<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?><rss xmlns:dc="http://purl.org/dc/elements/1.1/" xmlns:content="http://purl.org/rss/1.0/modules/content/" xmlns:atom="http://www.w3.org/2005/Atom" version="2.0" xmlns:cc="http://cyber.law.harvard.edu/rss/creativeCommonsRssModule.html">
    <channel>
        <title><![CDATA[Stories by Nina Alida Nordbø on Medium]]></title>
        <description><![CDATA[Stories by Nina Alida Nordbø on Medium]]></description>
        <link>https://medium.com/@ninanord?source=rss-d893af87dbe0------2</link>
        <image>
            <url>https://cdn-images-1.medium.com/fit/c/150/150/0*38v4DtMtmJiJzMyW.jpeg</url>
            <title>Stories by Nina Alida Nordbø on Medium</title>
            <link>https://medium.com/@ninanord?source=rss-d893af87dbe0------2</link>
        </image>
        <generator>Medium</generator>
        <lastBuildDate>Wed, 18 Nov 2026 05:52:59 GMT</lastBuildDate>
        <atom:link href="https://medium.com/@ninanord/feed" rel="self" type="application/rss+xml"/>
        <webMaster><![CDATA[yourfriends@medium.com]]></webMaster>
        <atom:link href="http://medium.superfeedr.com/" rel="hub"/>
        <item>
            <title><![CDATA[Når gråt du sist?]]></title>
            <link>https://medium.com/@ninanord/nar-grat-du-sist-68ec6843047a?source=rss-d893af87dbe0------2</link>
            <guid isPermaLink="false">https://medium.com/p/68ec6843047a</guid>
            <dc:creator><![CDATA[Nina Alida Nordbø]]></dc:creator>
            <pubDate>Sat, 06 Dec 2014 12:32:50 GMT</pubDate>
            <atom:updated>2014-12-07T14:00:14.532Z</atom:updated>
            <content:encoded><![CDATA[<p><strong>Noen tanker om det forgjengelige og hvorfor minner er magiske. Og litt om det nest siste kapitlet i “Over det kinesiske hav”.</strong></p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/640/1*txsqjSyppAcrJ18yae8yDQ.jpeg" /></figure><p>I går kveld delte vi bord, for å feire en venn, for å spise den tradisjonelle alltid oppfinnsomme fler-rettersmiddagen, for å le og lytte og prate om hva som har skjedd det siste året. Vertinnen hadde gitt hver en “manuell mobiltelefon”, en notatblokk med blyant (med viskelær). Effekten må ha vært usynlig men effektiv, det var ikke før lenge etterpå at jeg la merke til at ingen satt med mobilene sine under denne middagen, en sjelden opplevelse.</p><h4>De manuelle mobiltelefonene fløt rundt, ble tegnet i, skrevet i, tegnet i. Inntrykk, spørsmål. Noen ble delt. Så leste noen høyt: Når gråt du sist?</h4><p>Det ble til en runde, åh, jeg elsker sånne runder, der vi skaper et rom, sammen med hverandre og ingen andre, slipper menneskene der litt til i livene våre. Alle fortalte, alle fikk plass, og ingen historier var like. Noen lange, andre korte. Vi lyttet, vi lo, vi delte. Noen var blitt dypt opprørt, andre rørt. En hadde vært i en gripende begravelse hvor livet til den avdøde hadde vært så mye mer enn noen visste. En hadde mistet sin far, jeg hadde blitt overveldet av minnet om en søster.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/640/1*WDKDH5VNFnLht2j9HG0ykw.jpeg" /></figure><h4>Jeg kan ikke huske at jeg har grått dette året, og det er helt utenom det vanlige.</h4><p>Vanligvis skjer det stadig vekk. Jeg har blitt rørt og grått en skvett av frustrasjon, men ikke kjent tårene flomme over eller hulket eller ike klart å stoppe. Kanskje jeg gråt så mye det året søsteren min døde foran øynene våre at det ble tomt for en stund?</p><p>Jeg har tenkt på om jeg har blitt en hardere og mer kynisk person, som ikke slipper ting sånn inn på meg lenger. Det kan vel skje med et menneske? At vi opplever noe vondt, og så noe vondt etter det, slik at vi gjemmer oss i oss selv om bestemmer oss for å ikke berøres så mye lenger? Det er sunt å gråte, er det ikke? Det letter jo på trykket?</p><blockquote>Det kan være en renselse, en lettelse, å gråte. Å se en film og bli berørt, slippe det til å hulkegråte, få det ut, hva nå enn det er. Etterpå kan vi le, eller sitte igjen med en stor, rolig tomhet inni oss. Hvis vi er alene, vil vi kanskje se ut vinduet en stund. Er vi sammen med noen, blir det gjerne klemming og fortrolig deling. Det er fint.</blockquote><p>Men mest av alt, dette året, har jeg vært takknemlig. Og veldig mye glad! Fordi det har skjedd så mye kjekt! Jeg har møtt så mange fine folk og har lært så mye nytt. Jeg har bestemt meg for noe, jobbet masse for å få det til og etterhvert landet det! Det har vært mer action enn stille refleksjon dette året, og det jeg har lært meg kjennes meningsfullt og givende. Jeg har konsentrert meg mye, stått på masse og ledd mye. Og siden utdannelsen jeg tar ved siden av jobben og alt det andre skjer ute, har jeg vært så mye i naturen. Det er iallefall rensende! Lukten av jord, de magiske irrgrønne mosen, myk skogbunn dekket av barnåler, fuglelyder, vind som suser i tretoppene, kropp som er mør etter timevis med gåing og løping.</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/640/1*W_-tNpeHDYDWZgr0ahYFlA.jpeg" /></figure><p>Og kanskje er det ikke mulig å bli veldig trist når det er to svarte, ivrige jaktlabradorer rundt meg hele tiden? Kalde, våte snuter, logrende haler, ivrig tassing, glade gjensyn flere ganger om dagen, varme pelskropper inntil seg, lykkedyr på turer og alltid blodklare for en ny treningsøkt! Det kjennes umulig å være ensom med dyr rundt seg, det kan jo gjøre noe med lavt gråtenivå for en singel mor med kids som har blitt voksne.</p><h4>Når var sist gang jeg gråt?</h4><p>Det var en natt nylig, da jeg våknet og ikke fikk sove igjen. Et minne om søsteren min som ikke er her lenger ble så levende for meg, jeg hørte henne snakke, kjente stemingen av å være sammen med henne, detaljer om hvordan hun så ut, hendene hennes, buen i kinnet, holdningen hennes og måten hun snudde seg mot meg på. Stemmen hennes, latteren. Så brutalt endelig døden er! Jeg får ikke sett henne eller snakket med henne mer, og det fikk meg til å gråte lenge, lenge der i mørket. Sorg er utrøstelig.</p><p>Og nå, bare et par dager senere, gråter jeg igjen. Fordi <em>Over det kinesiske hav </em>er en så gripende historie. Minnene til jeg-personen er nesten uutholdelig melankolske og gripende, spesielt mot slutten av fortellingen. Dvelingen ved det som ikke lenger er, det ugjenkallelige og den voksnes sårhet bak det tilsynelatende riktige å gjøre når livet må gå videre. Åh. Så vemodig det kan kjennes; det var da, nå er det over og vi er her.</p><p>Jeg har et kapittel igjen. Så er opplevelsen over. Men takk til Gaute Heivoll for å gi meg det rommet, til å dvele ved minner og kjenne og ta på dem som om de var virkelige en bitteliten stund. Barndom som blir levende, døde som er her igjen!Før de som en naturkraft må videre, fordufter mellom hendene mine og lar meg stå alene igjen. Voksen, i mitt selvskapte liv. At det kan kjennes så godt å få være 100% i det som ikke lenger er. Magisk, er det ikke?</p><figure><img alt="" src="https://cdn-images-1.medium.com/max/640/1*i93esiS0CrnSCzLaTsbUnA.jpeg" /></figure><img src="https://medium.com/_/stat?event=post.clientViewed&referrerSource=full_rss&postId=68ec6843047a" width="1" height="1" alt="">]]></content:encoded>
        </item>
    </channel>
</rss>