På Henie Onstad kunstsenter jobber vi med digitalisering på ulike nivåer hver eneste dag. I min avdeling knyttes det største skiftet til dialogen og innsikten om publikum. Kontaktflatene blir flere og flere samtidig som møtet vårt med publikum ikke slutter når publikum går hjem.

Fordi vi jobber på et sted hvor vi både tilrettelegger det fysiske og digitale møtet med publikum, har vi det privilegiet det er å kunne se hvordan publikums deltagelse forandrer seg i forhold til hvilke utstillinger vi lager. Helt generelt skiller vi mellom to typer engasjement:

1. Det vi møter der og da i salen og
2. Det vi ser i etterkant av besøket i publikums egne digitale kanaler.

To forskjellige opplevelser
Samtidig som den fysiske og digitale opplevelsen henger nøye sammen, er det viktig for oss å skille de. For eksempel: Når opplevelsen og dialogen med publikum i utstillingssalen kan skape et engasjement som sprer seg «munn til munn». Vi elsker det. Det betyr at kunsten engasjerer. Den berører, den betyr noe. Og den skaper en forutsetning for et positivt digitalt engasjement.

Men kommer det digitale engasjementet som en følge av reaksjonene vi opplever i utstillingsalene?
-Dessverre, nei.
Hva vi opplever er at det digitale engasjementet i mye større grad påvirkes av hvilke bilder publikum har mulighet til å ta, hvordan det er tilrettelagt for å ta disse og hvordan bildene passer med publikums egne profiler i sosiale medier. For å si det med andre ord: først møter vi publikum i salen, deretter kan vi møte publikum gjennom deres digitale profiler i sosiale medier. Og de to møtene er ganske forskjellige!

Aktivitet og deltagelse
Som kunstsenter vet vi at aktivitet og deltagelse i en fysisk utstilling skaper engasjement. Dette er ikke nytt. I 50 år har kunstsenteret arbeidet med publikumsaktivitet og deltagelse på en rekke ulike måter, enten som tilpassede verksted-aktiviteter eller gjennom sideprogram. Vi gjør dette av flere hensyn:

· Fra et markedsføringsperspektiv handler det om å øke de kundetilførte verdiene.

· Fra et undervisningsperspektiv basert på Deweys ideer om «learning by doing» handler det om å skape større forståelse for de kunstneriske teknikkene og temaene i utstillingene.

· Fra et kunstnerisk perspektiv kan det handle om selve verket, og det overordnede kunstneriske konseptet.

Det betyr at vi kan ha stor aktivitet i sal, uten nødvendigvis at vi har digital aktivitet. Likevel ser vi at aktivitet og deltagelse i et fysisk rom kan være et godt utgangspunkt for aktivitet i sosiale medier.

Totalopplevelsen og konteksten

I samarbeid med Opinion kartla vi en rekke ungdommers opplevelser og deling av bilder tatt i forbindelse med utstillingsbesøk på Høvikodden høsten 2017. Viktige tilbakemeldinger var som følger:

· Sosiale aktiviteter og deltagelse knyttet til utstillingen eller produktet ønskes velkommen.

· Totalopplevelsen av utstillingen og den overordnede historiefortellingen betyr mer enn enkeltverkene slik de blir presentert hver for seg.

· Kunstverkene publikum liker mens de er i salen, er ikke nødvendigvis de samme som de deler og liker i sosiale medier.

· Hvilke bilder de ønsker å dele i sosiale medier handler mer om de passer inn i ungdommenes eksisterende profil, enn om opplevelsen av selve verket.

Höller vs Kusama

To utstillingsprosjekter har vist oss hvor viktig publikums bilder i sosiale medier fra utstillingsopplevelsene er. Med Yayoi Kusama og Carsten Höller, to store internasjonale samtidskunstnere, inviterte vi publikum til å oppleve kunstverk hvor aktivitet og deltagelse i utstillingsrommet sto sentralt. Begge utstillinger ga oss svært positive og begeistrede tilbakemeldinger fra publikum i salen, hadde svært høy kunstnerisk verdi og fikk de beste kritikker. Men bare Kusama-utstillingen fikk en eksplosiv spredning i sosiale medier.

Den japanske kunstneren Yayoi Kusama fikk publikum til å tapetsere Instagram og Facebook sitt fargeglade og prikkede univers hvor publikum selv fikk stå i sentrum. Hun inviterte publikum inn i en totalopplevelse på lik linje med Carsten Höllers gigantiske utstillingsprosjekt Henie Onstad Sanatorium hvor Höller omformet hele kunstsenteret, inkludert nettside og logo til et gigantisk kunstverk hvor publikum kunne fly, skli, flyte vektløs i en stor tank, vandre i stummende mørke og tilbringe natten i en robotseng som kjørte etter forhåndsprogrammerte algoritmer. Men til forskjell fra Kusama, jobbet Höller industrielt, og med få farger. Og selv om han satt publikum i scene, var det vanskelig å ta bilde av dette — og ikke minst ta bilde av Höller-utstillingsopplevelsen, for den var i svært sterk grad en indre opplevelse og ikke utadvendt, som et omsluttende ytre univers, slik mange av Kusamas installasjoner må sies å være. Til gjengjeld passet Kusamas installasjoner nesten mer enn perfekt til selfien som genre. Det var lett å forstå hvor det passet å trekke opp telefonen for å ta et bilde i Kusama-utstillingen. I Höller-utstillingen var det derimot ganske vanskelig å vite hvor man kunne ta de beste bildene.

Höllers konsepter oppleves kanskje best om man bruker lang tid og gjør en indre reise, mens Kusamas univers fungerer godt enten det var i et øyeblikks sekund eller over lengre tidsintervaller. Kusamas fargeglade, grafiske univers lar seg derfor lett kombinere med en visuelt sterk profil i sosiale medier og interesse for design, arkitektur, landskap og rom i tillegg til kunst. I tillegg er det sånn at Kusamas kunstverk iscenesatte publikums bevegelser og plassering på en måte som gjorde at de aller fleste bildene fra utstillingen fikk et spektakulært, vakkert og helt spesielt uttrykk, godt egnet for digital spredning. Selv om det ikke var formålet med kunstverkene, bidro de til at bildene fra utstillingsopplevelsen ble flotte og sterke.

Kundenes digitale profil
I etterkant av de to svært forskjellige utstillingsopplevelsene har vi brukt tid på å analysere forskjellene. Stedet var det samme, størrelsen var det samme og involveringen av publikum var svært tilstede i begge prosjekter. Den store forskjellen var at det visuelle uttrykket fra Kusama-utstillingen samsvarte med et bredt spekter av Henie Onstad-publikummets digitale profiler, den hadde en visuell overflate som var lett å fange med et kamera, den var lett å dele, og den var satte publikum i sentrum. I motsetning lot ikke opplevelsen av Höller-utstillingen seg fotografere.

Ved å se på kundes digitale publikumsprofiler, er det lettere å forstå hva som vil bli delt og hva som ikke blir det — helt uavhengig av om selve opplevelsen av produktet er god eller dårlig.

Og viktig for oss som driver et museum, er å være klar over at mye av det som vises og presenteres, ikke vil ha noen mulighet til å bli spredd i sosiale medier, uten at det har noen som helst sammenheng med publikums engasjement og verdien av det som vises.

Hvilken visuell identitet møter vi? was originally published in Bransjebloggen 3min on Medium, where people are continuing the conversation by highlighting and responding to this story.