Preken holdt i Tøyenkirken 15. mars 2017 over Lukas 11,14–25
Da jeg gikk på barneskolen ble jeg mobba. Spesielt i de siste årene, i 5. og 6. klasse. Da var mobbingen massiv og voldsom. I friminuttene ble jeg som regel stående for meg selv eller sammen med en lærer som hadde vakt. Jeg hadde en venn, men han måtte holde avstand for ikke selv å bli offer. Jeg husker gymtimene spesielt godt — de var forferdelige. I alle lagspill ble jeg valgt sist, «dere kan få Frode» med påfølgende høy latter. Jeg forstod dem godt, for jeg var komplett ubrukelig i både fotball og kanonball. Etter gymtimen ble jeg pisket rundt i garderoben med våte håndklær. Mange var med på det. Andre stod og så på. Ekstra moro var det vist å jage meg naken ut i gangen slik at jentene utenfor kunne se og le seg skakke av ynkelige meg. Bare lærerne kalte meg Frode. For alle på skolen var jeg enten «nullen», «zero». Jeg sleit med å lære — lesning, skriving og matematikk. Dypt inni meg viste jeg at de hadde rett, de andre. Alt var min egen skyld. Jeg var et null, jeg var ubrukelig.
Ondskap finnes. Ondskapen stikker sine sultne røtter dypt ned i vår mørkeste frykt — frykten for å bli alene, for å bli gjort til latter — frykten for alt det som er anderledes. Ondskapen forakter alt som er lite, sårbart, ynkelig og svakt og ber oss holde avstand. Den forstå ikke at det vi ser som stygt og heslig bare er litt anderledes, kan hende litt skeivt sett fra akkurat det holdet — i akkurat det lyset.
I dagens evangelium blir vi konfrontert med en, på mange måter, fremmed verden hvor ånder, noen sterke, andre svakere, fyker rundt, usynlig og uforutsigbare, og herjer med menneskene. De klistrer seg til og tar bolig inni forsvarsløse mennesker. Om ånden er stum, blir stakkaren stum han også. I en verden uten kunnskap om fysisk og psykisk sykdom kan vi skjønne at symptomene mennesker led og slet med var skremmende for de som så på. Det de så måtte gis en forklaring. Epilepsi, lammelser, svekket syn og hørsel, schizofreni. Det fantes onde ånder for enhver lidelse. I dag vet vi mer. I dag tenker vi grunnleggende anderledes. Men, inn i sin samtid har likevel Jesus et budskap som er like viktig og aktuelt i dag.
Get Frode Grøstad’s stories in your inbox
Join Medium for free to get updates from this writer.
I dagens evangelium viser Jesus, med eksempel etter eksempel, hvor meningsløst det er å bekjempe det som er ondt med ondskap. «Et rike som er i kamp med seg selv kan ikke bli stående» sier han. Den som vokter sin eiendom med våpen i hånd vil en dag bli overmannet av en som er sterkere. Å bekjempe ondt med ondt er en umulig kamp — en kamp mennesker er dømt til å tape.
Det er så uendelig lett å tenke at de onde handlingene som mennesker gjør mot andre — krenkelsene, volden, fornedrelsen — at alt dette har sitt utgangspunkt i en iboende ondskap som forderver hele mennesker. At denne ondskapen kan eie et menneske 100%. At alt i ham eller henne er ødelagt og besatt av ondskap. Kan hende tenker vi sånn fordi vi selv da kan gå fri. Når vi tenker sånn fratar vi forbryteren sin menneskelighet. Alt vi ser er de onde handlingene og vi kan lukke øynene for at det bak disse handlingene lever det et menneske, akkurat like sårbart og verdifullt som oss selv.
Hannah Arendt, filosofen og forfattere, har lært oss at ondskapen ofte ikke er slik vi tror. I sin bok «Eichmann i Jerusalem, En rapport om ondskapens banalitet.» viser hun hvordan mennesker, som slett ikke er spesielt onde, ved sin lovlydighet og mangel på kritisk tenkning begår historiens største forbrytelser — blant annet holocaust og drapet på så uendelig mange mennesker. De verste bødler og torturister er ofte de kjærligste mammaer og pappaer. Hannah Arendt ble møtt med mye motstand og kritikk. Mange ønsket å holde fast på at deres overgripere var ondskapen selv slik at denne ondskapen kunne utryddes en gang for alle. Det er lett å anerkjenne at den som har blitt utsatt for krenkelser kjenner behov for å plassere ondskapen.
«Med ondt skal ondt fordrives» sier vi og tenker kanskje på at vi noen ganger må tåle noe smerte om flisen i fingeren skal komme ut og såret gro. Men, jeg tror ordtaket går dypere enn som så. Det uttrykker en farlig understrøm i vår moderne verden. Vi lever i en tid hvor de som har makt og innflytelse har lett for å peke og fortelle oss hvem vi skal frykte. Bildene som vises og fortellingene vi blir fortalt gjør det vanskelig å gjenkjenne menneskene bak ideologi og handlinger. Noen er tjent med å skape frykt i oss. Hannah Arendt har vist oss hvor farlig det er å ikke tenke selv og møte løgner med motstand.
I dagens bibelfortelling møtte Jesus den stumme med oppriktig omsorg og kjærlighet og ved det skjedde det et under. Noe som hadde vært knust i mannen ble helt — et sår fikk gro — taushet ble til tale. Også skolegutten Frode — han som alle kalte «nullen» fant omsorg og kjærlighet blant gode venner i kirka der han vokse opp. De kom til meg som Jesus selv og omfavnet meg. Også mine sår fikk gro og min taushet ble til tale.
Jesus er her midt iblant oss. Ikke som en usynlig, uhåndgripelig ånd som svever oppunder taket. Nei, Jesus er til stede, helt konkret, i kjøtt og blod. Han satt ved siden av deg og spiste suppe for ikke lenge siden. Jesus tente lys for verden og for fred mellom mennesker her nettopp. Han sitter i benkene våre. Snart skal han rekke oss brød og vin i nattverden. Jesus lever, puster, lengter, synger, gledes og gråter sammen med oss. Jesus, hans eksempel og kjærlighet er limet som binder oss sammen og gjør oss til et levende og troende fellesskap. Hans evangelium til oss i dag lyder «Med godhet og kjærlighet skal ondt fordrives.» Og når det skjer er Guds rike midt blant oss.
