<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?><rss xmlns:dc="http://purl.org/dc/elements/1.1/" xmlns:content="http://purl.org/rss/1.0/modules/content/" xmlns:atom="http://www.w3.org/2005/Atom" version="2.0" xmlns:cc="http://cyber.law.harvard.edu/rss/creativeCommonsRssModule.html">
    <channel>
        <title><![CDATA[Stories by Hanne Norstrøm-Ness on Medium]]></title>
        <description><![CDATA[Stories by Hanne Norstrøm-Ness on Medium]]></description>
        <link>https://medium.com/@hannenors?source=rss-f7e7e81c3872------2</link>
        <image>
            <url>https://cdn-images-1.medium.com/fit/c/150/150/2*1a8i-keWbt79RBpPjKc4jQ.jpeg</url>
            <title>Stories by Hanne Norstrøm-Ness on Medium</title>
            <link>https://medium.com/@hannenors?source=rss-f7e7e81c3872------2</link>
        </image>
        <generator>Medium</generator>
        <lastBuildDate>Mon, 16 Nov 2026 20:03:58 GMT</lastBuildDate>
        <atom:link href="https://medium.com/@hannenors/feed" rel="self" type="application/rss+xml"/>
        <webMaster><![CDATA[yourfriends@medium.com]]></webMaster>
        <atom:link href="http://medium.superfeedr.com/" rel="hub"/>
        <item>
            <title><![CDATA[Endelig dement. Er jeg deppa eller letta?]]></title>
            <link>https://hannenors.medium.com/endelig-dement-er-jeg-deppa-eller-letta-efd90e10f678?source=rss-f7e7e81c3872------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/efd90e10f678</guid>
            <category><![CDATA[love]]></category>
            <category><![CDATA[pappa]]></category>
            <category><![CDATA[kjærlighet]]></category>
            <category><![CDATA[alzheimers]]></category>
            <category><![CDATA[life]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Hanne Norstrøm-Ness]]></dc:creator>
            <pubDate>Fri, 08 Jul 2022 17:20:06 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2022-07-08T17:20:06.630Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p><em>Demens. Skjermet avdeling. Vergemål. Det er jo ikke ord å ta lett på — og heller ikke et ansvar å navigere enkelt i. I likhet med stadig flere rundt meg, kommer demens snikende. Ikke plutselig. Bare litt hver dag. Det er jo ikke sånn at jeg ikke så det komme, det hadde bare gått litt langt da jeg orket å ta tak i det på ekte.</em></p><p>Alle hverdagene med helt tydelige bevis , de er jo enkle å forstå nå. Alle meldingen som var totalt irrasjonelle og urettferdige, de går jo an å tilgi etter hvert.</p><p>I jentegjengen tøyset vi etter hvert med «jakten på påskeharen» hver gang du var (bittelitt) ute på tur pappa, fordi første gang du forsvant var midt i påsken. Politiet gjorde en fabelaktig innsats for å finne deg. Du satt på en benk utenfor barndomshjemmet i Sofienberggata. Dit har du søkt gang på gang de siste årene. Ikke nødvendigvis fordi årene der var så fine, men fordi det var trygt og nært. Ære være GPS. Det ble enklere å finne deg etter hvert.</p><p>Og virkeligheten, ja den skapte du selv. Så fint det var i din egen fantasi. Tenk at de valgte å gi nytt navn til en av gatene på Tøyen — bare fordi du vokste opp der. I ditt hode ble Dagfinn Øyens Gate skapt. Der blomstret pelargoniaer og fantastiske Hanne-roser ❤️ Og tenk at din egen mor valgte å flytte tilbake til deg slik at dere kunne nyte fridager og ikke bruke tiden på å jobbe hele tiden (selv om du mente hun stjal penger fra lommeboka di…).</p><p>Kjære pappa. For en herlig galskap. Og for en slitsom fornektelse. For du ville jo ikke se det. Du ville ikke legge til rette for hjelp og støtte. Sammen stupte vi inn i prosess der du ble fratatt samtykkekompetanse. Så vondt. Og så nødvendig. Og så godt at du uansett ønsket meg ved din side. Som støttespiller. Som en du stolte på… selv om du var forbanna.</p><p>Det har vært både slitsomt og herlig pappa.</p><p>Glemmer ikke da jeg tok deg med på hyttekontor i korona og du forsøkte å forstå både hvor du var og hva et teams møte egentlig er. Mennesker i møte, inni en skjerm liksom?? Veldig vanskelig. Og der sto du som julenissen. Midt i møte, midt på sommeren — med verdens lengste hvite skjegg, hadde glemt å spise på mange måneder, holdt shortsen oppe med bukseseler men fremdeles uendelig glad for å være sammen med meg. På Hvaler. Ditt barndoms paradis og stedet du søkte for å koble av fra hverdagen. Her var vi hver helg. Hver ferie — sommer, høst, jul, vinter, påske. Hver langhelg. Og alle andre mellomdager du kunne finne. Dette er din øy ❤️</p><p>Og vi elsker deg. Barna digger deg. Selv om tennene snart faller ut og du sier det samme om og om igjen… Du har aldri vært opptatt av å bygge vennskap eller forhold utover jobbe, men vi ser deg.</p><p>Dine klemmer betyr mye. Så da sier jeg takk for alt du husker og alt vi har delt. Fremover spinner vi på gamle minner. Selv om du ikke har trent en eneste dag hele livet, har røyka som en svamp og drukket drinker som vann kommer du til å leve til du er hundre. Det er vi glade for, for vi kommer ikke til å gi oss. Vi kommer. Vi klemmer. Vi skravler om du ting du ikke forstår. Men også om gamle historier og vennskap du husker bedre enn oss.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*hpOUX12ErSfKRI0S3OvcEg.jpeg" /></figure><p>Deppa eller letta? Jeg er jaggu ikke sikker. Det var slitsomt før vi fikk diagnose selv med verdens beste støtte fra helsevesenet i Bjerke bydel. Før satt pappa alene i egen stue med jevnlig besøk besøk helter fra hjemmetjenesten. Nå har han folk rundt seg hele dagen. Fått nye venner (som han nesten husker). Sunt kosthold. Omsorg hele døgnet. Jo, jeg er helt sikker. Tusen takk til vidunderlige folk på Stovnerskogen. Uten mennesker som dere, med ekte pasjon for jobben sin, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Takk.</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=efd90e10f678" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Hvordan ble jeg den jeg er?]]></title>
            <link>https://hannenors.medium.com/hvordan-ble-jeg-den-jeg-er-c2a5291f5949?source=rss-f7e7e81c3872------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/c2a5291f5949</guid>
            <dc:creator><![CDATA[Hanne Norstrøm-Ness]]></dc:creator>
            <pubDate>Fri, 04 Jun 2021 05:36:43 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2021-06-04T05:36:43.847Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p>Denne uken fyller moren min 70 år. Hun er et av de mest fantastiske menneskene jeg vet om. Selv om verden kurver, skaper motbakke og fjerner rettferdige spilleregler, så har hun skapt sin egen vei. Det har helt sikkert vært skummelt, vanskelig og tøft. Men det velger hun ikke å snakker så mye om. Hun snakker heller om verdien av kjærlighet i hverdagen. Om verdien av å leve og agere i øyeblikket. Om å hente energi fra møtene som skjer i dag. Akkurat når du velger å holde øynene åpne.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*3RpqKXX5KZAaCL-YEw8Twg.jpeg" /></figure><p>Selv om moren min var yngst i en stor flokk og de fleste var <em>litt</em> ferdig med barnelek, har hun aldri sluttet å leke. Hun tror inderlig på verdien av lek — selv om hverdagen er tynget av plikter. Hun dyrker verdien av å tro på seg selv. Aldri slutte å utforske — selv om verden forsøker å parkerer det du tror på.</p><p><strong>I mine øyne har min mor alltid vært en som går foran.</strong> En som brukte hippie-årene til å finne sin vei. Passe fri. Passe opportunistisk. Passe utfordrende. Passe rebelsk. Og ikke minst — helt tro mot tanken om at samfunn, folk og læring bygger en bærekraftig hverdag som vi kan vokse i. Hun har alltid trodd inderlig på at kjærlighet er nøkkelen til personlig vekst, og at tillit står sterkt i alle relasjoner.</p><p>Jeg er så uendelig glad for at jeg har vokst opp i hennes varme verden. De kvaliteter hun har løftet, har jeg tatt med inn i min egen hverdag. Jeg har etter beste evne forsøkt å oversette hennes verdier til min verden. Som mor. Som kjæreste. Som venn. Som leder. Som samarbeidspartner. Som medarbeider. Jeg tror dypt og inderlig på kraften som skapes mellom mennesker. Nettopp derfor setter jeg folk og oppdrag først. Det gir uendelig mye energi.</p><p><strong>Dette er en hyllest til deg kjære mamma. Uten deg hadde jeg ikke trodd like sterkt på kraften i menneske.</strong></p><p>Det kan jo høres ganske så idyllisk ut, men vår hverdag og årene gjennom ungdom og inngang til voksenliv ble preget av sykdom, dødsfall, alkohol, depresjon og skikkelig mye hverdag. Det ble rett og slett litt mørkt… Men mamma — du støttet, dyttet, lot meg lede, tok ledelse, tok ansvar, pekte på ekte glede, løftet fine øyeblikk, viste meg hvordan suksess ser ut. På ekte.</p><p>Nå er verden igjen et fint sted. Selv med covid.</p><p>Så til overskriften. Hvordan ble jeg den jeg er? Jeg er helt sikker på at det er fordi jeg har fått en solid grunnmur av moren min med en fundamental tro på at det jeg gjør og den jeg er, alltid er godt nok. Ikke mer enn det. Men likevel så mye som det.</p><p>Takk mamma. Takk for dine 70 innholdsrike år. Takk for våre 46 år sammen. Takk for at du alltid tror. Alltid setter kjærlighet først. Du er magisk.</p><p>Og nå er livet så rikt. Og så bra. Og så meningsfylt. Det gjør meg uendelig glad. Elsker deg.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*-W5Qg4C0cHgCMiRnAzUOqA.jpeg" /></figure><p>…og deg Fredrik ❤ <br>Du gjør livet hakket mer trygt og fint. Takk!</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=c2a5291f5949" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Min Makeløse Vippsreise]]></title>
            <link>https://hannenors.medium.com/min-makel%C3%B8se-vippsreise-4b005999120f?source=rss-f7e7e81c3872------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/4b005999120f</guid>
            <category><![CDATA[change]]></category>
            <category><![CDATA[product-development]]></category>
            <category><![CDATA[vipps]]></category>
            <category><![CDATA[marketing]]></category>
            <dc:creator><![CDATA[Hanne Norstrøm-Ness]]></dc:creator>
            <pubDate>Wed, 16 Sep 2020 21:09:32 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2020-09-16T21:09:32.678Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p><em>For en enestående reise det har vært. Med magiske folk, sinnsyk læring og ekstraordinære resultater. Denne kommer ikke igjen. Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle klare å oppsummere mine år med Vipps, men sliter med å finne den korte formuleringen. Rett og slett fordi det har vært ekstraordinært. I tverrfaglighet. I metode. I kultur. Sammen har vi løpt, slitt og motivert hverandre. Men fremfor alt vunnet. Ofte ❤</em></p><h3>Produktkanvas</h3><p>Så hvordan starter jeg oppsummering av disse magiske årene? Jeg kan faktisk bare dykke ned i verktøykassa vår og hente frem metodegullet. Jeg bruker rett og slett et produktkanvas for å strukturere utgangspunkt og mål. Alle produkter og tjenester i Vipps skal nemlig ha en definert visjon og strategi. Slik at det er enkelt for alle å forstå hvorfor vi prioritere en oppgave og hvem vi bygger for. Og skal du bygge et helt lag, er det jo smart å sette retning.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*M6K3MjODSqDs08Lre4NAqQ.jpeg" /></figure><p>Og med dette som bunnplanke bygde vi et selskap der kultur og merkevare lå i bunn. Et sted der mennesker og teknologi bindes sammen av fokus på forenkling og kundeverdi. På rekordtid skapte vi en arbeidsplass der alle følte seg hjemme, og som folk gledet seg til å komme tilbake til etter ferie.</p><p>Med sterkt engasjement på tvers av fagområder etablerte vi en strategisk plattform som alle både forstår og husker, målstyring på tvers av team og metode som binder oss sammen. Sjeldent har jeg opplevd samarbeidsmagi på denne måten.</p><h3><strong>Utviklingsprinsipper</strong></h3><p>I Vipps jobber vi etter produkt utviklingsprinsipper som sikrer involvering og samkjøring på tvers av team. Dette gir oss innsikt, smart fart og bidrar til at de fleste team løper omtrent i samme retning. Og det er befriende at prinsippene gjør det mulig å oppsummere Vippsreisen på vår måte.</p><ol><li><strong>Vi tar bort risiko så tidlig som mulig. </strong><em>Vi lærer (og gjør feil) og tester ut ideene våre i raske feedbackloops. Vi bruker innsikt fra trender, tall og folk.</em></li></ol><p>Helt fra start fikk jeg anledning til å bygge et team med herlige folk. Langt fra et typisk marketingteam — men med kvaliteter jeg tenkte fremtiden trengte. Sammen satte vi standarden for det vi virkelig tror på, men ikke har fått til andre steder. Sammen ønsket vi å bygge et team som både norske og internasjonale bedrifter ønsket å sparre med. Fordi vi kobler fag og tverrfaglighet smart. Vårt team defineres av folk som liker brødfjøler bedre enn sølvfat. Og ikke minst folk som ler høyt. På (nesten) rett sted. Med merkevare og kultur i bunn, skapte vi et unikt fundament for reisen videre.</p><p><strong>2. Vi definerer produkter sammen. </strong><em>Vi tror fantastiske produkter er resultatet av samarbeid mellom forskjellige mennesker på tvers av avdelinger.</em></p><p>Med en startoppstilling på 32 mennesker i hele vippsgjengen, la vi grunnlaget for tverrfaglige team og samhandling uavhengig av hvilke stol du sitter i. Det var ganske magisk å sitte som en liten startup med verdens beste utgangspunkt — en merkevare som allerede var elsket av de fleste og med muskler for å ta resten av markedet sammen med nesten hver eneste bank i Norge.</p><p>Sammen satt vi med en god porsjon angst og en ganske kjip kodeklump, og la planen for hvordan vi skulle fortsette å drive forenkling i verdensklasse, fortsette å skape hverdagsmagi, fortsette å være en av Norges best likte merkevarer. Og vi hadde ikke fått det til hvis ikke Produkt, Tech, Finans, Salg, Support og Marked satt rundt det samme bordet i våre første lokaler. DET kommer jeg til å savne.</p><p><strong>3. Vi fokuserer på resultater, ikke hvor mye vi har laget. </strong><em>Vi bryr oss ikke om hva og hvor mye kode vi lager, men om det vi lager vises i nøkkeltallene våre, og dermed gjør produktet vårt bedre.</em></p><p>Halleluja!! Endelig jobber jeg sammen med en gjeng som er like entusiastiske og engasjert i å skape målstyring på tvers av fagområder og fokus. Endelig kan jeg åpne regnearket mitt for resten av gjengen og få fantastisk energi tilbake. Sammen eier vi alle mål. På tvers av fag og nivå — og vi bruker det som aktivt arbeidsverktøy i hverdagen. Både hjemme og ute.</p><p>Og ga det resulater? Virkelig! Vi har samlet med oss en rekke utmerkelser og priser på reisen. Grand Prix i ANFO Effekt, Pallplass i Årets Markedsfører fra MFO, Årets Foredragsholder hos ANFO, Norges Mest Anbefalte Merkevare 2 år på rad hos YouGov, Toppet listen over merkevarer de unge foretrekker hos både YouGov og Opinion UNG, og mange mange flere. Men kulest av alt, sammen forenkler vi hverdagen til både folk og bedrifter i hele landet med både Vipps, BankAxept og BankID. Det er jeg skikkelig stolt av!</p><h3><strong>Men uansett hvor mye jeg elsker felles verktøykasse og metode ❤</strong></h3><p>Jeg velger å si det med disse enkle ord. Vi har testet, feilet og lært. Uendelig mange ganger. Med verdens vakreste gjeng har jeg fått lov til å spre ut vingene, ta sats og fly ut i ukjent land. Det har vært krevende, morsomt og gir følelsen av å drive med stage dive uten publikum gang etter gang. Også er det herligste — at det blir aldri som Mira Craig (sorry). Det står en haug av folk og tar i mot, heier og jubler hver eneste gang.</p><p>Jeg er sykt takknemlig for alt jeg har lært, fått lov å teste og ikke minst — storteamet jeg har fått lov å være en del av. Shit for en gjeng!</p><p>Jeg kommer til å savne hver eneste en. Men nå fyller jeg ryggsekken med gode historier, læring og energi for veien videre. Jeg tror neste stopp blir minst like spennende. Verden er full av flinke folk og områder som trenger forenkling.</p><p>Jeg er klar for nye eventyr. Klar for å både utforske og utfordre på ny. Klar for å koble det jeg har lært med helt nye folk og metoder.</p><p><strong>For hvis jeg tør. Så kan jeg. Og det kommer til å være starten på en ny magisk reise..</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*067NYYq_VqZ_3nZWKYQPsQ.png" /></figure><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=4b005999120f" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
        <item>
            <title><![CDATA[Kan jeg? Tørr jeg?]]></title>
            <link>https://hannenors.medium.com/kan-jeg-t%C3%B8rr-jeg-63f2a0767064?source=rss-f7e7e81c3872------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/63f2a0767064</guid>
            <dc:creator><![CDATA[Hanne Norstrøm-Ness]]></dc:creator>
            <pubDate>Sat, 23 Nov 2019 09:02:48 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2019-11-23T17:23:40.758Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<h3>Kan jeg? Tør jeg?</h3><p><em>Skrevet av Hanne Norstrøm-Ness, markedshode i Vipps - til alle som trener på å hoppe</em></p><p><strong>Jeg har vokst opp med en mor som har hatt to ufravikelige regler. <br>1) et barn kan aldri få nok kjærlighet 2) du kan få til alt du ønsker.</strong></p><p>Jeg er nok et resultat av 70-tallets lille revolusjon for selvstendighet og løsrivelse. Og hva har det gitt meg? Jo, det har gitt meg masse mot, styrke, ydmykhet og en hel haug med skuffelser. Skuffelse over alt jeg trodde jeg kunne, men ikke fikk til. Eller så kan jeg velge å snu på det og tenke at jeg har blitt kastet ut i verdens kuleste læringsplattform — livet.</p><p>Og guri malla for en reise det er hvis man velger å være med. Selv har jeg vært innom ganske mange arbeidsplasser i løpet av mine 20 arbeidsår. Det virker som jeg trekkes til stillinger der endring er fellesnevner. Jeg trives godt når noe skal bygges, endres eller skaleres, og har etter hvert lært meg at vedlikehold og drift ikke er mine styrker. Det gjør jo at jeg hopper høyest når det er mye risiko og høy fart. Det blir fort brannsår av det. Men også fantastisk mestring og læring.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/1024/1*wOYIA7VxkZMBOiRA4brhAg.jpeg" /><figcaption>Bare ta sats. Bestem deg for hva du vil lære hvis det blir magaplask. For det kommer ikke til å bli suksess hver gang.</figcaption></figure><p>Men hva gjør jeg når jeg har en av Norges kuleste jobber (synes jeg selv da), men ser begrenset mulighet til å klatre i selskapet? Det er ingen som kommer til å tegne opp min vei. Det er det bare jeg som kan ta ansvar for.</p><p>Så da jeg i fjor var litt skuffa over å ikke få plass i det nye lederteamet kunne jeg sikkert sparket gråstein og surmult en stund, men istedet brukte jeg ca et kvarter (eller kanskje et døgn da…) til å riste av meg følelsen. Og så tenkte jeg: Hva vil JEG? Og hva kan jeg?</p><p>Jeg har et sterkt engasjement for at markedsteam skal jobbe på tvers i selskaper. At alt vi velger å løfte til brukere og kunder skal gjennomsyres av den samme merkevareopplevelse og at alle møtepunkter med oss som selskap skal gi verdi og effekt. DET ønsket jeg å både dele og snakke høyt om. Derfor satte jeg meg som mål i fjor at jeg skulle stå på scener og fortelle hvordan vi jobber.</p><p>Nå er jo jeg ekstra heldig som jobber med merkevarer som folk gjerne vil ha besøk av, men øvelsen handlet ikke om å velge de enkle oppgavene. Det handlet om å si ja når hele kroppen hadde lyst til å si nei. Det handlet om å tørre å ta oppdrag som var skikkelig langt utenfor komfortsonen — som for eksempel da jeg måtte være standin for Berit Svendsen på Innovasjonstalen og snakke om hvorfor jeg tenker Norge ligger bak Sverige i å bygge smarte scale-ups. Ganske langt utenfor min kjernekompetanse, men nå kan jeg jo masse om det. Fordi jeg sa ja.</p><p>2019 var året der jeg sto på flere scener enn jeg har gjort i hele livet til sammen. Det var året jeg ble kåret til Årets Foredragsholder av ANFO. Og det var året jeg for første gang satte meg et helt konkret utviklingsmål. Så hvor går veien videre? Jo, i år tenkte jeg rett og slett at jeg ønsker å ta steget inn i styrerommet. Med god inspirasjon fra styrelisten.com rakk jeg opp hånda, booket meg noen smarte samtaler for å sanke tips og motivasjon. Og om et par uker ser det jaggu meg ut som jeg får plass i styret i et av de kuleste oppstartsselskapene jeg kjenner. Fordi jeg tenkte at jeg kan.</p><blockquote>Denne lille teksten har jeg skrevet til alle dere som tenker at dere kan — eller vil — men som synes det er skummelt å hoppe. Bare ta sats. Bestem deg for hva du vil lære hvis det blir magaplask. For det kommer ikke til å bli suksess hver gang, men du kan selv bestemmer hva du tar med deg videre. For du kan. Hvis du tør.</blockquote><p>Også må jeg legge til at jeg er utrolig heldig. Jeg jobber i et selskap som er stappfullt av flinke folk. Et selskap som heier på utvikling, som skaper muligheter og som gir rom til å vokse. Et selskap der kulturen gjennomsyres av et ønske om å lære og dele, og der hele gjengen står klar med megaklemmer. Når det går bra. Og når jeg snubler. ❤</p><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=63f2a0767064" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
    </channel>
</rss>