Preken holdt i Tøyenkirken 4. april 2018 over Johannes 21,15–19
Har dere sett våren? Jeg vet at denne dagen har vært litt grå, men vi har hatt noen deilig dager med sol disse siste par ukene og noe er i ferd med å skje der ute. Sakte, smelter snø og is. Sakte tiner jorda. Selv om vi har sett det så mange ganger før, er det et like forunderlig skue også i år — at alt det som var vinter snart skal bli til sommer — at alt det som var kulde og død snart skal bli til liv. Jeg har sett våren. Den titta opp på meg fra den svarte jorda i blomsterbedet til svigermor nå i påskehelga — modige snøklokker akkompagnert av den vakreste fuglesang.
Mange ganger denne lange og kalde vinteren har jeg sagt til meg selv: «Frode, det kommer til å blir vår om ikke så alt for lenge.» På de gråeste og kaldeste dagene i vinter har jeg holdt meg fast i dette. Våren kommer! Godt innpakket i ullgenser, stillongs og dynejakke har troen på våren holdt meg varm. Det blir vår. Noen ganger må de viktigste tingene i livet sies mange ganger.
«Elsker du meg?» «Ja!» «Elsker du meg?» «Ja!» «Elsker du meg?» «Ja!» Enda godt at det ikke bare er vi som blir utålmodige og lei når Jesus stiller samme spørsmålet tre ganger etter hverandre. Selv Peter ser ut til å undre seg over det som skjer. «Det får da være grenser for mas.» tenker han kanskje. Vi hører ordene Jesus sier og forstår at de er viktige. Vi aner at ordene rommer en hel verden vi bare så vidt skimter rekkevidden av.
Get Frode Grøstad’s stories in your inbox
Join Medium for free to get updates from this writer.
Da er det godt at det som sies likevel viser til noe som er til å begripe. Da er det godt at ordene kan vekke sansene våre; syn, lukt og følelse i fingrene. Jesus snakker om flokken sin, om «mine lam og mine sauer». Jeg tror at alle som er glad i dyr og har et hjerte for våre ullkledde venner på fire aner at det ligger stor kjærlighet og omsorg bak disse ordene; «mine lam, mine sauer, min flokk.»
Sånn på avstand er sauer mest søte, men når du blir kjent med dem — sånn som for eksempel på en sommerdag under vandring i for eksempel Setesdalsheiene — så forstår du at de er langt mer enn bare søte. De kan være både sky, illeluktende og uendelig dumme. Men, viktigst av alt oppdager du at de finner sin trøst og styrke i å holde seg til flokken. For når været brått snur, når nordavinden tar seg opp og regnet pisker deg i ansiktet og du går der søkkvåt til skinnet og fryser — når du da løfter blikket og ser sauene ligge der, i ly bak fjellknausen der framme, dampende tett i tett, kropp inntil kropp — da er alt det du lengter etter å få være en del av den flokken. Det er flokken sin det.
«Elsker du meg?» «Ja!» «Så bry deg om flokken min.» Jesus binder med enkle ord sammen sånt som vi så ofte holder hver for seg; vår tro og vårt aller mest hverdagslige liv. Jesus knytter med uløselige bånd vår kjærlighet til seg sammen med vår omsorg og kjærlighet for flokken. Hverdag og tro bindes sammen og blir til en hellig gudstjeneste.
Når jeg på de kjøligste vinterdager knapt tør håpe at våren venter, hvordan kan jeg da tro at den Jesus som døde har stått opp og lever i dag? Jeg har sett vinter bli til vår, men aldri at en som er død har blitt levende igjen. Det finnes lite i meg som kan holde for sant at død kan bli til liv.
Og likevel — likevel finnes det tro. Likevel finnes det håp. Her i dette rommet og sammen med dere finnes det tro. Når Jesus spør oss «Elsker du meg?» er det kun med samlet røst, med felles stemme, at vi ærlig og sant kan svare et rungende «Ja!» Kanskje er det derfor vi synger så mye i kirka — fordi ordene da blir våre og ikke bare tilhører den enkelte. Som sauene i Setesdalsheiene klemmer vi oss sammen i uværet og lengter og håper på gode dager.
Per Fugelli pleide å si det sånn «Vær ikke et entall på jorda. Bry deg om flokken din»
