten videre legitimt kan treffe.</p><blockquote>Nye dommere rekrutteres dessuten i svært stor utstrekning blant jurister som har erfaring fra statsapparatet, særlig fra statens eget advokatkontor, Regjeringsadvokaten, eller Justisdepartementets lovavdeling. Det leder til at nye høyesterettsdommere er mer «konforme» og ikke skaper for store problemer for den praktiske politikken.</blockquote><p>Min tro på at Høyesterett vil ta en slik rolle på klimafeltet, og i praksis enten tvinge norske politikere til større aktivitet i klimapolitikken, eller til å være tydelige på at klima er en ikke-sak og endre miljøbeskyttelsen i Grunnloven, er imidlertid liten. Mens Norges Høyesterett lenge i juristkretser ble ansett å være relativt statsvennlig, ble det i en periode på 90-tallet og tidlig 2000-tallet ansatt flere dommere med bakgrunn fra akademisk arbeid og en med en særlig kompetanse eller interesse for menneskerettigheter. En av spydspissene i utviklingen var Jens Edvin Skoghøy, som nå slutter i Høyesterett, og han har åpent i universitetssammenheng fortalt om den maktkampen som foregikk i Høyesterett.</p><p>I dag synes de mer prinsipielle menneskerettighetsforkjemperne, som nå mister Skoghøy, og da kanskje fremst representeres av Arnfinn Bårdsen, å være en gruppe som sakte blir faset ut fra Høyesterett. Til tross for at de skriver de grundigste og mest inngående begrunnelsene i de fleste menneskerettighetssaker, er de stadig i mindretall. Nye dommere rekrutteres dessuten i svært stor utstrekning blant jurister som har erfaring fra statsapparatet, særlig fra statens eget advokatkontor, Regjeringsadvokaten, eller Justisdepartementets lovavdeling. Det leder til at nye høyesterettsdommere er mer «konforme» og ikke skaper for store problemer for den praktiske politikken. <strong>På sikt er den skjeve rekrutteringen av dommere en trussel for den kontrollfunksjonen Høyesterett skal utøve overfor lovgivningsmakten. Det innebærer i dag at vi verken kan vente oss at asylbarns rettigheter etter barnekonvensjonen tas særlig alvorlig, eller at Høyesterett vil kreve mer aktiv handling av våre politikere i tråd med Grunnlovens skjerpende bestemmelse om vern av miljøet. </strong>Det er en trist utvikling også utover miljøsøksmålets skjebne alene.</p><blockquote><strong>FAKTA: Klimasøksmål</strong></blockquote><blockquote>Tirsdag 18. oktober saksøkte Greenpeace og Natur og Ungdom den norske stat for å åpne for oljeboring i Arktis.</blockquote><blockquote>De mener oljeboringen er i strid med forpliktelsene Norge har påtatt seg gjennom den internasjonale klimaavtalen fra Paris, og den såkalte miljøparagrafen i Grunnloven.</blockquote><blockquote>Lignende klimasøksmål er underveis flere steder i verden.</blockquote><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=b96227f63957" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Nordens nye kendingsmelodi]]></title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz/nordens-nye-kendingsmelodi-b35a7c4dccb6?source=rss-256f373924c0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/b35a7c4dccb6</guid>
            <category><![CDATA[nordisk-hymne]]></category>
            <category><![CDATA[norden]]></category>
            <category><![CDATA[nordika]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Broenxyz]]></dc:creator>
            <pubDate>Fri, 04 Nov 2016 11:02:06 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-11-04T11:02:06.682Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p><em>“Det nordiske samarbejde er et af de ældste og mest omfattende regionale samarbejder i verden. Derfor er tanken at skabe en kendingsmelodi, som kan styrke samhørigheden mellem de nordiske lande. Den Nordiske Hymne er symbolet på fred og en hyldest til den nordiske model.”</em></p><p>Således forklares udgangspunktet for den nye nordiske hymne, der blev uropført under uddelingen af Nordisk Råds priser, tirsdag i DR Koncerthus.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*QBs6kYrUOny7BaoNmPz4zA.jpeg" /><figcaption>Arta Ghavami</figcaption></figure><p>Før de første toner løb ud i salen og ud af skærmen havde Broen.xyz’s <a href="https://medium.com/@broenxyz/%C3%A5-falle-til-ro-i-en-sang-e1e4377093bf#.ok9qlweq1"><strong>Hilde Sandvik mødtes med Arta Ghavami</strong></a> i København. En samtale, der skulle have handlet om projektet, kom også til at handle om Artas opvækst, den gråzone, hun følte mellem sine iranske og danske rødder — og hvordan en nordisk identitetsfølelse nu havde fyldt dette rum ud. <a href="https://soundcloud.com/user-520791689/ny-nordisk-hymnae"><strong>Reporter Julie Trærup talte ligeledes med Arta</strong></a>, om både hymnens og hendes rejse.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/204/1*FKwu4vaLmBlBBlgoXazeKg.jpeg" /><figcaption>Kim Leine</figcaption></figure><p><a href="https://medium.com/@broenxyz/den-nordiske-hymne-nordika-4286a4366680#.qdeii3cpw"><strong>Broen.xyz har publiceret hymnens tekst</strong></a><strong>, </strong>som er skrevet af den dansknorske forfatter Kim Leine. Litteraturkritiker <a href="https://medium.com/@broenxyz/inderlig-felleskap-i-abstrakte-landskap-a0134ed61bc4#.mh5axotxx"><strong>Jørgen Magnus Sejersted mener, at Leine har taget en umulig opgave på sig</strong></a><strong>,</strong> men også at han rent faktisk er lykkedes.</p><p>Ligesom Magnus Sejersted har anmeldt hymnens tekst, har <a href="https://medium.com/@broenxyz/%C3%A5-harmonisere-en-region-710db0537a77#.t8183h84h"><strong>Ida Habbestad anmeldt musikken af Sunnleif Rasmussen</strong></a> og hun stiller spørgsmålet, om der findes en nordisk lyd idag.</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=b35a7c4dccb6" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[En skjør, rar tanke]]></title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz/%C3%A5-harmonisere-en-region-710db0537a77?source=rss-256f373924c0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/710db0537a77</guid>
            <category><![CDATA[arta-ghavani]]></category>
            <category><![CDATA[nordisk-hymne]]></category>
            <category><![CDATA[ida-habbestad]]></category>
            <category><![CDATA[nordisk-råd]]></category>
            <category><![CDATA[nordika]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Broenxyz]]></dc:creator>
            <pubDate>Fri, 04 Nov 2016 11:01:15 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-11-04T13:38:54.949Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*QtoYebqfepvtNinzBkn6bA.jpeg" /><figcaption>Foto fra uroppføringen av Nordika i DRs konserthus under utdelingen av Nordisk Råds priser. Foto: Magnus Fröderberg/norden.org</figcaption></figure><h4>Hva forteller Sunleif Rasmussens musikk om Norden? Broen.xyz spurte Ida Habbestad om å lytte på den nye nordiske hymnen, Nordika.</h4><p><em>Av Ida Habbestad, leder i Norsk Kritikerlag og redaktør av musikkmagasinet Ballade</em></p><p>Ved første lytting til Nordika, tenker jeg på hvordan vi legger mening til musikken. At dur klinger lystig, moll er dystrere, det kan de fleste enes om. Men å bestemme at noe er «vårt», at noe er lyden av et område, er mer komplekst. Slike definisjonsforsøk er både daterte og fortidige, og samtidig en evig og pågående forhandling.</p><p><strong>Jeg er svak for den rare og skjøre tanken om en nordisk hymne. Det er å stille seg til for hogg og å ønske seg en umulighet. Det er å be om motstand; og åpne for vidd av ønsker om hva som burde eller kunne være med.</strong></p><p><strong>Hør hymnen bli uroppført her med kor på 180 personer:</strong></p><p><a href="https://www.dr.dk/nyheder/kultur/klassisk/nordisk-hymnes-forfatter-der-er-mest-moerke#!/">Nordisk hymnes forfatter: Der er mest mørke</a></p><p>Den motstrøms inderligheten i Artas Ghavamis <a href="https://medium.com/@broenxyz/%C3%A5-falle-til-ro-i-en-sang-e1e4377093bf#.t98pxvi8y"><strong>ønske om å finne seg selv, og bli hel i et Norden</strong></a>, er smittende. Kanskje måtte det det initiativtakerne med flerkulturell bakgrunn til for å legitimere et prosjekt som dette.</p><p>Men i all hyllesten til Norden, ligger store spørsmål: Kan vi finne noe nordisk i musikken? Finnes det en nordisk lyd i dag?</p><h4><strong>Dovregubben og det lokale</strong></h4><p>Å definere et lands karakterer i det musikalske er en velprøvd øvelse. For Norges del var behovet stort for å finne en norsk, kulturell identitet etter unionsoppløsningen fra Danmark, drøyt 200 år tilbake.</p><p>I dag vil norske skoleelever lett kunne nynne sin dovregubbens hall og tegne sin hardingfele om de skulle utpeke «det norskeste» i musikken. Men det eksisterer også en bevissthet omkring de større dimensjoner i folkemusikken. Den har gjenvunnet sin identitet i det lokale, etter å ha levd med å være normert i nasjonale, overordnede versjoner.</p><p>Og stadig møter vi denne prøvingen av det nasjonale, åpningene av hva nasjonenes kulturliv inneholder. Da kongeparet i Norge markerte sine 25 år som regenter nå i vinter, fikk de en konsert i gave av Regjeringen. Den bød på en langt større sjangerbredde og ikke minst kulturell representasjon; både samisk-, romani- og innvandreruttrykk, enn hva som kunne vært tilfellet en generasjon tilbake: Alt utgjør nå et norsk kulturliv.</p><h4><strong>Brytninger</strong></h4><p>Ønsket om å lage en kjenningsmelodi som Norden skal identifisere seg med, bør ta inn over seg slike brytninger. <strong>Kanskje er det derfor jeg blir overrasket over at Rasmussens velger et tonespråk som verken forholder seg til folkemusikken spesifikt eller til det store uttrykksmangfoldet som Nordens innbyggere både lager og lytter til i dag.</strong></p><p>Komponisten forsøker ikke med musikken sin å si dette er en felles, nordisk tone: Han skaper kun en tone <em>til </em>det nordiske.</p><blockquote>Jeg tror en Carl Nielsen eller en Jean Sibelius-versjon av hymnen ville utfordret i dristigere progresjoner, som kanskje også rommet karrige, forblåste landskap.</blockquote><p>Å velge å skrive innen hymneformen er betimelig. Den protestantiske salmetradisjonen er jo også en fellesnordisk kulturarv. Som håndverk er Rasmussens funksjonsharmoniske arbeid godt, og gir en anvendelig tone til musikken. Men det fremstår nettopp slik; som en funksjon. Og det fremstår også noe blekt inn mot de etablerte nasjonalsangene, med hver sine særpreg, og som over tid har fått være folkeeie. Klarer denne å sangen å konkurrere mot de mange folketonene med sterk melodisk kraft? Eller mot harmoniseringer som store kunstnere fra før har laget? Jeg tror en Carl Nielsen eller en Jean Sibelius-versjon av hymnen ville utfordret i dristigere progresjoner, som kanskje også rommet karrige, forblåste landskap.</p><h4><strong>Nordisk lys</strong></h4><p>Prosjektet har stor fallhøyde, og hadde nok vunnet på å søke mer sin egen stemme.</p><p>Men inderlig er det, jeg finner en gjenklang fra den inderligheten som Arta Ghavani uttrykker rundt det nordiske, i lyset som skinner gjennom denne hymnen. Både i melodiføring og i harmonisk arbeid dveler vi i det håpefulle, lette. Jeg savner et mørke som er dystrere, og åpner for at nordlyset som hos Kim Leine slynges i dissonans, ble et dramatisk og fysisk, veldig fenomen.</p><blockquote>I motsetning til den stagnerte tanken om at et verk må være endelig, burde kanskje hymnen forbli i prosess om den skal leve videre, og gjennom nye tapninger få pekt på et område som ikke er stagnert, men tenker videre?</blockquote><p>Rasmussen lykkes i å pakke inn det arkaiske ved teksten, men teksten har en større dimensjon. Den har ved seg en bevissthet om vår nåtid. Musikken er konservativ, og nettopp i dette risikerer komponisten å føre prosjektet over kanten for det sentimentale.</p><p>Den musikalske ambisjonen virker altså litt enkel i dette bildet. Stadig liker jeg ideen om en nordisk hymne og på mulighetene i å tenke på en nordisk lyd i dag. I motsetning til den stagnerte tanken om at et verk må være endelig, burde kanskje hymnen forbli i prosess om den skal leve videre, og gjennom nye tapninger få pekt på et område som ikke er stagnert, men tenker videre?</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/290/1*KE7rplZCrBQYOkwXXU1MpQ.jpeg" /></figure><p><em>Ida Habbestad er redaktør, kritiker og journalist. Hun er musikk-kritiker i Aftenposten, redaktør for nettstedet ballade.no og leder i Norsk kritikerlag.</em></p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=710db0537a77" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Det haster med at redde jorden]]></title>
            <link>https://medium.com/@broenxyz/b%C3%A6redygtig-global-udvikling-solidaritet-p%C3%A5-tv%C3%A6rs-af-kontinenter-og-generationer-312864eccadf?source=rss-256f373924c0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/312864eccadf</guid>
            <category><![CDATA[global-development]]></category>
            <category><![CDATA[un]]></category>
            <category><![CDATA[sdgs]]></category>
            <category><![CDATA[norden]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Broenxyz]]></dc:creator>
            <pubDate>Fri, 04 Nov 2016 09:42:30 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2016-11-04T12:52:32.793Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*NHU5c0bqRJbfbg96p4qINQ.jpeg" /><figcaption>Illustrasjonsfoto.</figcaption></figure><h4>Det er nødvendigt at ændre udviklingen i verden på en række områder fordi verden i modsat fald med stor sandsynlighed vil bevæge sig mod meget alvorlige begivenheder.</h4><p><em>Af Steen Hildebrandt, akademiker og forfatter</em></p><h4>”Den verden, vi har skabt, er et udtryk for vor tænkning. Skal vi forandre verden, kan det kun ske ved at vi forandrer vor tænkning.” Albert Einstein</h4><p><a href="http://www.verdensmaalene.dk/"><strong>FN’s 17 verdensmål</strong></a><strong> </strong>— de såkaldte SDG’ere, Sustainable Development Goals — handler om verdens udvikling i de nærmeste år. Man kan også — med Albert Einsteins ord — sige, at verdensmålene lægger op til, at vi som mennesker skal tænke anderledes om verden, hvis vi vil forandre den. Målene er et svar på en række globale udfordringer. De er udtryk for verdens statslederes fælles ønsker om en bedre fremtid for verden. Og samtidig er de begrundet i en opfattelse af nødvendighed. Som et resultat af lange forhandlingsforløb, er verdensmålene et kompromis i mellem forskellige hensyn og interesser. De handler om en række specifikke temaer og lægger op til beslutninger og handlinger. Der er ikke tale om langsigtede drømmemål, men om konkrete og meget kortsigtede mål, som skal realiseres eller implementeres inden for nogle få år. Ifølge de formelle formuleringer inden 2030.</p><p>Den korte tidsfrist er ikke blot et udtryk for, at målenes realisering er ønskelig ud fra forskellige velfærds- og retfærdighedshensyn; det er den også, men de få år til 2030 er igen primært begrundet i en opfattelse af nødvendighed. Det er nødvendigt at ændre udviklingen i verden på en række af de områder, som målene handler om, fordi verden i modsat fald med stor sandsynlighed vil bevæge sig mod meget alvorlige begivenheder — nogle taler om katastrofer.</p><p><strong>Man kan kalde dette dommedagsprofeti, men hvis man accepterer målene og den globale situation eller kontekst, som målene er blevet til i, så må man sige: Det er sådan, mange forskere, politikere, eksperter og borgere betragter verdens situation lige nu, og derfor argumenterer de for, at man skal tage FN’s verdensmål alvorligt og bevidst arbejde på at realisere dem.</strong></p><p>Målene er en realitet, som verdens regeringer, parlamenter, private virksomheder, civilsamfundsorganisationer, uddannelsesinstitutioner mm. er begyndt at forholde sig til, formidle og arbejde med at realisere. Der er både håb og veje til en bedre fremtid for mange flere mennesker i verden. Hovedvejen hedder bæredygtig global udvikling.</p><p>I bogen <a href="https://www.djoef-forlag.dk/da/boeger/b/baeredygtig-global-udvikling#"><strong><em>Bæredygtig global udvikling</em></strong></a> ser vi på verdensmålene fra et dansk perspektiv. Vi peger på, hvilke tiltag, initiativer, indsatser mm., der er behov for at iværksætte og gennemføre i Danmark, hvis Danmark skal respektere og leve op til verdensmålene. Det handler fx om ny eller ændret lovgivning, nye forretningsmodeller og forbrugsvaner. Og bogen ser også ud og rejser spørgsmålet om, hvad Danmark kan bidrage med i forhold til andre lande i verden, og hvad Danmark kan lære af andre lande i forbindelse med forståelse og realisering af verdensmålene.</p><p><a href="https://soundcloud.com/user-520791689/norden-og-fns-17-verdensmal"><strong>Hør Hildebrandt i Broen.xyz’s podcast om Nordens muligheder</strong></a><strong>.</strong></p><p>Perioden for den bæredygtige udvikling er måske den rette betegnelse for det 21. århundrede. Bæredygtighedseksperten og økonomen Jeffrey Sachs benytter dette udtryk. Vor tids største og forbundne udfordringer handler om bæredygtig udvikling, hvilket i praksis bl.a. betyder</p><ol><li>verdensmålenes implementering,</li><li>forståelse af de såkaldt planetariske grænser for menneskelig og industriel aktivitet samt</li><li>indsatser vedrørende robusthed eller resiliens.</li></ol><p>Bæredygtighed handler om at skabe et værdigt liv for alle mennesker på Jorden gennem en kombination af økonomisk udvikling, social inklusion og miljømæssig bæredygtighed; verdensmålene er vigtige måle- og sigtepunkter for alle beslutninger, der skal træffes på Jorden i de kommende år; de planetariske grænser eller såkaldte sikkerhedszoner hjælper os til at vide, hvilket tilladeligt udfaldsrum, vi står overfor, når vi skal træffe vore beslutninger; og endelig handler resiliens om, at vi må forberede os på, at Jorden allerede nu er så meget ude af balance, at alvorlige og uønskede hændelser er så sandsynlige, at vi skal forberede os på, at de vil indtræffe.</p><h4>Verdensmålene — den antropocæne epoke</h4><p>I 2002 fremsatte den hollandske videnskabsmand Paul J. Crutzen den hypotese, at Jorden har bevæget sig ind i en ny geologisk epoke, som han benævnte ”the Anthropocene”, dvs. Menneskets nye tid eller Menneskets tidsalder. Man skal forstå det antropocæne for at forstå, Bæredygtig global udvikling — Solidaritet på tværs af kontinenter og generationer 17 hvorfor verdensmålene er blevet til, og hvorfor de er så vigtige. Paul Crutzen (2010) argumenterer for, ”hvordan det antropocæne er både funktionelt og stratigrafisk (læren om jordlagene) forskelligt fra den ca. 12.000 år gamle holocæne epoke”. Han anfører midten af 1900-tallet som begyndelsen på den antropocæne epoke og påpeger sammenfattende, dels at det antropocæne er et udtryk for det omfang, hvori menneskets aktiviteter fører til hurtige, omfattende og vedvarende ændringer i jordsystemet, og dels at dette potentielt vil blive intensiveret i fremtiden.</p><p>Crutzon selv er forsigtig i sine formuleringer, men lige under overfladen lurer alvorlige begivenheder. Det er da også karakteristisk, at dagbladet Politiken i en populærvidenskabelig artikelserie om ’forskning i katastrofer’ den 24. juli 2016 bragte en artikel med overskriften: <a href="https://www.pressreader.com/denmark/politiken/20160724/281659664398915"><strong>”Antropocæn. Katastrofernes tid er kommet”</strong></a>.</p><p>Det antropocæne og de sytten verdensmål er i egentlig forstand og på godt og ondt udtryk for og resultater af menneskelig aktivitet. Bogen, <a href="http://da.unipress.dk/udgivelser/h/humane-vending,-den/"><strong><em>Den humane vending</em></strong></a>, handler om denne nye tid, og filosof Sverre Raffnsøe taler om det kolossale menneske og den humane vending i det antropocæne landskab. <strong>Vi er i det kolossale menneskes tidsalder, hvor mennesket og dets aktiviteter har fået en overgribende betydning for resten af Jorden, men hvor mennesket også risikerer at blive en kolos på lerfødder. </strong>Det er på samme tid skræmmende og lovende; skræmmende, fordi menneskets adfærd og handlinger — mildt sagt — ikke altid er særligt gennemtænkte og afbalancerede; og lovende, fordi Jorden af mennesket er bragt i en situation, hvor menneskelig indsats er en nødvendighed for at undgå eller reducere omfanget af fremtidige katastrofer.</p><p>Det antropocæne og den humane vending er to sider af samme sag. Det er den såkaldte store acceleration, dvs. den voldsomme industrielle udvikling efter anden verdenskrig, der har katapulteret Jorden — ikke blot ind i en ny geologisk epoke, men også ind i en ny økologisk og geopolitisk epoke. Det geologiske handler om Jordens fysiske forandringer, klima, biodiversitet og kemi — og er primært påvirket af menneskets aktiviteter. Det økologiske handler bl.a. om planetariske grænser, som beskriver og forklarer grænser, som de menneskelige aktiviteter ikke kan overskride, uden at Jordens tilstand vil tippe så alvorligt, at menneskeheden vil komme ind i en periode med meget farlige former for klimaændringer, tab af biodiversitet og ændringer i kemien i både luften, jorden og vandet. Det geopolitiske handler bl.a. om, at verden er totalt ændret i forhold til den tidligere bipolære verden med USA og Sovjetunionen som de to rivaliserende supermagter. I dag lever vi i en meget mere kompliceret multipolær verden med adskillige regionale magtstrukturer og næsten 200 lande, hvoraf en del er nye og med skrøbelige strukturer.</p><p>De 17 verdensmål for bæredygtig udvikling kan forstås som det sociale og politiske svar på, hvordan menneskeheden må tage ansvar for at håndtere de ubalancer, som det antropocæne også og måske primært er udtryk for. Verdensmålene er menneskets mål for verdens udvikling.</p><p>Målene er indeholdt i § 51 i FN-resolution A/RES/70/11 og er forbundet med 169 delmål og et endnu ikke fastlagt sæt af indikatorer til måling af Jordens tilstand på de forskellige mål- og delmålområder. I rapporten, Danmark som foregangsland for verdensmålene fra 2016, fremhæver Globalt Fokus og 92-Gruppen følgende principper for verdensmålene: De er universelle; de begynder med de svageste; verdensmålene og menneskerettighederne understøtter og komplementerer hinanden; målene kræver sammenhængende politikker; målenes realisering afhænger af civilsamfundet og skal finansieres.2 Princippet, ”Leave no one behind” (Ingen må lades tilbage), har været styrende for udformningen af alle 17 verdensmål. Det er et smukt princip. Men det er ikke kommet ud af ingenting. Forud for, at vi i dag kan tale om verdensmål, er gået en lang udvikling, hvor begrebet bæredygtig udvikling langsomt vandt indpas.</p><h4>Den bæredygtige udviklings og verdensmålenes historie</h4><p>Op i gennem 1960’erne var der en voksende interesse og bekymring for miljøet. I Danmark gav det sig bl.a. udslag i, at vi fik det første miljøministerium. Det skete i 1971, og det hed dengang: Ministeriet for forureningsbekæmpelse. En vigtig begivenhed til belysning af den bæredygtige udviklings historie er <a href="http://www.unep.org/documents.multilingual/default.asp?documentid=97&amp;articleid=1503"><strong>FN’s Conference on the Human Environment</strong></a>, der blev afholdt i Stockholm i 1972, samme år, hvor den verdensberømte bog, <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/The_Limits_to_Growth"><strong><em>Limits to Growth</em></strong></a>, udkom.</p><iframe src="https://cdn.embedly.com/widgets/media.html?src=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fembed%2FmJUk70tfELA%3Ffeature%3Doembed&amp;display_name=YouTube&amp;url=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fwatch%3Fv%3DmJUk70tfELA&amp;image=https%3A%2F%2Fi.ytimg.com%2Fvi%2FmJUk70tfELA%2Fhqdefault.jpg&amp;key=a19fcc184b9711e1b4764040d3dc5c07&amp;type=text%2Fhtml&amp;schema=youtube" width="640" height="480" frameborder="0" scrolling="no"><a href="https://medium.com/media/104b350120665df17e0c716016d51828/href">https://medium.com/media/104b350120665df17e0c716016d51828/href</a></iframe><p>Konferencen var ledsaget af en række andre bogudgivelser, herunder <em>Just One World</em>. <em>Blueprint for Survival</em> og <em>Man’s Impact on the Global Environment</em>. I den sidstnævnte bog introduceredes begrebet ”økosystem-tjenester”. På konferencen tog man for første gang eksplicit den globale udfordring op, der handler om at opretholde bæredygtighed samtidig med økonomisk vækst og udvikling, og man drøftede menneskehedens ret til at leve i et sundt og stimulerende miljø. I sin egenskab af indisk premierminister holdt Indira Gandhi en tale på konferencen, hvor hun bl.a. understregede behovet for en integreret indsats verden over. Hun sagde bl.a.:</p><blockquote>”Befolkningseksplosionen, fattigdom, uvidenhed og sygdomme, forureningen af naturen, det stigende antal atomvåben, biologiske og kemiske våben og ødelæggelsesmidler, alt dette er dele af onde cirkler. Enhver og én af disse fænomener er vigtige og kritiske, men at angribe dem enkeltvis, én for én, er spild af tid og anstrengelser.”</blockquote><p><strong>Man kan sige, at bæredygtig udvikling blev sat på den globale dagsorden i 1972,</strong> medens selve udtrykket først blev introduceret nogle år senere, nemlig i 1980 i en publikation benævnt: “<em>World Conservation Strategy: Living Resource Conservation for Sustainable Development”</em>. Begrebet bæredygtig udvikling blev herefter udfoldet og udbredt til en meget bredere kreds med udgivelsen i 1987 af den berømte Brundtland-rapport: “Our Common Future”. Brundtlandkommissionen, der var nedsat i 1983, definerede bæredygtig udvikling som en udvikling, der imødekommer de nulevende menneskers behov uden at skade fremtidige generationers muligheder for at få deres behov tilfredsstillet.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/350/1*N1Y3eKLLmLNrjw8V6hBwTQ.jpeg" /><figcaption>Den norske statsminister Gro Harlem Brundtland, 1987.</figcaption></figure><p>Brundtland-definitionen er blevet kaldt intergenerationel, fordi den eksplicit inddrager de nulevende generationers medansvar for de endnu ikke fødte generationer, et meget interessant og vigtigt aspekt, som de fleste lande på Jorden endnu ikke har særlig megen opmærksomhed på. Brundtland definitionen blev bredt accepteret — også på det efterfølgende verdenstopmøde, Rio Earth Summit i 1992, hvor den såkaldte Rio-deklaration blev vedtaget, og hvori et hovedprincip var, at udviklingen i dag ikke må true nuværende og fremtidige generationers muligheder for behovstilfredsstillelse.</p><p>Brundtland-rapporten fremhævede seks væsentlige globale udfordringer, nemlig befolkningstal og menneskelige ressourcer, fødevaresikkerhed, arter og økosystemer, energi, industri og bymiljø. Den fremhævede, at bæredygtighed angår hele verden, både rige og fattige samfund. Den anså grådighed og kapløbet om større profit som årsagen til størstedelen af verdens ikke-bæredygtige udvikling. Den gjorde opmærksom på, at den industrialiserede del af verden har 20 % af verdens befolkning, men forbruger 80 % af verdens ressourcer. Rapporten fremsatte 22 nye principper for lovgivning, der kan bidrage til at skabe en bæredygtig udvikling, og den anbefalede, at disse principper blev indføjet i de nationale love, som fastsætter rettigheder og pligter for borgere og stater. Den foreslog også, at principperne blev skrevet ind i en verdensomspændende konvention om staters suveræne rettigheder og ansvar.</p><p>Rapporten konkluderede, at der bliver brug for store forøgelser i udgifterne til at finansiere genopretning efter miljøskader, forureningsbekæmpelse og investering i bæredygtig udvikling. Det er en udbredt opfattelse, at Brundtland-kommissionen skabte drivkraften for det oven for nævnte verdenstopmøde i 1992, den såkaldte Rio-konference.</p><h4>Bæredygtig udvikling og menneskerettigheder</h4><p>Rio-konferencen i 1992 var den første FN-konference om miljø og udvikling. Arler m.fl. omtaler konferencen som den, hvor bæredygtig udvikling blev ”konfirmeret som et etisk krav om at kombinere tværgenerationel og tværnational rimelighed, hvor begrænsning af miljøbelastning blev direkte forbundet med økonomisk udvikling, primært i fattige lande”.</p><iframe src="https://cdn.embedly.com/widgets/media.html?src=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fembed%2FJYEqS1oHlwA%3Ffeature%3Doembed&amp;url=http%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fwatch%3Fv%3DJYEqS1oHlwA&amp;image=https%3A%2F%2Fi.ytimg.com%2Fvi%2FJYEqS1oHlwA%2Fhqdefault.jpg&amp;key=d04bfffea46d4aeda930ec88cc64b87c&amp;type=text%2Fhtml&amp;schema=youtube" width="640" height="480" frameborder="0" scrolling="no"><a href="https://medium.com/media/05f737c419a9edd0484276271addeb4f/href">https://medium.com/media/05f737c419a9edd0484276271addeb4f/href</a></iframe><p>Det var her, den første agenda for miljø og udvikling blev udviklet og vedtaget — kendt som <a href="https://sustainabledevelopment.un.org/content/documents/Agenda21.pdf"><strong>Agenda 21</strong></a>, som er en slags huskeliste for det 21. århundrede, og en omfattende plan for realisering af en bæredygtig udvikling i det 21. århundrede. Planen har senere været udgangspunktet for FN’s Global Compacts principper vedrørende miljø.</p><p>Som vi skal se på senere, så udviklede definitionen af bæredygtig udvikling sig i de følgende år til en mere praktisk tilgang, hvor der blev fokuseret mindre på det intergenerationelle og mere på den holistiske tilgang, der forbinder økonomisk udvikling, social inklusion og miljømæssig bæredygtighed. På et senere UN World Summit on Sustainable Development (WSSD) i Johannesburg i 2002 blev der vedtaget en implementeringsplan for bæredygtig udvikling, hvor der tales om integration af de tre komponenter i bæredygtig udvikling: økonomisk udvikling, social udvikling og miljøbeskyttelse som gensidigt afhængige og understøttende søjler. Der er tale om en holistisk og tredelt vision for en bæredygtig udvikling, som også blev understreget i 2012 på Rio+20-konferencen, The Future We Want. På denne konference blev den tredelte vision for en bæredygtig udvikling yderligere understreget og ekspliciteret, og der tales om tiltag, der klart skal ses som forløbere for de 17 verdensmål. At arbejde med og formulere så konkrete mål for verdens udvikling er nyt i verdenshistorien.</p><p>Der går en lige linje fra Folkeforbundets etablering i 1919, over dannelsen af De Forenede Nationer i oktober 1945, videre over vedtagelsen i 1948 af FN’s Verdenserklæring om Menneskerettigheder og frem til underskrivelsen af verdensmålene i 2015. Denne linje handler om en global forståelse og bevidsthedsudvikling, der efter lange forudgående forhandlings-, konsultations- og konsensusprocesser kulminerede med vedtagelsen af de 17 verdensmål i september 2015, hvor 193 statsledere i FN’s Generalforsamling vedtog de 17 verdensmål og de dertil hørende 169 delmål. Kort tid derefter blev The 2015 United Nations Climate Change Conference, COP 21, afholdt i Paris, og her blev de nye mål for klimaudviklingen i verden vedtaget. Det er to sammenhængende verdensbegivenheder, hvis betydning for fremtiden næppe kan overvurderes. Det er måske det vigtigste, der er sket i verden i lang tid.</p><p>Verdensmålene, som FN-initiativ betragtet, benævnes officielt: Transforming our world: The 2030 Agenda for Sustainable Development. Verdensmålene repræsenterer en bred og tværnational aftale, der fungerer som en efterfølger for Millennium Development-målene (MDG), og som bygger på principperne i den såkaldte The Future We Want-resolution. De 8 Millennium-mål (MDGs), der omhandlede perioden 2000–2015, drejede sig om fattigdom og sult, uddannelse, ligestilling, børnedødelighed, sundhed, udryddelse af visse sygdomme, miljø og bæredygtighed og globale partnerskaber for udvikling. Millennium-målene fremhæves ofte som revolutionerende, bl.a. fordi de repræsenterede et sprog for opnåelse af global enighed, de var realistiske, de var lette at kommunikere, og det var muligt forholdsvis præcist at måle det omfang, hvori målene blev nået. Disse mål repræsenterer én af milepælene frem mod vedtagelsen af de 17 verdensmål. Millennium-målene er historie nu. God historie, for på de 15 år fra 2000 til 2015 blev meget nået vedrørende bl.a. udryddelse af alvorlig fattigdom på Jorden.</p><p>Udviklingen og fastholdelsen af det miljø- og klimapolitiske er en del af baggrunden for, at vi i dag har verdensmålene, som dernæst har været medvirkende til at skabe en helt ny måde at anskue udvikling på. I dag taler vi om bæredygtig udvikling, globalt lederskab, og om hvordan vi kan overlevere Jorden til de fremtidige generationer.</p><h4>Bæredygtig udvikling — globalt lederskab og de næste generationer</h4><p>Verdensmålene handler om bæredygtig udvikling. Én af de mest klare fremstillinger om bæredygtig udvikling er Jeffrey D. Sachs’ <em>The Age of Sustainable Development</em>. Sachs taler om Perioden for den bæredygtige udvikling, en periode, hvor verdenssamfundet er mere gensidigt forbundet end nogensinde tidligere. Virksomhedsdrift, idéer, teknologi, mennesker, sygdomsepidemier mm. krydser grænser med hidtil uset hastighed og intensitet. Vi er fælles om at udnytte informationsalderen, samtidig med at vi også frygter miljømæssige katastrofer og sammenbrud i global skala, siger han. Verdenssamfundet ændrer karakter. På den ene side bliver det mere og mere manifest. På den anden side bliver det mere og mere skrøbeligt og sårbart. Erhvervslivets vilkår og funktion, teknologier og befolkningernes størrelser og aldersstruktur ændres hastigt med store konsekvenser til følge. Der opstår hele tiden nye muligheder og nye risici. I takt med at grænserne udviskes, mistes de klassiske nationale styringsredskaber, alt imens det globale lederskab og de globale styringsmuligheder er stort set fraværende.</p><iframe src="https://cdn.embedly.com/widgets/media.html?src=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fembed%2FEadvEChBNUA%3Ffeature%3Doembed&amp;url=http%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fwatch%3Fv%3DEadvEChBNUA&amp;image=https%3A%2F%2Fi.ytimg.com%2Fvi%2FEadvEChBNUA%2Fhqdefault.jpg&amp;key=d04bfffea46d4aeda930ec88cc64b87c&amp;type=text%2Fhtml&amp;schema=youtube" width="854" height="480" frameborder="0" scrolling="no"><a href="https://medium.com/media/32b2e79080c0e552fc65c77c00091c40/href">https://medium.com/media/32b2e79080c0e552fc65c77c00091c40/href</a></iframe><p>Der er tale om en ny geologisk epoke, men forbundet med dette og specifikt set i forhold til FN’s mål for en bæredygtig global udvikling kan og bør vi også tale om en ny ledelses- og governance-epoke, der er karakteriseret ved Johan Rockströms begreb globalt forvalterskab, eller omsorgsfuldt globalt lederskab. Globalt lederskab både som en ny epoke og et nyt fænomen, vi som mennesker skal forstå og forholde os til. Verdensmålene er indtil videre det mest klare udtryk for en sådan ny global ledelsestænkning. Og filosoffen Peter Kemps begreb, verdensborgeren, er på det menneskelige og pædagogiske felt det relevante og nødvendige komplementære begreb. <strong>Man kan sige: Det antropocæne er et vilkår; verdensborgerbevidsthed, globalt medborgerskab og lederskab — og verdensmålene er de nødvendige svar.</strong></p><p>Verdensmålene og omsorgsfuldt globalt lederskab er ultimative eksempler på den nye virkelighed, som menneskeheden befinder sig i. Den industrielle revolution i 1700-tallet, de to-tre efterfølgende industrielle revolutioner, Den store acceleration, dvs. den store socioøkonomiske acceleration fra omkring 1950’erne samt den antropocæne epoke er centrale begreber til forståelse af denne nye virkelighed. Drømmen kunne være, at den antropocæne epoke historisk bliver set som den periode, hvor menneskeheden traf en række beslutninger, der bragte udviklingen bort fra den katastrofekurs, som menneskeheden selvforskyldt var kommet ind på op gennem 1900-tallet og ind på en ny bæredygtig kurs. Verdensmålene, det globale borgerskab og grænseoverskridende lederskab skal netop være nogle af de alternativer, som vi tør tænke i, og som analyserne og forslagene i denne bog er konkrete udtryk for.</p><p>I spændingsfeltet mellem det manifeste og det skrøbelige verdenssamfund ligger lederskabets muligheder, dvs. mulighederne for at skabe en ny og bedre verden. <strong>Afhængig af hvilken brille, man ser igennem, kan man se den nye globale situation enten som en ny mulighed for menneskeheden eller som enormt risikofyldt.</strong> Man kan fokusere på den ringe governance, der karakteriserer mange lande i verden, på korruption og skatteunddragelse i trillionstørrelse, på risikoen for natur- og klimakatastrofer, eller man kan fokusere på de muligheder, som netop bl.a. de oven for nævnte tendenser giver for en ny og bedre verden. Og man kan forsøge en balanceret forståelse og tilgang, hvor man prøver at være realistisk og håbefuld på samme tid. Måske skal man besidde en vis naivitet for at være i stand til at formulere og formidle de holdninger og visioner, der skal til for at udvikle en ny verden.</p><p>Bæredygtig udvikling er både en måde at betragte verden på med fokus på de gensidige afhængigheder mellem økonomisk, social og miljømæssig forandring og en måde, hvorpå man kan beskrive menneskehedens fælles ønsker om og stræben efter et værdigt liv.<strong> Nøglen hertil er vilje til og forståelse af nødvendigheden af global solidaritet.</strong> Det er ikke svært at se, at det er et uhyre komplekst fænomen. Og det er heller ikke svært at se både potentialerne ved og den nødvendighed, hvormed disse ændringer fremtræder. Verdensmålene beskriver den nye æra. Verdensmålene er en vision om en ny verdensorden. Verdensmålene tegner et billede af en mere værdig verden for alle mennesker. Som Albert Einstein har formuleret det: ”Den verden, vi har skabt, er et udtryk for vore tanker. Skal vi forandre verden, kan det kun ske ved at vi forandrer vor tænkning. ” Vor tænkning skal ændres, hvis vi som menneskehed skal realisere visionen, ambitionen og håbet om de 17 mål for en bæredygtig global udvikling.</p><p>Som J. Sachs (2015) formulerer det: ”<strong>Verdensøkonomien er ikke alene bemærkelsesværdig ulige; den er også en bemærkelsesværdig trussel mod Jorden selv.</strong>” Han minder i den forbindelse om, at som alle levende væsener er også mennesket afhængig af naturen for føde og vand og forskellige materialer til overlevelse, beskyttelse og sikkerhed. Og han konstaterer, at for en art, som er fuldstændig afhængig af naturens ydelser, gør vi en ringe og fattig indsats med hensyn til at beskytte det fysiske grundlag for selve vores eksistens. Den gigantiske verdensøkonomi skaber en voldsom global miljøkrise, som truer livet og sundheden for milliarder af mennesker på Jorden og truer overlevelsen for millioner af andre arter på Jorden, siger J. Sachs, og føjer til, ”hvis den ikke truer vor egen eksistens” . Han minder her om den udslettelse, som han og mange andre forskere medregner, når de forsøger at beskrive Jordens aktuelle og mulige fremtidige situation. <strong>Truslerne kommer fra flere sider. Menneskehedens aktivitet, funktionsmåde og indretning forandrer Jordens klima og påvirker tilgængeligheden af frisk vand, verdenshavenes kemi og habitaterne for andre arter.</strong> Disse menneskeskabte indvirkninger på Jorden er nu så betydelige, at Jorden undergår umiskendelige forandringer med hensyn til, hvad J. Sachs kalder ”funktionsmåden for nøgleprocesser”, som fx processer vedrørende vand, kvælstof og kulstof, som ikke bare er vigtige, men som selve livet er afhængigt af. Hvis der bare er noget om disse advarsler og forudsigelser, må det kalde på handling fra alle med ansvar for beslutninger, der påvirker disse fænomener.</p><p>Vi må erkende, at når der træffes beslutninger i både private og offentlige virksomheder, kommuner, stat mm., har det normale indtil nu været at lade kortsigtede og snævre økonomiske hensyn være afgørende. På den måde er der blevet truffet — og træffes der — mange beslutninger verden over, som, hvis de blev set i et bredere og længere perspektiv, er skadelige i en række af disse andre henseender, fx klimamæssigt, biologisk, økologisk, socialt og faktisk ofte også skadelige i et langsigtet økonomisk perspektiv. Sagt på en anden måde: Der træffes mange uhensigtsmæssige og destruktive beslutninger i verden. <strong>Hvis man vil arbejde med den bæredygtige udvikling, der er sigtet med de 17 verdensmål, må man derfor også fokusere på et fjerde tema, nemlig god ”governance”, dvs. ikke blot god regeringsførelse, men også god virksomhedsledelse og husholdning</strong>. <strong>Det handler ikke kun om regeringer, parlamenter og byråd; det handler i meget høj grad også om private virksomheder og husholdninger, og her selvfølgelig ikke mindst om de store multinationale virksomheder.</strong></p><p>Virksomhedernes betydning for verdensmålenes realisering kan ikke overvurderes; deres medvirken er en forudsætning, ligesom husholdningernes beslutninger fx vedrørende køb af fødevarer, rejser, beklædning mm. har meget stor betydning.</p><h4>Mål, grænser og lederskab</h4><p>Hvis man ser bort fra FN’s otte Millenniummål, har verden indtil nu udviklet sig uden eksplicitte menneskeformulerede mål. Der har ikke været noget globalt leder- eller forvalterskab. Lederskab var naturens egen implicitte visdom og orden. Eller med en anden formulering: Jorden var i Guds hænder. Sådan var det i flere milliarder år, hvor der ingen mennesker var på Jorden. Men også i langt de fleste af de år, hvor der har været mennesker på Jorden, har der ikke været behov for og ej heller bevidsthed om globalt lederskab. Men nu bestemmer mennesker mere og mere over Jordens udvikling, hvor det i virkeligheden tidligere var indre naturlige logikker, komplicerede naturskabte øko-systemprocesser, der bestemte udviklingen.</p><p>I de milliarder af år, hvor der ingen mennesker var, udviklede kloden sig og nogle få gange i denne meget lange udviklingshistorie, var der alvorlige kriser — også perioder, hvor udslettelse var en mulighed. For nogle få hundrede tusinde år siden udvikledes Homo sapiens, og mennesket begyndte at indrette sig på og dermed påvirke Jorden. Ikke mindst i løbet af de seneste ca. tolv tusinde år, i den såkaldt Holocæne epoke, har menneskets aktivitet og påvirkning været tydelig, hvilket fx ses i landbrugets og byernes udvikling. Men samtidig har Jordens miljø været meget stabilt i denne periode. Mennesket forstyrrede ikke. Men med de industrielle revolutioner og den store acceleration er vi gået fra en situation, hvor mennesket ikke forstyrrede Jorden og dens udvikling, og hvor menneskets indgriben i Jordens udvikling var helt uden for menneskets forståelse af Jorden og verden, og frem til en situation, hvor menneskets indgriben i form af ledelsestiltag tilsyneladende nu og måske i al fremtid er en forudsætning for menneskehedens overlevelse. Og derfor er det nødvendigt, at menneskeheden formulerer eksplicitte mål for Jordens udvikling. <strong>Mennesket har erobret så meget magt over naturen, at et bevidst menneskeligt og globalt lederskab er påkrævet. Det påfører mennesket et enormt ansvar.</strong> Skal man stole på den viden, som klimaforskere, økologer, geologer og andre i disse år formidler, så er dette ikke blot en symbolsk tale. Det er en praktisk realitet.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*i0X_w4xELDhhg5q38BsMBg.jpeg" /><figcaption>Flygtninge ankommer Lesbos, 29, januar, 2016.</figcaption></figure><p>Noget vigtigt, som målenes realisering har afgørende betydning for, handler om de mange mennesker på Jorden, der i de nærmeste årtier med stor sandsynlighed vil bryde op fra deres nuværende bopæl for at begive sig til områder i verden, hvor der er fødevarer, vand, fred, sundhed, ren luft og bedre muligheder for familiernes børn og gamle. <strong>Om vi kalder transportøren menneskesmugler, og om vi kalder de pågældende mennesker for flygtninge, migranter, økonomiske flygtninge eller klimaflygtninge er ikke så afgørende: De er mennesker på vandring; mennesker, der vil bort fra noget og hen imod noget andet. </strong>De er viljestærke, for ellers begiver man sig ikke af sted fra sit hjem, sin familie og sit land. Disse mennesker flygter på grund af mangel på vand og fødevarer, og på grund af oversvømmelser, tørke, klimaændringer, krige, naturkatastrofer mm. Det er mennesker, der flygter fra noget, men som selvfølgelig også flygter til noget. Det er mennesker, der — lige som vi andre — benytter sig af internettet og andre moderne og billige medier, og derfor har de stor viden og indsigt. En del af den nye verdensorden er, at verden er transparent.</p><p>Hvis det ikke i meget høj grad lykkes at implementere verdensmålene, må det vurderes, at meget betydelige fremtidige befolkningsbevægelser er en næsten sikker begivenhed. Som det fremgår, er FN’s verdensmål blevet til igennem en proces, der har varet adskillige årtier. Noget af det interessante er nu, at den organisation, FN, inden for hvis rammer målene er formuleret og vedtaget, kun i begrænset omfang kan medvirke til at implementere dem. FN kan på forskellige direkte og indirekte måder bidrage og medvirke, herunder fx bidrage til, at der udvikles muligheder for og veje til finansiering, at der udvikles og formidles målemetoder og indikatorer for bæredygtig udvikling, at der udarbejdes og formidles rapporter, sammenligninger, nationale, regionale og globale statistikker mm., men på langt de fleste områder har FN i sagens natur ikke mulighed for at påvirke de enkelte landes beslutninger, politikker mm. Når det handler om den egentlige konkrete implementering, er FN derfor i vid udstrækning tilskuer til lokale, nationale og regionale processer. Sådan behøver det selvfølgelig ikke være i al fremtid. <strong>Det er i princippet let at forestille sig et ændret FN med beføjelser langt ud over, hvad vi kender i dag, dvs. et FN, der praktiserer globalt lederskab på nye måder og i et hidtil uset omfang.</strong></p><p>På denne baggrund er verdensmålene derfor nu, efter at være vedtaget af FN’s medlemslande, primært, og i hvert fald i stort omfang, et anliggende for alle andre, dvs. regeringer, parlamenter, civilsamfundsorganisationer, virksomheder og mennesker overalt på Jorden, for det er så at sige op til alle andre at bestemme, om målene skal realiseres — og den nødvendige politik implementeres. Målenes og politikkernes implementering handler om ledelse og lederskab. Man kan kun lede, hvis man har noget at lede efter. Verdensmålene repræsenterer et nyt ledelsesfilosofisk og ledelsespraktisk indslag i en i øvrigt meget kaotisk verden. Verdensmålene er en del af et nyt paradigme.</p><p>Fænomenet ”at sætte mål” er tæt forbundet med det at være menneske — forbundet med den menneskelige tilværelse og bevidsthed. At sætte mål forudsætter en bevidsthed. Mål handler om evnen til at tænke i mulige fremtider. Mål er udtryk for en konkretisering af den menneskelige bevidstheds forestilling om en ændret fremtid. Mål forudsætter også en vilje. En vilje, der er i stand til at rumme både en forestilling om en anden fremtid og i stand til at mobilisere energi med henblik på at arbejde hen imod denne ændrede tilstand. Mål og ledelse er to sider af samme sag. Ledelse forudsætter mål, og mål inviterer til ledelse. Man kan ikke lede uden mål. Og man kan omvendt ikke have mål, som man tager alvorligt, uden samtidig at arbejde bevidst på at nå målene. At arbejde bevidst på at nå eller opnå mål er ledelse. Ledelse er også at arbejde bevidst på at nå formulerede mål. Men ledelse vil i praksis også være karakteriseret ved, at der eksisterer begrænsninger eller grænser, der ikke må overskrides i bestræbelserne på at nå målene. De vigtigste begrænsninger i forbindelse med verdensmålene er de såkaldte planetariske grænser (planetary boundaries), der er udviklet af en gruppe af forskere under ledelse af Johan Rockström fra Stockholm Resilience Center. Der er formuleret i alt ni grænser eller sikkerhedszoner, hvoraf de fire allerede siges at være overskredet. De ni grænser handler bl.a. om: klimaforandringer (CO2-koncentration i atmosfæren), biosfære-eller genetisk mangfoldighed (udslettelseshastigheder), stratosfærisk O3-koncentration, forsuring af oceanerne, biogeokemiske flows, anvendelsen af ferskvand, spredningen af kemikalier og atmosfærisk aerosol-belastning.</p><p>Verdensmålene og det omsorgsfulde globale lederskab skal ses i nøje sammenhæng med disse grænser, ja, man kan sige, at det omsorgsfulde bl.a. består i at tage hensyn til grænserne i det praktiserede lederskab. Rockström og Klum siger herom i bogen <em>Big World Small Planet</em>:</p><blockquote>”[s]om mange forskere har advaret om, så er der ikke noget vigtigere end at undgå at katastrofefyldte tippingpunkter i Jordens fundamentale processer bliver udløst. Heldigvis har vi nu tilstrækkelig viden og data til at definere planetariske grænser, som – hvis de bliver overskredet — kan føre til katastrofer. Hvis vi omvendt respekterer disse grænser, kan vi følge en sikker kurs frem mod ubegrænsede muligheder i fremtiden.”</blockquote><p>Indtil omkring 1980 havde vi ikke behov for planetariske grænser, siger Rockström og Klum.</p><p>Dengang levede vi endnu — som de har formuleret det — i en lille verden på en stor planet. Nu, siger de, lever vi i en stor verden på en lille planet. De planetariske grænser har til formål at definere, hvad de to forfattere kalder ”et sikkert operativt rum for menneskeheden på en stabil planet”.</p><p>Det er udvikling og eventuel vækst inden for dette operationelle eller tilladte udfaldsrum, som er den globale forvalterudfordring. Det er denne tænkning vedrørende grænser, der har fået Johan Rockström til at omskrive det kendte udtryk fra 1970’erne, ”Limits to Growth” til en anden tænkning: ”Growth within Limits”. Den seneste opdatering vedrørende de planetariske grænser findes i tidsskriftet Science og i en meddelelse fra Center for Makroøkologi, Evolution og Klima på Københavns Universitet. Det fremgår heraf, at de fire grænseværdier, der allerede er overskredet, handler om klimaforandringer, dvs. mængden af kuldioxid i atmosfæren, biosfæreintegritet eller biodiversitet, dvs. udryddelsesraten for dyr og planter, kvælstofkredsløbet, dvs. mængden af kvælstof og fosfor, der flyder ud i havet fra vores landbrug samt skovrydning, dvs. ændringer i landsystemerne. Man taler tillige om begrebet, ”core boundaries” dvs. kernegrænser, hvortil man henregner klimaforandringer og biodiversitet.</p><p>Overskridelse af disse grænser er særligt alvorlig med hensyn til varige ændringer i Jordens tilstand, og overskridelsen af de øvrige grænser bidrager potentielt til overskridelse af kernegrænserne.</p><p>Det oven for omtalte understreges i den nævnte meddelelse fra Københavns Universitet, hvor det bl.a. siges:</p><blockquote>”Forskere har vurderet risikoen for, at der sker ændringer i det globale miljø, som rammer vore samfunds trivsel og udvikling. Og resultatet er alarmerende: Fire ud af ni sikkerhedszoner er nu overskredet på grund af menneskets påvirkning […] Overskrides sikkerhedszonerne, medfører det øget risiko for, at miljøet ændrer sig så væsentligt, at det får uoprettelige og ugunstige konsekvenser for mennesker og samfund […] 12.000 års stabilitet er på spil […] Netop tilstanden af økosystemer og klimaforandringer er de to principielle faktorer, som i sig selv kan ændre jordens tilstand dramatisk – og meget hurtigere end vi generelt tror […] De kan dog også føre til forværrede tilstande for menneskelig trivsel, fx forringet adgang til ferskvand og fødevarer […] Ifølge analysen er den menneskelige påvirkning af kvælstofkredsløbet også at finde i den røde risikozone […] Studiet understreger derved, at klimaforandringer ikke er den eneste globale miljøudfordring og fremhæver behovet for en global forvaltning af udfordringerne […] Et detaljeret verdenskort fra studiet viser, at det blandt andet er i lande som Danmark, at sikkerhedszonen for kvælstofforbruget er overskredet.”</blockquote><p>Det er i sammenhæng med denne allerede stedfundne overskridelse af flere planetariske grænser, at vi nu nogle steder på Jorden oplever en betydelig forøgelse af opmærksomheden og fokuseringen på begrebet resiliens. Resiliens kommer af det latinske resiliare, og kan oversættes til ord som: robust, modstandsdygtig og spændstig. Resiliens som fænomen har vel altid forekommet i menneskelige sammenhænge, både som et individuelt sundheds- og psykologisk begreb og som et organisatorisk begreb. I organisatoriske sammenhænge handler det fx om at etablere forskellige former for beredskab til imødegåelse og håndtering af forstyrrelser eller ulykker, der ikke kan forudsiges med præcision, men som med sikkerhed eller med meget stor sandsynlighed vil forekomme på fremtidige tidspunkter. Det er der intet nyt i. Det nye er, at mange forventer en stigning i antallet og arten af sådanne forstyrrelser, ulykker og uventede forandringer, som verden, regioner, lande, byer og individer er nødt til at forsøge at forberede sig på at skulle håndtere.</p><p>Verdensmålene er klare lyspunkter i en verden præget af mange kriser og udfordringer.</p><p>”There is a crack, a crack in everything; that’s how the light gets in”, synger Leonard Cohen. Verdensmålene er sådan en sprække, og de kan blive vigtige pejlemærker for alle mennesker.</p><p>Målene kalder på ledelse i en helt usædvanlig grad. Man kan ikke løse verdens problemer ved at holde alting adskilt eller ved at bygge hegn og mure. Det er vigtigt at huske på, at vi i vores opvækst, i skolen, på ungdomsuddannelsen, professionshøjskolen og universitetet i mange lektioner og sammenhænge har lært det modsatte: At det hele kan og skal skilles ad. At vi kan optimere, dvs. finde den bedste løsning for hver enkelt del og område for sig. At vi kan pille alt fra hinanden og interessere os for delene. I realiteten fører det ofte til suboptimering; vi bilder os ind, at hvis vi blot optimerer på det enkelte delområde, så kommer vi til det samlet set bedste resultat. Men det gør vi ikke. Vi kommer ofte til noget, der samlet set er ringere, end den totalt set bedste løsning.</p><p>Et område, hvor vores opsplitningstænkning er tydelig, handler om de regnskaber, som de fleste samfund og virksomheder udarbejder og navigerer efter. Disse regnskaber er kun en del af sandheden, måske den halve. De indeholder kun nogle af de ofre og fordele, der er forbundet med samfundets udvikling og med den enkelte virksomheds eksistens og drift. De er partielle beskrivelser af samfundets og virksomhedens økonomiske situation. Og derfor handler mange samfund og virksomheder som nævnt i realiteten suboptimalt set i forhold til helhedens behov og interesser. Vi taler i den forbindelse om eksternaliteter, et begreb, som inden for det økonomiske område, repræsenterer en omkostning (eller gevinst), som personer eller institutioner uden for den økonomiske transaktion på markedet påføres. Det vil sige konsekvenser, som ikke medregnes i den pågældende virksomheds eller samfunds pengeregnskaber, og som derfor ofte forsvinder ud i den blå luft, hvor ingen er ansvarlige for de pågældende konsekvenser eller fænomener. Man kan ikke med økonomiske betragtninger og kalkuler afgøre, om man skal rette op på Jordens tilstand. Man kan ikke med traditionelle økonomiske kalkuler finde de rette svar på de spørgsmål, som verdensmålenes realisering rejser.</p><p>I bogen, <em>Principles for Building Resilience</em>, benytter forfatterne, J. Biggs m. fl. (2015), det tidligere nævnte grundlæggende begreb, økosystem-tjenester (J. Sachs taler om ’environmental’ services), hvormed de mener de fordele eller ydelser, som mennesker får eller opnår gennem interaktion med naturen, fx frisk vand og de kulturelle serviceydelser, de opnår, fx naturbaserede rekreative og kulturelle oplevelser. Selv om ordet ’serviceydelser’ kan forekomme lidt akavet i denne sammenhæng, så er det disse ydelser, der er det afgørende, når vi betragter naturen og mennesket i sammenhæng, nemlig menneskets totale afhængighed af ydelser fra naturen. J. Biggs et al. (2015) siger herom: ”Der er en øget evidens for, at både det massive omfang og udstrækning af menneskehedens aktiviteter, som fx landbrug, transport og frigivelse af nye typer af kemikalier, underminerer naturens kapacitet til at generere de økosystemydelser, som vi mennesker er afhængige af.”</p><p>Målene skal ses som en mulighed og ikke som et problem. Målene frembyder en række muligheder, indeholder potentialer, som det er Danmarks chance at være med til at realisere, indikerer udfordringer, der også repræsenterer muligheder for nytænkning, fx med hensyn til at udvikle nye eksistensformer og nye måder at leve på.</p><p><strong><em>Artikkelen er uddrag fra bogen “Bæredygtig global udvikling — FN’s 17 verdensmål i et dansk perspektiv” som kom ut i Danmark denne uge.</em></strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/600/1*zc6QO7XKOYpxdd7XfF-ixA.jpeg" /></figure><p><em>Steen Hildebrandt er Ph.D. og professor emeritus på Aarhus Universitet og adjungeret professor på CBS og Aalborg Universitet. Han har redigeret bogen “</em><a href="https://www.djoef-forlag.dk/da/boeger/b/baeredygtig-global-udvikling"><strong><em>Bæredygtig global udvikling — FN’s 17 verdensmål i et dansk perspektiv</em></strong></a><em>” Blandt forfatterne er Knud Vilby &amp; Jann Sjursen, Connie Hedegaard, Flemming Besenbacher og Jørgen Elmeskov.</em></p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=312864eccadf" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
    </channel>
</rss>